Lørdag 09. Mars organiserte Latin-Amerikagruppene (LAG) og Studentenes og Akademikerenes Internasjonale Hjelpefond (SAIH) arrangementet «Kolonisering og frigjøring fra ulike perspektiver» ved Frivillighuset på Tøyen i Oslo. Brigadeprosjektet i Latin-Amerikagruppene har hatt besøk fra sine samarbeidspartnere i Latin-Amerika. Over mange år er det erfart at profittjag og ressursutvinning i Latin-Amerika går på helsa, verdigheten og identiteten løs blant mange folkegrupper. Samtidig ser vi at også her hjemme går profittjag på bekostning av natur, mennesker og kultur, spesielt i Sápmi. Ønsket bak arrangementet var å skape en arena for dialog om kolonisering fra ulike ståsted.
LES OGSÅ av Sonia Múñoz Llort: Å leke retorisk gjemsel bak privilegiene sine
Kolonisering som kapitalistisk verktøy i 2019
Mange tror fortsatt at kolonisering er noe som enkelte europeiske makter gjennomførte i Latin-Amerika, Afrika og Asia for over 300 år siden, men sannheten er at kolonisering fortsatt foregår i disse kontinenter og her i Norge mot Sápmi, med en mer diplomatisk og politisk korrekt påkledning.
Profittjaget, som stadig trenger flere naturressurser, men også den ofte falske ideen om såkalt utvikling, resulterer i en virkelighet hvor mange folkegrupper lider verden rundt. Spesielt urfolk er utsatte og sårbare for alvorlige brudd på sine menneskerettigheter og kollektive rettigheter.
Det var derfor ikke tilfeldig at hovedfokuset under arrangementet i helgen var stemmene til noen urfolks representanter i dialogen hvor det ble trukket linjer mellom de felles kampene på tvers av landegrenser, og hvor det ble forsøkt å skape en plass til å dele erfaringer og strategier for å bekjempe den voldelige globaliseringen som pågår. Fra Guatemala kom Maria Qanil fra urfolk- og enkeorganisasjonen Conavigua. I tillegg kom Daniel Pascual fra urfolk- og bondeorganisasjonen CUC. Fra Catatumbo i Colombia kom Ediver Suárez som representant for Bondenettverket (CNA). Fra de Jordløses bevegelse i Brasil (MST) kom Judite Santos og Andreia Matheus. Fra Honduras kom den folkelige presten Padre Melo og Berta Zuñiga, sistnevnt som representant fra urfolksorganisasjonen COPINH. Fra Sápmi kom både Unni Martinsdatter Fjellheim, fra Gåbrien Sijte, Plaassje/Røros og Beaska Niilas, som er nordsamisk.
Blant alle disse deltakerne var det enighet om at statene sjelden fremstår som spesielt interesserte i å følge lovverk og nasjonale og internasjonale avtaler. De fleste representantene uttrykte skepsis til å gå i dialog med myndigheter som er mer interesserte i å forsvare og tilrettelegge for økonomisk gevinst enn å respektere urfolks rettigheter og tenke økologisk. Organisasjonene til stede har et felles mål, det er å redde moder jord fra ødeleggelsen den vestlige økonomiske systemet bringer med seg på grunn av sitt falske premiss om evig vekst.
LES OGSÅ: Miljø vs vekstøkonomi — skal vi redde kloden må kapitalismen ofres
Grønn kolonialisme og fornybar energi: en moderne trojansk hest?
For å redde planeten fra den økologiske katastrofen vi har satt oss selv i, har man fra politisk hold, både nasjonalt og internasjonalt, utarbeidet en del miljøavtaler og en rekke strategier. Blant disse strategiene fokuseres det på en overgang til satsing på fornybare energier fremfor fossile energier.
På overflaten, virker dette både fornuftig og lovende. Men hvis en ser på fremgangsmåten og implementeringen av disse fornybare energiene, er disse mye mer problematiske enn hva vi ofte liker å tro.
Under arrangementet var det en felles rød tråd i samtalen. Nemlig at i territoriene til flere av urfolkene er det en i dag stor satsing på utvikling av fornybare energikilder. Her i Norge er det både vann- og vindkraft, blant annet med prosjekter som vindpark-komplekset på Fosenhalvøya. I Latin-Amerika ser vi såkalte megaprosjekter, med både vannkraft og annen ressursutvinning, som store konfliktkilder. Grunnen til dette er enkelt; flere av disse prosjektene har som mål å generere renere energi uten å borre etter olje. Men for å få til selve maskinene trengs det både land, fossil energi og store kapitalinvesteringer hvor urfolk ikke har noe å si i praksis.
På tvers av landene finnes det internasjonale avtaler som skal sikre at urfolk blir spurt og lyttet til før store investeringsprosjekter igangsettes i deres områder. Disse konsultasjonene betyr ofte lite i praksis, all den tid både det politiske apparatet og økonomiske krefter kan betale seg frem, uavhengig av hva mennesker som bor i disse områdene måtte mene om saken. Her i Norge ser vi hvordan media konsekvent stilner stemmer som er kritiske til regjeringens planer om å bygge ut flere vindparker i samiske områder. I mange latinamerikanske land blir urfolk kriminalisert, eller drept, når de forsvarer landet sitt fra å bli et neste offer for kapitalismes ødeleggelser; gjennom megaprosjekter som skaper forurensing av vannet, jorda og lufta.
Konsekvensene av disse såkalte grønne kapitalistiske prosjektene, skissert av samtlige urfolks representanter, ble bekreftet av forskeren Susanne Norman. Hun er stipendiat ved Senter for utvikling og miljø (SUM), Universitetet i Oslo og hennes forskning handler nettopp om forholdet mellom fornybar energi og rettigheter. Hennes foreløpige funn i områdene hun forsker på peker i retning av miljøødeleggelser som følger fornybar energiutvikling med store konsekvenser for helse- og eksistensgrunnlag for folkene som lever i områdene hvor disse prosjektene utvikles. Kampen for å forsvare tilværelsen har konsekvenser for folkehelsa og fremtidstroa til samer; både unge og voksne.
Hva var konklusjonen? Representantene tilstedet var tydelige på at det ikke finnes noen grønn kapitalisme. Samtidig uttrykte alle sin bekymring for at tiden for moder jord renner ut og det virker ikke som at verden lytter.
LES OGSÅ: Å dumpe gift i Repparfjord strider mot all faglig integritet
Når lover er urettferdige, er sivil ulydighet en plikt
To interessante punkter som avrundet dialogen var først en paneldebatt med Beaska Niilas, tradisjonell håndverker, fisker, jakter, aktivist og delvis partipolitisk; Beathe Øgård, leder av SAIH og Seher Aydar, representant for Solidaritet med Kurdistan og Rødt. Moderatoren var Inga Marie Nymo Riseth, styremedlem ved SAIH og medlem av SVs samepolitiske nettverk. På slutten av dagen fikk de frammøtte en gjennomgang av kreative verktøy for å skape motstand mot grønn kapitalisme med Jørgen Næs Karlssen fra Natur og Ungdom, Vilde Lied fra LAG og Beaska Niilas. Som avslutning ble det klart at både sivil ulydighet, bruk av folkelige domstoler, protester, lenking og andre ikke-voldelige verktøy blir nødvendige når lovene er urettferdige.
Den meste interessante som kom ut fra både debatten og den avrundende gjennomgang av motstandsverktøyene var dialogen som under hele arrangementet foregikk mellom de ulike urfolksrepresentantene. Under den åpne dialogen som varte hele seks timer, var det to faktorer som ble trukket fram. Den ene er at rekoloniseringen mange territorier opplever er en hybridform mellom stater og nasjonale og internasjonale selskaper innen et privat næringsliv. Dette er grunnlaget for stor skepsis blant samiske og andre urfolk til strategier satt i gang av forgreninger av det statlige systemet som kun vurderer konsekvensene av investeringer ut ifra økonomien, men ikke legger vekt verken på menneskerettigheter eller økologi i sine risikovurderinger. Statene lar seg heller ikke stoppe av internasjonale menneskerettsavtaler eller klimaavtaler, de velger faktisk ofte å ikke forholde seg til dem hvis de motsetter seg selskapenes «utviklingsplaner».
Det andre temaet var selvbestemmelse fra et solidarisk perspektiv for å bygge opp både hverdagsmotstand men også alternativer til den nye kapitalistiske varianten kalt grønn kapitalisme. Det var bred enighet om at både solidaritet og tilstedeværelse i hverandres kamper styrket deres posisjoner overfor bedrift-staters og transnasjonale selskapers grådighet. Allianser og internasjonalt samarbeid blant urfolk er det sterkeste virkemiddel for å skape oppmerksomhet rundt kampene i offentligheten. Også for å spre kunnskap i samfunnet om motstanden de utøver daglig for å opprettholde sitt livsgrunnlag, kultur og verdier samtidig som de prøver å advare oss om hvor skadelig konsekvensene av den globale økologiske krisa er. Det er ingen tvil om at mennesker som lever tettest på naturen har følt de økologiske ødeleggelsene for lenge siden.
Så hva kan vi ikke-urfolk gjøre for å redde jorda? Det finnes sikkert ikke et entydig svar. Men vi kan begynne med å lytte og lære fra urfolks erfaringer, og deretter må vi som allierte også gjøre aktiv motstand mot investeringsprosjekter som ødelegger kulturen og livsgrunnlaget til mange grupper mennesker. Ved å ødelegge jorda, ødelegger vi oss selv. Det er nå på tide å la urfolk lede veien ut av kapitalisme. Det virker som det er det som skal til for å redde jorda. Urfolks kamper er våre kamper.
