Dunganfolkets stilnede stemmer

Tre dunganer fra Sjor-Tjube. Foto: Hai Feng, Xinjiang University

Dunganminoriteten i Kasakhstan utsettes for etnisk rensing, tortur og vedvarende systemisk vold. Kampen mot rasisme og voldelig nasjonalisme er internasjonal og de fortjener vår solidaritet.

Torbjørn Monsen
About Torbjørn Monsen (17 Articles)
Torbjørn Monsen er medlem av Rødt Bergen og sitter i styret til Attac.

En mann myrdes på gaten i Minneapolis, et offer for institusjonell rasisme i det amerikanske politiet som altfor mange andre. Samtidig holdes det palestinske folk i et jerngrep av israelske okkupanter. Det er saker som roper ut til oss, som krever vår oppmerksomhet. Urett er begått, og den skal ikke aksepteres. Men midt i den nødvendige debatten om kjent urett vil jeg minne om et tilfelle av vold og overgrep i et område som nordmenn flest er litt mindre kjent med.

I Kordaj rajon, sør i Kasakhstan, brøt det i februar ut væpnede sammenstøt, som ble etterfulgt av pogromer mot det dunganske folk. Dunganene er en folkegruppe opprinnelig fra Xinjiang-provinsen i Kina, men som flyktet i kjølvannet av et folkeopprør under Qing-dynastiet på midten av 1800-tallet og bosatte seg i Kirgisistan og Kasakhstan. Nå er de ofre for nasjonalistiske strømninger blant majoritetsbefolkningen i Kasakhstan. Dette gjelder også
medlemmer av det kasakhstanske statsapparatet, noe nyheter om det relativt nyopprettede Rådet for nasjonal tillit vitner om.

LES OGSÅ av Torbjørn Monsen: Kadyrovs heksejakt

Et problem dunganene deler med afroamerikanere og palestinere er at politiet ikke ser ut til å være der for å hjelpe dem, men heller er en del av problemet. Den kasakhstanske komiteen mot tortur forteller om tortur og nedverdigende behandling fra politiets side, deriblant ransaking av dunganske hjem. Memorial stemmer i med nyheter om vilkårlige
arrestasjoner og systematiske brudd på dunganenes grunnleggende rettigheter. Når kasakher, sammen med resten av verden, insisterer på at #BlackLivesMatter, mens en etnisk minoritet i Kasakhstan blir utsatt for vedvarende systemisk vold, følger det en uhyggelig hul klang med denne parolen. Dunganenes stemmer drukner i ropene om rettferdighet annetsteds. Situasjonen er uholdbar, og det burde vært mer oppmerksomhet om den i internasjonal presse, deriblant norsk presse. I stedet møtes denne pågående etniske rensningen med nedslående taushet i vestlige media.

Sentral-asiatiske Kasakhstan er et stykke utenfor det vi regner som den norske kulturelle sfæren, men ikke for langt unna til at vi skal bry oss. Vi har diplomatiske forbindelser med landet og bør benytte de kanalene som er tilgjengelige for å melde fra om vår bekymring for menneskerettighetssituasjonen der. Vi bør presse på for at uavhengige eksperter får tilgang til Kordaj, og spesielt Masantsji, for å komme til bunns i det som har skjedd etter urolighetene, og forhåpentligvis bidra til en fredeligst mulig løsning. Det er mange problemer i verden, og noen av dem er nærmere oss enn andre, men jeg håper at vi sammen med det nødvendige fokuset på andre viktige saker kan holde et lite øye med de dystre tendensene i Kasakhstan. Også dunganene er våre medmennesker, også de fortjener vår solidaritet. Kampen mot rasisme og voldelig nasjonalisme er internasjonal.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned