Problematiske pengesedler og selektiv politisk glemsel

Foto: Levan Ramishvili

Med en tro på “hvit raser” framskyndet Winston Churchill en indisk hungersnød med 1,5 millioner omkomne. Han satt inn væpnet politi mot streikende og var en av imperialismens fremste menn. I dag pryder han de nye fempundsedlene.

Torbjørn Monsen
Om Torbjørn Monsen (14 artikler)
Torbjørn Monsen er medlem av Rødt Bergen og sitter i styret til Attac.
For ikke lenge siden ble det kunngjort at Storbritannia skulle få nye fempunds-lapper. Dette er i og for seg såre vel, sedler skiftes ut fra tid til annen og det er flere aspekter ved de nye pengesedlene som er prisverdige. Blant annet er de designet for å vare lenger, og er slik sett mer miljøvennlige. Det nye designet ser også ut til å bli estetisk svært vellykket. Det kan imidlertid fremstå som noe problematisk at Winston Churchills ansikt skuler mot deg fra plast-lappens lyseblå overflate.

Hvorfor skulle så ikke de nye sedlene ha Churchills portrett, kan man spørre seg. Han var en betydningsfull politiker, har vunnet Nobelprisen i litteratur og gjorde en viktig innsats under andre verdenskrig. Disse aspektene har imidlertid godt av å modifiseres samtidig som andre, mindre ærefulle, aspekter ved hans karriere må belyses. Det politiske minnet har falmet litt, som jo ikke er helt uvanlig, og krigens seierherrer har «skrevet historien» slik at fremtredende aktørers liv og virke har fått litt for mye av et hagiografisk preg over seg. Da kan det være på sin plass med litt korrigerende ikonoklasme.

LES OGSÅ om Margaret Thatchers mindre ærefulle sider: Ding dong ett år etter

Ville invadere Narvik
For å begynne med krigen er det sant at Churchill tidlig så farene ved Hitlers ekspansjonistiske, totalitære prosjekt og bidro til mobiliseringen mot nazistisk krigføring, men det scenarioet som ser ut til å ha festet seg i manges historiske bevissthet er ikke helt riktig. Det var ikke slik at Churchill var den eneste som var villig til å sette hardt mot hardt i denne situasjonen. Storbritannia fikk blant annet god hjelp av Polen både før og etter at Hitler hadde invadert dette landet. Blant annet bidro polakkene med kopier av tyskernes Enigma-maskin og annen etterretningsbistand til britene og franskmennene før disse landene gikk inn i krigen. Dette bidro til at disse to landene tidlig gikk inn i krigen mot nazistene. Forskjellen her var at Frankrike ganske raskt ble beseiret, og Vichy-regimet ble innsatt. Dette svært lite hyggelige regimet har et velfortjent historisk dårlig rykte. Slik kan man forresten også si at Alan Turing hadde sine polske forløpere, uten at det skal underminere hans bragder som matematiker, kodeknuser og vitenskapsmann.

Dette viser at farene ved Hitlers regime var velkjent i Storbritannia før britene gikk inn i krigen, og Churchill var ikke alene om sin holdning til intervensjon, selv om det var relativt stor motstand blant de konservative. Denne holdningen var også blant annet delt av hans politiske kollega og motstander, Clement Attlee, som hadde vært leder for Labour-partiet siden 1935. To år etter at Churchill ble statsminister i 1940 ble Attlee visestatsminister, og gjorde en viktig jobb i denne rollen, spesielt med å organisere det britiske samfunnet under krigen. Etter krigen skulle han, på tross av sine klare proto-newlabourske trekk, stå for reformer som skulle legge grunnlaget for Storbritannias etter hvert så hardt prøvede velferdsstat. Det mest prominente eksempelet her er vel hans National Health Service Act  fra 1946, som skapte grunnlaget for det britiske helsesystemet, NHS. Han gjorde også en viktig jobb i Churchills krigskabinett, blant annet med å stagge sin kollegas i overkant store iver med å benytte seg av militære midler. At statsministerens hasardiøse innstilling på dette området kunne få katastrofale konsekvenser hadde allerede vist seg med all tydelighet i Gallipoli i 1915.

Churchills innsatsvilje blir ofte satt i kontrast med Chamberlains’ appeasement-politikk. Viljen til å bryte med denne, samt rollen han spilte som inspirator for den påfølgende britiske krigsinnsatsen, var viktig, men bildet var mer nyansert enn som så. I Norge bør vi i hvert fall være klar over dette i og med at Churchill tidlig i løpet av krigen gikk inn for å invadere Narvik.

Om de var enige i nødvendigheten av å kjempe mot Hitler, og Attlee skulle komme til å dele Churchills antikommunistiske paranoia, var det en ting som skilte Churchills og Attlees utenrikspolitiske tenking: holdningen til det britiske imperiet. Attlee var definitivt ingen perfekt politiker, men der Attlee, i strid med holdningene i britisk UD, til en viss grad startet på en pragmatisk og gradvis avvikling av Storbritannias status som imperium var Churchill en imperialistisk sosialdarwinist som mente at hans antatt overlegne «rase» hadde en naturlig rett til å overstyre mennesker han så på som mindreverdige.

LES OGSÅ: Slaget ved Cable Street — en seier for antifascismen

Imperialismen og barbarene
Det er her mine problemer melder seg med tanke på portretteringen av Churchill på fempunds-seddelen. Churchills rolle i britisk historie kan både ses på som en pådriver for krigen mot Hitler og en arketypisk britisk imperialist. I dette siste spiller han en problematisk rolle som representant for en tendens i europeisk tenking som strekker seg tilbake til grekerne i antikken. Både Platon og Aristoteles så på slaveri som en nødvendighet, men for at eiendomsbesitterne i den athenske bystaten skulle kunne danne basis for et samfunn av likemenn (og dette var menn) måtte bruken av andre folkeslag rettferdiggjøres.

Her spilte barbarene en viktig rolle. Barbarene var personer som ikke kjente det greske språket, og snakket på en uforståelig måte («bar-bar»). Denne mangelen på evne til forståelig kommunikasjon gjorde det riktig og nødvendig for grekerne å ta kontroll over dem, til nytte for begge parter. Dette herre-slave-forholdet ble betraktet som en del av naturens orden. Tilsvarende tanker skulle prege holdninger til senere politiske tenkere i Europa. Dette gjelder blant annet briten John Stuart Mill, som selv om han var en pioner i kampen for kvinners rettigheter og bidro til å utvikle den utilitaristiske grenen av moralfilosofien var betydelig mindre egalitær i forholdet til mennesker fra andre land og kulturer. Han tjenestegjorde hele sitt yrkesaktive liv for Det østindiske kompani og var krystallklar på ideen om at barbariske folkeslag ville nyte godt av siviliserte nasjoners intervensjon, en holdning som kom spesielt godt til syne i essayet A Few Words on Non-intervention, skrevet i 1859.

En person som ikke delte Mills teori var den første indiske representanten for det britiske underhuset, Dadabhai Naoroji, som i 1867 skulle lansere det som senere har blitt kjent som hans «dreneringsteori» om imperialismens økonomiske utbytting. Her gikk han mot Mills og andres syn på britenes paternalistisk benigne effekt på kolonienes økonomi og viste hvordan urettferdige handelsbalanser bidro til å holde lokale økonomier nede på et tilbakestående nivå og hindre industrialisering og utvikling. Han var altså tidlig ute med å påpeke at fremvoksende økonomier trenger noen proteksjonistiske mekanismer for å kunne bygge opp en egen basis for videre økonomisk virke. Dette prinsippet har senere blitt tatt opp og elaborert av Cambridge-økonomen  Ha-Joon Chang. De økonomiske teoriene til Indias store sønn skulle også bli en viktig motivasjon for Mohandas K. Gandhis ikkevoldelige kamp for indisk autonomi.

LES OGSÅ: En ideologisk kriger prøver å restaurere imperialismen

Politi mot streikende og separatister
Naorojis konsistente politikk for nasjonal selvbestemmelse gjorde ham sympatisk innstilt til Irlands politiske ambisjoner på dette feltet. Dette stod i klar kontrast til Churchills innstilling, som spesielt manifesterte seg i hans opprettelse i 1920 av ad hoc politigrupper som utmerket seg med sin brutale fremferd mot irske separatister, sivile så vel som militære. Churchill var her under betydelig press, men at dette ikke var et engangstilfelle går tydelig frem av det faktum at militæret på hans ordre ti år tidligere ble satt inn mot streikende arbeidere i den walisiske byen Tonypandy. I Norge har vi en parallell til episoden i Menstadslaget av 1931.

Churchills holdninger til «ro og orden» i eget land går hånd i hånd med hans hierarkiske forestillinger om sivilisasjoner og naturligheten av britisk hegemoni, i Europa så vel som andre steder. Da en hungersnød brøt ut i Bengal i 1943 og førte til et stort tap av menneskeliv var Churchills reaksjon en arrogant avvisning av situasjonens alvorlighet. «De har seg selv å takke fordi de formerer seg som kaniner», var det nokså brutale rasjonalet.

1,5 millioner døde “kaniner” og høyerestående raser
Det finnes svært ulike estimater på hvor mange liv som gikk med som følge av denne hungersnøden, men Amartya Sen anslår, i sitt klassiske verk Poverty and Famines, det samlede tapet av liv i 1943 til å være 1,5 millioner. Her understrekes det også at katastrofen i utgangspunktet var unødvendig. Det var en katastrofe fremskyndet av en ensidig prioritering av rustningsindustrien heller enn en naturlig konsekvens av faktisk matmangel. De påfølgende uårene varte frem til 1946, ifølge det Sen selv beskriver som et konservativt estimat. Punktum her blir altså satt i 1946, året hvor det tragiske opprøret i Bengal brøt ut og mellom 5- og 10.000 mennesker (hovesaklig hinduer, men også muslimer) døde. Denne hendelsen var en følge av Muhammad Ali Jinnahs «direkte aksjon», og er et svært problematisk moment i Pakistans nasjonale historie.

Utgangspunktet til tragedien var kompleks, og åpenbare spenninger mellom hinduer og muslimer var den viktigste utløsende faktoren. Det skal også sies at representantene for det britiske imperiet ønsket å legge en demper på konfliktene og samtidig legge til rette for et enhetlig India, her delte de aspirasjonene til Gandhi. Ikke desto mindre er ressursmangel en kjent konfliktmultiplikator, og spenningene mellom hinduer og muslimer i India kan delvis spores tilbake til Det østindiske kompani og dets «splitt og hersk»-metoder i Mughal-riket, samt senere kolonipolitikk fra den britiske kronens side. Denne kolonipolitikken var et viktig aspekt av Churchills politiske selvbilde, noe som kanskje vises best i dette sitatet:

«Jeg anerkjenner, for eksempel, ikke at en stor urett er gjort mot de røde indianerne fra Amerika eller de svarte fra Australia. Jeg anerkjenner ikke at en urett har blitt gjort mot disse menneskene fordi en sterkere rase, en høyerestående rase, en mer verdensvant rase, for å si det slik, har kommet inn og tatt deres plass.»

Dette sa han til Den kongelige Palestina-kommisjonen i 1937.»Imperiets politiske arv har hatt betydelige konsekvenser for senere praktisk politikk. I 1953 samarbeidet britene med CIA om å styrte Irans demokratisk valgte statsminister Mossadegh etter at sistnevnte hadde nasjonalisert Det anglo-iranske oljeselskap (AIOC). Bakgrunnen for nasjonaliseringen var kynisk utbytting av iranske arbeidere til fordel for den britiske statskassen. Fremdeles er finanssenteret City of London et av verdens mest komplekse skatteparadis med tentakler plassert i land fra det gamle Samveldet, i 2015 kunngjorde City et ønske om å styrke disse båndene. Det er i utgangspunktet selvsagt ikke noe galt med å styrke gamle handelsforbindelser, men man bør holde in mente båndenes historiske røtter.

Hvorfor velge rasisten?
Man bør ikke demonisere Churchill. Han var ikke en djevel, men et menneske, og definitivt et barn av sin tid. Storbritannia er også et veldig hyggelig land å besøke og reise i, men minnene om det store britiske riket er fremdeles i overkant romantiske. Lærdommene fra det britiske imperiets historie og Churchills rolle som politisk aktør kunne være en spore til tanken om internasjonal solidaritet som en viktig sikring mot undertrykkende klasseskiller i eget land, men de kan også bli en lengsel etter «et større Britannia». Min hovedbekymring er at portretteringen av Churchill på den nye fempunds-lappen kan være motivert av drømmer om fordums storhet og nasjonalistisk eksepsjonalisme. Pengesedlers design er stort sett motivert av et ønsket projisert nasjonalt image. Tanker henledes blant annet til unike naturfenomener, kulturelle minnesmerker og berømte personer fra kultur og politikk.

Det er mange storheter å velge mellom fra det britiske persongalleri. I et land med navn som Alan Turing, Rosalind Franklin og George Orwell, hvorfor assosiere seg med en rasist fra Blenheim Palace?

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.