Det står en massemorder på Solli plass

Statue av Winston Churchill på Solli plass. Foto: Joakim Møllersen

En rasistisk kolonialist med blod på hendene hedres med en statue i Oslo. Josef Stalin fortjener ikke å stå på sokkel for Sovjets frigjøring av Nord-Norge og av samme grunn bør Winston Churchill rives ned.

Joakim Møllersen
Om Joakim Møllersen (149 artikler)
Joakim Møllersen er redaktør for Radikal Portal og styremedlem i Attac.

Med sin karakteristiske knekk i ryggen, den ene handa i lomma og den andre på stokken, har han Industriens og Eksportens hus i ryggen, en heller sur mine i ansiktet, mens han ser over Henrik Ibsens gate. Internasjonale medier har vært harde mot ham i det siste, så det er med god grunn at han gløtter skeptisk ut mot de forbipasserende. Likevel står han der, fjellstøtt som alltid.

LES OGSÅ: Ny forskning: Churchill, ikke tørke, sulta i hjel tre millioner indere

En hungersnød skapt av politikk
22. januar i år kom det ut en studie i et geofysisk vitenskapelig tidsskrift som omhandler regn og jordsmonn i India. Mer spesifikt i forbindelse med de seks hungersnødene landet opplevde gjennom 70 år fra 1873 til 1943 og de syv tørkeperiodene fram til 2015. Det er den siste hungersnøden som er av spesiell interesse. Den fant sted i Bengal og sulta ihjel tre millioner mennesker.

Fra hungersnøden i Bengal.

De fem foregående var som så mange andre storskala sultedøder følger av mangel på regn og derved fraværende avlinger. Tørke har vært hovedforklaringa på også på hungersnøden i Bengal, men takket være en studie av nedbørsmengdene i perioden vet vi nå at det ikke var tørke i India, men faktisk mer regn enn vanlig det året.

— Hungersnøden i Bengal var fullstendig skapt av feila politikk, sier en av forskerne, Vimal Mishra, til CNN.

Politikken var det ingen ringere enn Winston Churchill som sto bak.

LES OGSÅ om Winston Churchill: Problematiske pengesedler og selektiv politisk glemsel

En imperialist som romantiseres
Hvorvidt den var «feila» eller bevisst kan nok diskuteres. Den britiske kolonimakta stjal ris, andre matvarer og ressurser fra India i stor skala for å fôre sin egen krigsmaskin. Madhusree Mukerjee har i boka Churchill’s Secret War vist hvordan det britiske parlamentet gjentatte ganger blei advart om den indiske sultedøden. Da Churchill sjøl blei konfrontert med dette svarte han at inderne «paret seg som kaniner» og fulgte opp med å spørre hvorfor Mahatma Gandhi ikke var død hvis det var så ille i India.

I tillegg konfiskerte britene ris og andre matvarer som kom inn sjøveien under påskudd av at det ikke skulle havne i hendene på Japan.

Studien forteller at hungersnøder i India har blitt eliminert etter landets sjølstendighet i 1947 grunna «bedre matdistribusjon og matlagre, jobbskaping på landsbygda, transport og grunnvannsbasert irrigasjon.

Winston Churchill, med sigar og denne gangen med bowlerhatt.

Winston Churchill er opphavsmann til mangt et sitat, være seg om hva britene måtte ofre under andre verdenskrig da han var statsminister, eller frekkheter framført med en form for eleganse. Mulig er det fordi mannen med flosshatten skreiv sin egen historie at den har blitt akseptert så ukritisk. Kanskje er det heller fordi over dobbelt så mange briter er stolte av det nå tapte britiske imperiet som de som beklager at det har eksistert, at differansen er enda større mellom de som mener imperiet var en god ting og de som mener det motsatte.

LES OGSÅ: En ideologisk kriger prøver å restaurere imperialismen

Representant for «en sterkere rase»
Storbritannia hersket på det meste over én femtedel av jordas befolkning og Winston Churchill var først og fremst en kolonialist og imperialist. I 1919 var han krigsminister — war secretary — og leda den første skikkelige bombekrigen mot irakere som reiste seg i motstand mot koloniherrene. Churchill tok til orde for kjemisk krigføring mot afghanere og kurdere. Han kunne ikke se noe galt med bruken av giftgass mot «usiviliserte stammer». Også mot de uavhengighetskjempende irene ville han ta i bruk bombefly.

Apropos sitater, da han var kavalerioffiser i sine yngre dager uttalte han at pashtunerne i det som da var India måtte anerkjenne «overlegenheten av den [britiske] rase» og at de som ikke gjorde det ville «bli drept uten nåde». Han beskreiv i detalj hvordan de utraderte landsby etter landsby i området og «enhver stammemann som blei tatt blei spiddet eller hugget ned umiddelbart».

I 1937 la han ut i klartekst sitt syn på folkemordene mot urbefolkninga i Amerika og i Australia:

«Jeg innrømmer ikke at det for eksempel skal ha blitt gjort en stor urett mot de røde indianerne i Amerika eller det svarte folket i Australia. Jeg innrømmer ikke at en urett har blitt gjort mot disse folkene bare fordi en sterkere rase, en rase av en høyere grad, en rase med mer verdensvisdom for å si det på en annen måte, har kommet inn og tatt deres plass.»

Skyldte på jødene og hyllet Mussolini
Om det var groteskt i sin tid står det seg ikke bedre om det settes i sammenheng med nazi-Tyskland grusomheter under andre verdenskrig, som starta bare tre år seinere.

Det gjør heller ikke den ikke-publisert artikkelen fra samme året hvor han la skylden på jødene for hatet de var utsatt for. Churchills forsvarere mener at det ikke han som hadde ført artikkelen i penna, men en Adam Marshall-Diston, medlem av British Union of Fascists. De er imidlertid ikke like villige til å forklare hvorfor en fascist fra en Hitler-hyllende organisasjon var blant hans betrodde skribenter.

Den fascistiske diktatoren Benito Mussolini blei av Churchill beskrevet som «den største lovgiveren blant menn».

Det gir kanskje mer mening når man vet at det konservative idolet i 1933 var på besøk i Italia hos Benito Mussolini og beskreiv den italienske fascistdiktatoren som «den største lovgiveren blant menn». Han takket Il Duce for å ha «gjort verden en stor tjeneste» for å ha knust den italienske arbeiderbevegelsen, skriver Paul Mason. Det var seks år etter sitt første besøk hos Mussolini hvor han forsikret at «hvis jeg hadde vært italiener er jeg sikker på at jeg ville vært helhjerta med deg fra start til slutt i din triumferende kamp mot den bestialske appetitten og lidenskapen til leninismen.»

Nazikollaboratører, konsentrasjonsleire og agent orange
I det tyskerne var kasta ut av Hellas og krigen i ferd med å ta slutt kom partisanene ned fra fjellene og skulle feire seieren i Athen. Det nye landet skulle bygges og det så ut til at kommunistene, som hadde stått for mesteparten av motstanden under krigen, også ville vinne et kommende valg. Det kunne ikke tolereres og ved en demonstrasjon desember 1944 blei 28 fredelige demonstranter drept, sannsynligvis av britiske soldater. Dette starta opptakten til den greske borgerkrigen hvor 300.000 mennesker blei drept og hvor Storbritannia og USA stilte seg på side med nazikollaboratørene som vant og har infisert det greske politiet, militæret og rettsvesenet til den dag i dag.

Man kan si det er et før og et etter andre verdenskrig i europeisk historie. Etter kom FN og menneskerettighetene, likeverd og fredsideer. Vel, ikke for Winston Churchill.

Han blei ikke sittende lenge som statsminister etter krigen, men gjorde comeback i 1951. Også da skulle han gjøre seg bemerka som en brutal kolonist. I 1953 starta nemlig Mau Mau-opprøret i Kenya. Churchill svarte blant annet med å sette 150.000 voksne og barn i konsentrasjonsleire hvor tortur var utbredt. I Malaysia var heller ikke folk fornøyde med å leve under den britiske jernstøvelen og igjen fikk Churchill lede en ny type krigføring da han var den først til å ta i bruk det kreftfremkallende og miljøødeleggende agent orange i krig.

«Winston Churchill was a white supremacist mass murderer», twitret De Grønnes medlem av det skotske parlamentet, Ross Greer i januar. Churchill har aldri vært en allment elsket politiker fri for kontroverser. Da skyggefinansminister John McDonnell kalte Churchill for en skurk måneden etter var det på bakgrunn av at han hadde satt inn hæren mot streikende i Tonypandy, noe som endte med ett dødsfall og over 800 sårede. Han ønsket igjen å sette væpnede soldater inn mot streikende i 1926, men da sa landets konservative statsminister nei. Hans antidemokratiske motstand mot organiserte arbeidere fulgte han gjennom hele karrieren.

Ingen statue av Stalin
Da statuen av Churchill blei avduka på Solli plass i 1976 var det for hans innsats under andre verdenskrig og viktigheta av dette for Norge. Langt viktigere var selvfølgelig Sovjets innsats i øst og det var Den røde armé som frigjorde min hjemkommune Sør-Varanger ved sin ankomst 24. oktober 1944. I Kirkenes står det ingen statue av Churchill, men heller ikke av Stalin. Såvidt meg bekjent er det ingen som har bedt om noe slikt og godt er det. Russemonumentet blei imidlertid reist som et minne for de russiske soldatene som ga sitt liv i kampen mot nazismen.

Argumentene for at Winston Churchill er en stor politisk figur begrenser seg vanligvis til at han tilfeldigvis blei ikke-valgt statsminister for Storbritannia under andre verdenskrig og at han holdt flotte taler.

Konservative i Norge synes fremdeles det er innafor å dyrke denne rasistiske massemorderen. Næringsminister Torbjørn Røe Isaksen har Churchills ansikt i stedet for sitt eget som profilbilde på Twitter.

Jeg har ikke lest Stalins store sitatbok, men man finner sikkert noe gull der også. Og om vendingene ikke er like poetiske som Churchills kan det veies opp med at Sovjet ofra ørten ganger mer enn Storbritannia under andre verdenskrig og at deres innsats var uendelig mye viktigere for Norge og verden i kampen mot nazismen. Jeg prøver altså ikke å få Stalin opp på sokkel i Norge, jeg vil ha Churchill ned, for det er en oppvisning i morbiditet å opphøye noen av dem.

Et oppgjør med kolonialismen
Det er lenge sia vi skjønte at Stalin ikke var noe særlig til forbilde og at Sovjetunionen ikke var noe glansbilde. Det er fint. Da kan neste historiske prosjekt være å ta et endelig oppgjør med den europeiske kolonialismen. Slavehandel, folkemord, undertrykking over generasjoner, et gjennomgående rasistisk system som har fratatt hele verdensdeler retten til ei demokratisk utvikling og sjølbestemmelse, og gitt titalls millioner av drepte basert på en overlegenhetstankegang som er skremmende nær nazismen. Det er kolonialismens arv og den har vi fremdeles ikke kvitta oss med.

Et steg på veien er å fjerne hedersbeviset til en av de mest hyllede kolonialistene i nyere tid som står på beste vest i hovedstaden. Og så kunne jo Torbjørn Røe Isaksen bytta profilbilde på Twitter i samme slengen.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.