«Det som har manglet hittil, er gode, konkrete modeller tilpasset det enkelte land, og politisk vilje til å teste dem», skriver forfatterne Ingeborg Eliassen og Sven Egil Omdal (heretter E&O) mot slutten av sin bok Borgerlønn – Ideen som endrer spillet (Res Publica). Dessverre foreslår ikke forfatterne en slik modell. Boka gir derimot en god oversikt over debattene som pågår om borgerlønn og viser hvordan det kan argumenteres for borgerlønn fra både høyre og venstre. Boka trekker opp historien til ideen og forteller om borgerlønnslignende eksempler fra hele verden. Boka vil være interessant for de som ønsker å lære mer om hva borgerlønn er, har vært eller kan være, eller for de som trenger inspirasjon til å utarbeide en god og konkret modell. De som allerede var skeptiske blir imidlertid ikke overbevist av denne boka.
Økonomiske utviklingstrekk
I de første 90 sidene av boka diskuterer E&O økonomiske utviklingstrekk som ifølge forfatterne fordrer nye løsninger. Det gjelder økende bruk av midlertidige stillinger, plattformøkonomi/delingsøkonomi, økende økonomisk ulikhet innad i land osv. Det viktigste utviklingstrekket er automatisering. Den raskt økende automatiseringen vil ifølge forfatterne føre til at full sysselsetting ikke lenger er mulig:
«Hvis og når dagen kommer da politikerne må innse at full sysselsetting er en tapt sak, og erkjenne at
store grupper mennesker i arbeidsfør alder faktisk ikke vil være i stand til å finne seg arbeid[…]» (s. 90)
Premisset om at automatisering vil føre til bortfall av jobber er så sentralt i E&O sitt forsvar av borgerlønn at det er verdt å undersøke hvorvidt dette premisset holder. Og gitt at det gjør det, undersøke om borgerlønn er den beste måten å håndtere det på.
Automatisering og produktivitetsvekst
Styrken i E&Os bok ligger i skrivestilen som illustrerer økonomiske utviklingstrekkene med jobbsituasjonene til ulike menneskeskjebner vi møter i boka. Dette underbygger presentasjonen av ideene til økonomer og teknologientusiaster som spår en rivende utvikling i automatiseringen og kunstig intelligens i årene som kommer. Slik blir boka lettlest og tidvis spennende. Bokas styrke er imidlertid også dens svakhet. Vi får nemlig ikke et tørt og overordnet bilde av den historiske produktivitetsutviklingen og antall sysselsatte. Dermed er det ikke mulig å gjøre seg opp en kvalifisert mening om enkelteksemplene i boka representerer faktiske trender. I en annen og langt tørrere bok fra i år, Nasjonaløkonomi – En guide til økonomisk politikk, viser tidligere sjefsøkonom i LO Stein Reegård at antall sysselsatte personer i Norge har steget jevnt og trutt på tross av tidligere teknologiske revolusjoner som innføringen av dampmaskiner, forbrenningsmotorer, elektrisitet, datamaskiner og internett. Han frykter ikke at automatiseringen i vår tid skal skille seg nevneverdig fra automatisering tidligere i historien. Dessverre for E&O er Reegårds graf på én side mer virkningsfull enn deres første 90 sider.
Det offisielle Norges spådommer, slik det er formulert i Perspektivmeldingen for 2017, legger til grunn en lavere produktivitetsvekst fremover enn det Norge hadde fra 1991-2005, basert på at produktivitetsveksten gikk ned i 2006-2015. I enkelte bransjer går til og med produktiviteten ned, som i byggebransjen, der man på enkelte byggeplasser bruker manuell arbeidskraft hvor de tidligere brukte maskiner. Det vi bør frykte fremover er ikke for høy produktivitetsvekst, men for lav, stikk i strid med E&O sin hypotese.
Borgerlønn versus arbeidstidsforkortelser
La oss allikevel, for argumentets del, anta at forfatterne har rett. La oss anta at det kommer en ny bølge med automatisering, og at jobbene som blir overflødige ikke erstattes av nye. At vi rett og slett har kommet til en epoke i kapitalismens historie der alle nye behov som mennesket utvikler kan tilfredsstilles uten at det kreves flere ansatte, og at de oppgavene som allerede finnes i større og større grad blir utført av maskiner. Da har vi to alternativer: Enten så kan noen jobbe like mye som nå og andre slutte å jobbe. Eller så kan alle jobbe mindre og dele på de oppgavene som gjenstår. Det er to hovedgrunner til at jeg mener at alternativ 2 og arbeidstidsforkortelser er et langt bedre alternativ enn borgerlønn. Det første har med menneskesyn å gjøre og det andre gjelder vanlige folks maktmidler.
Til det første. I en passasje om automatisering på side 51 skriver E&O:
«Det er fullt mulig å tenke seg at noen grupper i samfunnet, de med lav utdanning og uten særlige evner eller ressurser til å videreutdanne seg, vil bli langt hardere rammet enn de som kan følge med utviklingen og hele tiden kvalifisere seg for nye oppgaver».
Jeg skal være varsom med å tolke forfatterne i verste mening, men slik jeg leser passasjen åpner den for en inndeling av samfunnet i to grupper: Den ene gruppen er i stand til å videreutdanne seg til de oppgavene samfunnet har bruk for, og skal følgelig fortsette å jobbe. Den andre gruppen mennesker mangler evner og ressurser til å gjøre dette. De er derfor uegnet til lønnet arbeid og bør ha borgerlønn som sin primærinntekt.
Slik passasjen er formulert er det uklart om denne mangelen på evner og ressurser er noe man er født med eller noe som skyldes omgivelsene. Jeg antar forfatterne vil si seg enige i at dersom det skyldes omgivelsene er det omgivelsene som må endres i stedet for å plassere en gruppe mennesker ufrivillig på utsiden av arbeidslivet. Det vil si at dersom samfunnet har mulighet til å kvalifisere befolkningen sin for de oppgaven som må løses av mennesker, så skal samfunnet kvalifisere en så stor del av befolkning som mulig, være seg gjennom skolegang, høyere utdanning, lærlingeplasser, videreutdanning i bedrifter eller annet. Hvis forfatterne derimot mener at en substansiell andel av den norske befolkningen er født uten særlige evner og ressurser og at dette ikke kan kompenseres med opplæring har jeg en mistanke om at de gjør det nye arbeidslivet mer komplisert enn det kommer til å bli, evt. undervurderer sine medborgere. De aller fleste mennesker er i stand til å lære seg et komplekst språk med grammatiske regler, dobbeltbetydninger, ironi osv. når de bare er noen år gamle. Barn tilegner seg sosiale ferdigheter, disiplin og kreativitet. At menneskets utvikling nesten stopper ved en viss alder skyldes ikke mangel på evner, men at de fleste lønnsarbeidere utfører arbeidsoppgaver som ikke utvikler dem til å nå sitt fulle potensial. Problemet er ikke at oppgavene i arbeidslivet er for vanskelige, svært ofte er de alt for enkle.
Studenter og trygdemottakere kan ikke streike, det kan arbeidere
Det andre argumentet mot borgerlønn er strategisk. Alle de ordningene som i dag utbetales betingelsesløst har tapt seg i verdi sammenlignet med lønnsarbeid de siste tiårene. Dette gjelder for eksempel barnetrygd og stipend fra Lånekassen. La oss se for oss at det innføres borgerlønn og at en substansiell andel av befolkningen har borgerlønn som primærinntekt. Hvilke maktmidler har de da til sin disposisjon dersom Stortinget bestemmer seg for å kutte nivået på ytelsen? Foruten å stemme på andre partier ved neste valg kan de som pensjonistene og studentene skrive leserinnlegg, gå i tog eller lage medieoppstyr. Det de ikke kan gjøre, er å gå til streik.
Lønnsarbeidere står i en særstilling fordi de lovlig kan påføre motstanderen sin skade. Det er det streik er. Man påfører motstanderen sin et økonomisk tap. Organiserte arbeidere er ikke avhengige av en forståelsesfull sjef, en sjef som vil alles beste eller en sjef med sterk rettferdighetssans. De er kun avhengige av en sjef som kan regne og nok medlemmer i fagforeninga. Dersom sjefen bestemmer seg for at i år skal en større andel av verdiskapningen gå til kapitaleierne og en mindre andel gå til arbeiderne og resten av befolkningen, kan arbeiderne i motsetning til studenter og pensjonister med tyngde si, nei, det skal det ikke. Dersom vi aksepterer at en stor andel av befolkningen har borgerlønn som sin primærinntekt tar vi samtidig fra dem det viktigste maktmiddelet de har til å forbedre sin egen levestandard. Tiden da vi kunne tillate oss å tro at motparten, altså kapitalklassen og dens lakeier, alltid har vårt beste i tankene er over. Nå er det tid for realpolitikk og interessekamp.
De rike kan skattlegges hardere uten at pengene går til borgerlønn
Etter min mening er en langt bedre strategi å opprettholde målet om full sysselsetting og høy organisasjonsgrad, og kombinere det med gradvise arbeidstidsreduksjoner. Et minimum må være å redusere arbeidsuka med en halvtime annen hvert år samtidig som Hovedoppgjøret finner sted. Debatter om sekstimersdagen sporer dessverre av fordi så fort noen stiller spørsmål om inndekning av kostnadene forstår alle at dette ikke kan gjennomføres over natta. En halvtime i uka annen hvert år er derimot fullt ut mulig å gjennomføre.
Selv om jeg mener at forslaget om borgerlønn er en langt dårligere ide enn arbeidstidsreduksjoner, vil ikke det si at jeg foretrekker status quo. Jeg er helt enig i at kontrollregimet som staten utsetter de som har behov for ulike betingede ytelser er for strengt, og at de burde være langt mer tillitsbaserte enn tilfellet er nå. Jeg er også enig i at økende økonomisk ulikhet er et stort problem og at skattesystemet i langt større grad må skattlegge de rike. Men det i seg selv er altså ikke noe argument for borgerlønn.
