Ways of Seeing – da media sviktet fundamentalt

Bilde fra forestillingen Ways of Seeing. Foto: Leif Gabrielsen.

Media har latt maktkritikken ligge og heller latt høyrepopulismen bruke et av sine sterkeste kort, dobbeltspillet mellom maktposisjon og offerrolle.

Linn Herning
Om Linn Herning (2 artikler)
Linn Herning er historiker og nestleder i For Velferdsstaten. Hun har skrevet boka Velferdsprofittørene.

To refleksjoner rundt Ways of seeing-debatten, fra en som faktisk har sett stykket og som i dag også endelig har fått sett NRK Debatten om temaet, men som ikke er så raskt på ballen.

Kortversjonen:
1) Den fortellingen som er skapt om stykket og selve stykket er dramatisk forskjellig, noe som understreker stykkets poenger til det fulle.
2) Pressen har fundamentalt sviktet sin maktkritiske rolle i denne saken, noe som synliggjør et av høyrepopulismens sterkeste kort, nemlig dobbeltspillet mellom maktposisjon og offerrolle.

LES OGSÅ: Så lite bryr regjeringa seg om ytringsfriheten

1) Den fortellingen som er skapt om stykket og selve stykket er dramatisk forskjellig.

Da jeg så stykket på Vega scene den 26. februar ble jeg veldig overrasket over hvor liten del av stykket som handlet om Wara, hvor diskret filmingen er, hvor liten del av stykket filmingen utgjør og hvor mangfoldig og forvirrende stykket egentlig er .

Man kan kanskje si at stykkets største svakhet er den skriftlige omtalen med formuleringen «Pia Maria Roll/Hanan Benammar/Sara Baban/Marius von der Fehr har kartlagt nettverkene som har interesse av å gjøre Norge til et mer rasistisk samfunn.» Denne setningen blir ofte referert i debatten, men gir ikke et særlig godt bilde av stykket. For alle som kun leser dette og reflekterer i lys av den sterke fortellingen som har blitt skapt rundt stykket, men som selv ikke ser stykket (altså så å si alle som har deltatt i debatten!) så vil man enkelt kunne gå med på påstander om at stykket fremmer konspirasjonsteorier og henger ut enkeltpersoner på en grenseoverskridende måte.

Selv synes jeg det mest interessante i stykket var fokuset på hvem som finansierer miljøene rundt Resett og Human Rigths Service, det historiske sveipet til Frankrike der det manglende oppgjøret med Algeriekrigen og kolonialismen kobles til veksten i Front Nasjonal og hvordan det oppleves å komme til Norge og se den norske debatt- og samfunnsutviklingen de siste årene i lys av dette, eller i lys av en bakgrunn fra Syria, som en av de andre stemmene i stykket har. Når dette kobles med Kjetil Lunds hyperbesteborgelighet og sterke advarsler mot det økende overvåkningssamfunnet, så ble stykket for meg en sterk påminnelse om at store samfunnsendringer kan skje uten at de underlegges særlig kritisk, offentlig debatt når det overordnede narrativet/trusselbildet/hegemoniet bare er sterkt nok. Noe hele debatten om stykket illustrerer nesten perfekt.

LES OGSÅ: Sekvensen som fikk Bertheussen til å angripe Ways of Seeing

2) Pressen har fundamentalt sviktet sin maktkritiske rolle i denne saken. At NRK Debatten med den ellers så eminente Fredrik Solvang, istedenfor å gi regissøren som har stått under massiv og totalt urimelig kritikk i fire måneder en mulighet til å forsvare seg på egne premisser, åpner med å konfrontere henne med nok et fiktivt narrativt skapt av de hun forsøker å kritisere og har vært under angrep fra, er ganske forstemmende, men samtidig er god illustrasjon på hvem som har fått sette premissene for denne debatten.

Det understreker også det jeg oppfatter at Pia Maria Roll forsøker å få fram i debatten, men kanskje ikke lykkes helt med (blant annet fordi hun settes i en umulig posisjon ettersom hennes motstandere får legge premissene – med NRKs hjelp):

1) Pressen har i overveiende grad kjøpt de som kritiseres i stykket sin fortelling om hva stykket handler om. Fremfor å være maktkritiske har altså pressen latt maktas kritikk av maktkritikken være den rådene fortellingen.

2) Grunnen til at det er helt absurd å tenke seg et høyrepopulistisk teaterstykke som kritiserer makta i dagens samfunn, er at høyrepopulistene faktisk sitter ved makta og har utbredt definisjonsmakt i samtiden – særlig i rasismedebatten. At de har klart det kunststykket(!) det faktisk er å både inneha definisjonsmakt og samtidig få innta offerrollen i offentligheten, er lite annet enn imponerende – og veldig skremmende. Å forstå dette dobbeltspillet – for eksempel gjennom å studere miljøer i Frp (i og utenfor regjering) og hvordan disse samspiller med de politiske og finansielle miljøene rundt seg – er også helt sentralt for å forstå hvordan denne maktbasen fungerer i dag og hvordan de setter premissene for den offentlige debatten.

LES OGSÅ: Radikal Portals omtale av Ways of Seeing

Dette er noe stykket forsøker å få oss til å reflektere rundt. De lykkes med dette, mens den ukritiske pressen derimot mislykkes totalt. Kanskje gjenspeiler dette at maktkritikken og maktforståelsen generelt står svakt i dagens samfunn og at den også har dårlige vilkår i dagens raske presseproduksjon som foretrekker en fiffig og retorisk meningsdebatt fremfor dyptpløyende samfunnsanalyse.

Desto større grunn til å være utrolig takknemlige for at vi fortsatt har kritiske kunstnere som orker og tørr å utfordre makta og de rådende tanker – selv om det kan være akkurat så tøft som den prosessen som aktørene bak Ways of seeing har fått erfare. At kritikken ble såpass massiv, er mer enn noe annet et tegn på hvor såre punktene de pirker i faktisk er.

Det er all grunn til å ruste seg for mer av denne debatten i tiden som kommer.

Teksten ble først publisert som en statusoppdatering på Facebook.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned