Å leke retorisk gjemsel bak privilegiene sine

Foto: U.S. Air Force

Rasisme er ikke bare et ord, det er handling. For enkelte av oss er rasisme bare et konsept vi kan drøfte, vrenge og diskutere, for mange andre mennesker er rasisme en skremmende virkelighet fylt av ubehagelige erfaringer de blir utsatt for daglig.

Sonia Muñoz Llort
Om Sonia Muñoz Llort (15 artikler)
Sonia Muñoz Llort er spesialpedagog i spesialisthelsetjenesten og opptatt av menneskerettigheter og politikk.

Rett før nyttårsklokkene klang i fjor, sparket debatten om rasismebegrepet i gang. I første omgang startet av diskursanalysen rundt rasismebegrepet i Store norske leksikon ved Dag Herbjørnsrud, samtidig som det i Oslo ble gjennomført hele tre motdemonstrasjoner mot rasistiske organisasjoner utenfor Stortinget. Motdemonstrasjonene mot rasisme var store nok til å vise at det finnes et flertall av mennesker som avskyr fremmedfiendtlighet og rasisme. Det som var direkte skremmende har vært debatten som fortsatte og fremdeles pågår rundt begrepet rasisme, hovedsaklig blant mannlige intellektuelle i avisene og i sosiale medier.

Hva som er felles for begge situasjoner er tydelig. Det er ideen noen har, om at våre forskjeller gjør enkelte individer til undermennesker og at de må holdes nede, eller utenfor samfunnet. Det er ikke tilfeldig at disse gamle teoriene dukker opp gang på gang ved økonomisk og sosial uro.

Ordet rasisme og dettes verdigrunnlag, ble klarert nok en gang i kronikken «Rasebegrepet må avskiltes» av professor Torgeir Skorgen, forfatter av «Rasenes oppfinnelse» (Universitetet i Bergen) og Jarl Giske, professor i biologi (Universitetet i Bergen) hvor de skrev:

«Fra begynnelsen av 1800-tallet til begynnelsen av 1980-tallet var tanken om menneskeraser et omdreiningspunkt i europeisk selvforståelse, vitenskap og politikk, og europeerne plasserte seg selv med største selvfølge i sentrum som den fullkomne ‘rasen’ og de andre ‘rasene’ som mangelkategorier. Dette kunne i sin tur legitimere kolonialisme, slaveri, folkemord, diskriminering og fornorskningspolitikk

LES OGSÅ: Undertrykkelse, rasisme og fascisme er ikke noen andres problem — det er alltid vårt

Diskusjoner etter 400 år gamle teorier? Nei, takk!
Det har vært skremmende å se nivået på debatten, først og fremst fordi det har vist hvor stor grad av ubevissthet vi fortsatt finner blant enkelte. De har, i sine selvopplevde «privilegerte» posisjoner i samfunnet, en uvane med å ta seg til rette, relativisere og leke med ord som rasisme. De har testet ordets grense, lekt med retorikken, slettet den historiske konteksten hvor ordet ble funnet opp ved begynnelsen av kapitalismen og kolonialismen, ignorert sammenhengen mellom ordet og konsekvensene av dens klassifisering i hverdagen. Når de gang på gang har blitt gjort oppmerksomme på deres privilegerte posisjoner til å kunne diskutere ordet uten å leve med konsekvensene i hverdagen, har disse store, sårede egoer gått i forsvar. Men de tier ikke stille.

Det er også skremmende å være vitne til at mange mennesker med privilegerte stemmer bruker sine posisjoner til å forsøke å utøve definisjonsmakt overfor andre menneskers liv, ved å diskutere rasismen som om det bare skulle være et ord. Ord er makt, ord danner tankegrunnlaget for våre barn som må være basert på medmenneskelighet fordi de danner tanker og verdier hos fremtidige generasjoner. Dette vet de veldig godt, nettopp for at at rasebiologi ble oppfunnet for å kunne rettferdiggjøre at afrikanere og urfolk både i Europa og i andre kontinenter ble gjort til slaver og forsøkt utryddet. Grunnlaget for rasismen var å sikre at noen hvite menn kunne tjene seg rike på andres arbeid, og for å ikke få dårlig samvittighet fant de på å si at mennesker med mørk hudfarge var mindre intelligente og dermed kunne de brukes som maskiner som kunne kontrolleres med vold.

Disse kvasiintellektuelle forsøk på å delegitimere faren det innebærer å hvitvaske ordet rasisme i et pedagogisk verktøy som et leksikon, viser til fullstendig ansvarsfraskrivelse og en total mangel på respekt for sine medmennesker. Store, sårede egoer som da reagerer med vantro med å gå i forsvarsposisjon ved å prøve å overtale kritikerne om at det hele egentlig er en misforståelse, er ikke mindre enn patetisk. Å stille spørsmål som «Er det så farlig?» eller «Stemmer ikke det at vi alle har genetiske forskjeller», er et forsøk på å flytte grensene i diskusjonen, for uansett hvor mye grensene blir flyttet, kommer det ikke til å ramme dem selv.

Når enkelte offentlige stemmer vil leke smarte ved å tøye grensene til ord etter mekaniske filosofiske prinsipper skal de få høre at grensene finnes, i respekt for andre mennesker sine opplevelser og erfaringer. Vi som hvite skal ha respekt for andres virkelighet da de kjenner handlinger på kroppen og vi skal ikke ta oss til rette ved å abstrahere en forferdelig handling til en samtale vi i fred og ro kan ta i sosiale medier. Med våre stjålne privilegier som er en direkte arv fra de europeiske biologer, filosofer og politikere som fant på en kunstig klassifisering mellom mennesker, kommer et større samfunnsansvar. Dette samfunnsansvaret må ligge i å være bevisste på stemmene våre og plassen vi tar, men ikke bare det.

Vi må handle for å gi fra oss våre privilegier, dekonstruere nåværende sosiale hierarkier, kaste gamle teorier i en glemt skammekrok og skape et inkluderende samfunn for alle.

Vi viser ikke til visdom ved å overkjøre, ignorere, bagatellisere og nedverdige andres erfaringer og opplevelser. I tilfellet rundt rasismedebatten, har mange vist en stor grad av mangel på etiske betraktninger mens de har forsøkt ulike taktikker for å forsøke å ha rett. Alt uten å være redde for å bli angrepet på gata, diskriminert på arbeidsplassen eller beskyldt for økonomiens undergang og sosial uro. Neida, de privilegerte koser seg med å diskutere ord og deres semantiske grenser mens andre må kjempe mot rasistiske handlinger i deres egne liv.

Det er urovekkende at mange menn opererer etter utdaterte teorier som ble funnet opp i det 17. århundre, blant annet av Hobbes og Descartes, hvor de bestemte at kroppen vår var delt mellom sinn og legeme. Da bestemte de seg for å mene at sinn var viktigere enn resten, og at de som i tillegg var så heldige å utvikle intellektuelle kunnskaper som sitter i hjernen, skal få mer makt i samfunnet enn de som bruker kroppen mest i hverdagen. Nei, kjære samfunnsdebattanter, dere har ikke mer rett verken til å uttale dere eller definisjonsmakt for å ha lest bøker om et tema, og dere har ingen rett til å diskutere opplevelser dere ikke aner noe om.

Fra denne dualistiske teorien kom skillene vi opplever i dag, med at enkelte fortsatt tror at bare fordi de har intellektuelt arbeid vil deres kunnskap veier tyngre enn de som faktisk har erfaringsbasert kunnskap. Rasisme er et utdatert syn på mennesker og hvordan vi er en del av samfunnet, og siden det er utdatert må dette anses som en sosial konstruksjon som må avskiltes.

Det finnes ikke raser, det finnes mangfold av melanin blant mennesker og melanin har ingen innvirkning på verken vår verdi eller vår intelligens. Vi er alle forskjellige på alle mulige måter, og vi er alle fortsatt mennesker.

LES OGSÅ: Rasismen skal ikke forstås — den skal knuses

Kunnskap er variert, teori og erfaringer er like viktige
Det er i denne konteksten hvor jeg som bevisst privilegert, hvit kvinne er nødt til å ta til orde og jeg krever handling til å kaste disse umenneskelige teorier inn i evighetens glemsel. Jeg tar til motmæle fordi jeg har fått nok av relativiseringen mange menn opererer med og samtidig er det utrolig slitsomt å måtte følge med kvasiintellektuelle menn som leker i sine egne bobler med urgamle utdaterte vitenskapelige forklaringer av ordet rasisme. Rasisme er ikke bare et ord, det er handling i form av hverdagsrasisme, sosial rasisme og strukturell rasisme. Rommet mellom dem er ørlite, og for enkelte av oss er rasisme bare et konsept vi kan drøfte, vrenge og diskutere, for mange andre mennesker er rasisme en skremmende virkelighet fylt av ubehagelige erfaringer de blir utsatt for daglig. Det er derfor ikke tilfeldig at det snakkes om rasisme og rasistiske ytringer og at vi ser en økning av rasistiske handlinger i hverdagen.

Dette er grunnen til at jeg ser det som svært alvorlig å avfeie sitt samfunnsansvar i denne høyteknologiske tiden. Det er ekstrem lett for hvite menn og mange hvite kvinner å ha teoretiske samtaler, for som studien «Troll patrol findings. Using Crowdsourcing, Data Science & Machine Learning to Measure Violence and Abuse against Women on Twitter” fra Amnesty International viste; “Women of colour, (black, Asian, Latinx and mixed-race women) were 34% more likely to be mentioned in abusive or problematic tweets than white women.”

Mange menn snakker om absolutt hva de vil uten at det får ubehagelige konsekvenser, og når de får tilbakemeldinger om at de går over grensen, går de i offerposisjon. Mange andre menn og kvinner blir angrepet på grunn av deres mengder melanin i huden, nettopp fordi det fortsatt finnes folk som tror på disse urgamle teorier som fant opp at melanin har noe med intelligens å gjøre. Det er blitt forsøkt gjort til et abstrakt, uskyldig begrep vi kan omdefinere for å ufarliggjøre vår egen fortid og nåtid. I det 16. århundre ble dagens medisin og psykologi oppfunnet. Det var ikke tilfeldig, da denne utviklingen ble brukt for å begynne å måle, klassifisere og underdane mennesker som ikke ble ansett som verdige av borgerlige vitenskapsmenn. Det var da de fant opp teorier som støttet deres behov for voldelig undertrykking av andre mennesker, det var da teorier om forskjellige intelligenser ble drøftet for å begrunne maktmisbruk av grupper mennesker for at noen få kunne opprettholde makta si gjennom økonomisk utvinning.

Hvordan er det mulig at enkelte skolerte hvite menn ikke greier å lese enkel historie og anerkjenne at disse klassifiseringer blant mennesker ble konstruert utelukkende for å skape splittelse og kunne kontrollere folk lettere? Hvordan er det mulig at enkelte av disse skolerte hvite menn til stadighet tar opp utvannede versjoner av gamle teorier vi vet ikke holder mål?

Her i Norge har samfunnsdebattanter som Sumaya Jirde Ali eller Amal Aden fått kjenne denne rasistiske trakasseringen på kroppen i sosiale medier når de har forsøkt å ta ordet. På helt vanlige arbeidsplasser blir vanlige folk diskriminert i form av mindre lønn, mindre arbeidsrettigheter og sosial dumping fordi de har en annen hudfarge eller kommer fra et annet land. Derfor er det svært alvorlig å være så ubevisst egne privilegier at en rir kjepphester på bekostning av andre mennesker. Det er svært alvorlig at samfunnsdebattanter glemmer at læring foregår hele tiden, og i urolige tider er vårt ansvar å bidra til samhold, respekt og medmenneskelighet mens vi dekonstruerer et svært urettferdig og komplekst system som kapitalistisk «demokrati» er, basert på sterke og undertrykkende sosiale hierarkier som tjener kun et velstående mindretall.

Så til dere som snakker om rasisme fra deres høye stoler, vær bevisste deres roller og bruk stemmen deres betraktelig mindre. Deres ytringsfrihet slutter ved andres rett til et trygt og verdig liv.

Uten etiske overveielser, evne til medmenneskelighet, beregning av konsekvenser av våre egne ord og uten respekt for andres opplevelser har en faktisk ikke ordets rett til enhver tid. Så hva skjer med alle innspill fra kvinner i denne debatten? Hva gjør vi med alle viktige stemmer som oppfordrer oss til å handle aktiv for å gjøre samfunnet et bedre sted å leve i?

LES OGSÅ av Sonia Muñoz Llort: Nasjonalisme for å avlede fra sosiale rettigheter

Hverdagserfaringer i mangfold som grunnlag for medmenneskelighet
Det finnes også andre konsekvenser av denne delingen mellom sinn og legeme. Da den ble oppfunnet og tatt i bruk, ble det gjort et viktig skille på hva menn og kvinner kunne. Det ble gitt at menn var de som var rasjonelle og fornuftige, mens kvinner er emosjonelle og ukontrollerbare. Låter dette kjent? Dette vises blant annet i rasismedebatten hvor menn får automatisk mikrofonstativ mens mange kvinner som har uttalt seg i denne debatten ikke er inkludert i utvekslingen. I dette tilfelle bør hverdagserfaringer og historiske hendelser siden rasebiologi ble oppfunnet ligge til grunn for definisjonen og videre tiltak for å bli kvitt rasisme.

Blant feminister har vi et analyseverktøy kjent som interseksjonalitet, utviklet av jusprofessor Kimberlé Crenshaw:

«Interseksjonalitet er et begrep som fanger opp de strukturelle og dynamiske konsekvensene av interaksjon mellom to eller flere typer underordning; hvordan rase, patriarkat, klasseundertrykking og annen undertrykking sammen bestemmer din posisjon i arbeidslivet, og på andre felt».

Interseksjonalitet burde anvendes i denne debatten i Norge også. I rasismedebatten er det nemlig mangelen på analysen av egne privilegier som hvit, middelklassemann som gjør at debatten har blitt kjørt langt ifra virkeligheten.

Hva får enkelte menn til å debattere om temaer de har ikke egne erfaringer fra? Svaret er enkelt. De liker å leve i sine egne privilegier fordi det er enklere å diskutere ord mens en tjener gode penger, heller enn å kjempe for strukturelle endringer i samfunnet for at alle skal ha like gode liv som de selv har.

Som intellektuell kvinne og selverklært solidarisk alliert, har jeg snudd mine læringskilder og min posisjon på hodet. Jeg er veldig glad i å lese, men andre menneskenes opplevelser gir meg glimt av en rik virkelighet som er såpass kompleks og innviklet at den aldri kan få plass i en bok. Det er trist å være vitne til at mange hvite menn støtter seg til Opplysningstidens diktatur og mekanistiske forståelser av mennesker for å rettferdiggjøre dagens samfunnssystem. Verden har ikke behov for realister som nærmest tror religiøst på at kunnskap kun er objektivt faktabasert. I rasismens tilfelle, slik det er med mange andre temaer som omfavner menneskets mangfold, defineres og skapes virkeligheten av de som opplever det på kroppen, dag etter dag. Som Hasti Hamidi skrev i sin kronikk «Rasisme» hvor hun helt glimrende påpeker;

«Jeg har ikke råd til at det (rasisme) normaliseres, verken blant folk flest eller blant myndighetene. For dem handler det om meninger og holdninger. For meg, min familie og mine venner, handler det om levd liv. Og de av oss som lever med rasismen, forstår den så godt allerede. Mine strategier krever aktiv handling fra allierte.»

Derfor ønsker jeg igjen å dele noen av stemmene som faktisk setter skapet på plass i denne debatten. Det er de stemmene som teller, det er stemmene til våre naboer, det er stemmene til våre medarbeidere, stemmene til våre venner. Før og under denne debatten har det kommet mange gode innlegg og innspill fra kvinner som kjemper daglig for å få bukt med rasisme. Haddy Jammeh skrev godt hennes opplevelser siden barndommen i hennes debattinnlegg «Skriver om hverdagsrasismen: – Vi er mennesker vi også. Akkurat som du. Vi har drømmer, ambisjoner, stolthet, og mål», hvor hun forteller;

«Akkurat som meg, er vi alle vokst opp på Holmlia. Vi hadde den beste typisk norske barndommen. Det er først i voksen alder vi skjønner at vi egentlig ikke hadde rett på den. Vi er jo ikke nordmenn. Vi er flyktninger og innvandrere.».

Også andre kvinner, som Cechell Oftedal som ble spyttet i ansiktet av en fremmed person og Faisa Warsame som ble ropt etter og fysisk angrepet på gata, har stått fram med sine opplevelser.

Alle disse modige kvinner forklarer en virkelighet mange opplever, og det skal tas på alvor. Rasismen eksisterer og det er på høy tid å få bukt den gjennom aktiv handling, både på gata, i lærerbøkene og i sosiale medier.

Teksten ble først publisert på maddam.no

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.