Tross trusler fra USA – 23. februar ble ikke en latinamerikansk D-dag!

Tilhengere av den selverklærte presidenten Juán Guaidó protesterer. Foto: Victoria Sirnes

I et show sponsa av Richard Branson kom verdenssterner til den fattige colombianske grensebyen for å hjelpe. Ikke den lutfattige befolkningen i byen, men Venezuela. Det ble et medieshow som inngår i det pågående statskuppet mot Nicolás Maduro, men ingen D-dag for USA og opposisjonen som de hadde håpet på.

Victoria Sirnes
About Victoria Sirnes (2 Articles)
Victoria Sirnes er leder i Rødt Oslo solidaritets- og flyktninglag.

23. februar var den lille colombianske grensebyen Cúcuta, sentrum for verdenssamfunnets oppmerksomhet. Tusenvis av frivillige kom for å hjelpe til med nødhjelp. Dagen i forveien hadde flere internasjonale artister, bla Juanes, Maluma og Luis Fonsi, utført en solidaritetskonsert, som varte i hele seks timer. Men, hva er det egentlig som gjør at Cúcuta får så mye oppmerksomhet denne helgen?

Cúcuta er en typisk latinamerikansk grenseby, som er preget av både ulovlig handel, høy kriminalitet og fattigdom. Både kidnapping, utpressing og trusler fra paramilitære er en del av dagliglivet. Store deler av Cúcutas befolkning lever av å smugle ulike varer fra Venezuela til Colombia, spesielt olje. I Cúcuta lever 40 % av befolkningen under fattigdomsgrensen og 15 % av barna er underernærte. Fattigdom og vold er problemer som vi kan finne mange steder i Colombia. Men, det mest alarmerende med den colombianske konteksten, er de økende drapene på ledere av sosiale bevegelser og menneskerettighetsaktivister. Bare i 2018 ble 226 ledere i sosiale bevegelser drept i Colombia. Hvis dette antallet fortsetter, kan vi spørre oss hvor mange menneskerettighetsaktivister det vil være i Colombia om få år.

LES OGSÅ: Hvorfor reproduserer norsk media amerikansk propaganda for kupp i Venezuela?

Imidlertid, så er det ikke innbyggerne i Cúcuta eller Colombia Juanes og Maluma sang for 22. februar, og det er heller ikke de som er mottaker av nødhjelpen og alle hashtaggene med solidaritet. Det er Venezuela. Konserten ble bestilt av Juan Guaidó og opposisjonspolitiker Leopóldo López, sistnevnte befinner seg i husarrest. Mangemilliardær Richard Branson har vært i gang med en stor kampanje for å samle inn 100 millioner dollar til nødhjelp. Datoen ble annonsert av Juan Guaidó, som 23. januar i år utnevnte seg selv til Venezuelas president. Han har full støtte av USA og flere andre vestlige land, til å fortsette med det som mange mener er et pågående statskupp. I tillegg til å ha blitt anerkjent som landets president uten noensinne å ha stilt til valg i Venezuela, mottar han også massiv hjelp fra USA som lenge har drevet en aggressiv kampanje mot Nicolás Maduro. De har tidligere truet med å sende 5000 soldater til Colombia og de har ikke utelukket bruk av militærmakt mot landets president, dersom han ikke går av.

Tilhenger av Juan Guaidó ber soldater ta del i kampen mot Nicolás Maduro. Foto: Victoria Sirnes

Med etiketten #AyudaYLibertadVenezuela, har USA tidligere denne uken sendt flere militære fly til Colombia, med påskudd om å gi nødhjelp til Venezuela. Nicolás Maduro ga raskt beskjed om at Venezuela ikke ville tillate USAIDs nødhjelp til landet. Imidlertid respekterte ikke USA med sine allierte Venezuelas rett til å bestemme over egne grenser. Det var knyttet store spenninger til hva som ville skje i dag. Tusenvis av frivillige var samlet på grensen, USAs trusler om militærhjelp hang i luften, nødhjelpen skulle inn, om det så var med tvang. Det ble ingen D-dag i Venezuela. Nicolás Maduro gikk ikke av, det ble ingen militær intervensjon og nødhjelpen kom ikke inn. Noen soldater ga etter fra presset og kom seg over på colombiansk side, noen voldelige opptøyer fant sted, men ingen D-dag.

Colombias president, Ivan Duque, Luis Almargo fra Organisasjonen av Amerikanske Stater (LAS/OAE) og Juan Guaidó var raskt ute med å beskylde Venezuela for bla.nt annet å brenne biler med nødhjelp.

LES OGSÅ: Trumps Venezuela-utsending nekter å svare på om han vil støtte folkemord nok en gang

Det store spørsmålet nå er hva som vil skje videre. Etter at nødhjelpen ikke kom inn, henvendte Juan Guaidó seg til verdenssamfunnet, og ba om at det internasjonale samfunnet måtte holde alle dørene åpne for å frigjøre Venezuela. Når ikke økonomiske sanksjoner, press og trusler har skapt regimeskiftet de håpet på, skal det ikke mye fantasi til for å skjønne at det er militær hjelp han ber om. Venezuela på sin side, brøt diplomatiske bånd til Colombia.

Det ble ingen D-dag, men trusselen om en militær intervensjon er enda ikke over og det er viktig å stille noen kritiske spørsmål i tiden som kommer. Før vi lar oss rive med av tårevåte sanger dedikert til Venezuela og hashtagg i sosiale medier, burde vi gjøre oss noen refleksjoner. I en internasjonal kontekst, hvor millioner av personer dør av sult (Jemen) og hvor aktivister systematisk blir drept (Colombia, Honduras, Israel etc, hvorfor Venezuela? Hva er det egentlig som ligger bak den humanitære hjelpen til Venezuela? Hvorfor alt dette oppstyret rundt akkurat Venezuela?

Den uruguayanske forfatteren Eduardo Galeano skrev om ”naturressursenes forbannelse” i boken Latin-Amerikas åpne årer. I venezuelansk kontekst handler det om olje. Venezuela har ikke bare verdens største oljereserver, men også et av verdens største gull-lagre, store menger med vann, gass, koltan samt andre viktige ressurser. Nylig har også John Bolton bekreftet hvor viktig den venezuelanske oljen er for USA, ”Det ville gjort en stor forskjell for USAs økonomi dersom vi kunne latt våre oljeselskaper investere og produsere i Venezuela.” Helt siden USA skrev Monroedoktrinen i 1823 har de behandlet Latin Amerika som deres egen bakgård, hvor US-amerikanske selskaper lenge har fått operere fritt, med tilgang til billig arbeidskraft og uten å betale så mye skatt. Historisk sett så har USA intervenert militært og direkte eller indirekte presset frem et statskupp, hver gang latinamerikanske land har en president som står i veien for deres økonomiske interesser. USAs økonomi er avhengig av å ha USA vennlige presidenter i deres egen bakgård.

LES OGSÅ: Norge må ta avstand fra sanksjonene og USAs innblanding i Venezuela

I dagens geopolitiske kontekst har både Russland og Kina kommet sterkere på banen, spesielt i Latin-Amerika, og USA har ikke lenger fullt hegemoni, slik de har vært vant til. I tillegg til at Venezuela under både Hugo Chávez og Nicolás Maduro har forårsaket problemer for US-amerikanske selskaper, har de åpnet dørene for både Russland og Kina. Venezuela har også en viktig geo-strategisk plassering. Det søramerikanske landet ligger bare 2000 kilometer fra USA, og det ville vært mye raskere, billigere og tryggere for US-amerikanske selskaper å operere der, enn i Midtøsten.

Med sosialismen for det 21. århundre og med et prosjekt om å frigjøre Latin Amerika fra USAs imperialisme og vestens neokolonialisme, har Venezuela lenge vært i konflikt med USA. Venezuela har prøvd å motsette seg deres hegemoni, noe de aldri vil bli tilgitt for. USAs interesser i å styrte regjeringen er heller ikke nye, flere dokumenter som har blitt lekket av Wikileaks vitner om hvordan USA jobbet for regimeskifte og samarbeidet med kuppmakerne, under statskuppet mot Chávez i 2002. Dette bakteppet er svært viktig å huske på når vi skal prøve å forstå hvorfor det er Venezuela, og ikke Cúcuta eller Jemen, som i dag står i sentrum for en tvungen nødhjelp.

Det er også usikkerhet rundt påstanden om den humanitære krisen. Etter en uke i Venezuela, har ikke LAGs utsendte medlemmer, observert noe som ligner på en humanitær katastrofe. Flere vi har snakket med lider under økonomiske problemer, og snakker om folk som kun spiser en eller to ganger om dagen, Derimot er det ingen vi har snakket med som kjenner noen som nesten dør av sult. Uansett, hvis det internasjonale samfunnet, med USA i spissen, virkelig ville brydd seg om det venezuelanske folket, ville de ikke støttet de økonomiske sanksjonene mot landet. Ironien ligger tykt over begivenhetene i Cúcuta, hvor det har blitt samlet inn millioner av dollar for å kjøpe medisiner og mat til Venezuela, mens sanksjonene mot landet har gjort at Venezuela har tapt enorme inntekter, penger som kunne vært bruk til mat. Istedenfor å arrangere et kjempe stort medieshow i Cúcuta for å tvinge frem nødhjelp, burde det internasjonale samfunnet lagt press på USA for å slutte med sanksjonene.

Men uansett, dersom det skulle stemme at det finnes en humanitær katastrofe i Venezuela , hva er det som egentlig ligger bak den intense kampen om nødhjelpen? Mens den offisielle diskursen i internasjonale medier er at nødhjelpen kun er ment som hjelp til en sultrammet befolkning, er det flere grunner som viser at dette er en del av en aggressiv kampanje som har som mål å skape et regimeskiftet i Venezuela. Etter at Juan Guaidó utnevnte seg selv som president, har den internasjonale kampanjen mot Venezuela blitt intensivert, og USA har ved flere anledninger truet landet med en militær intervensjon. Donald Trump har også presset den venezuelanske hæren, og bedt de velge side, ved enten å ”dimittere og be om amnesti”, eller ”miste alt”. Det er ikke et godt tegn når beskyldninger om en humanitær katastrofe blandes sammen med trusler om bruk av militær mark.

LES OGSÅ: I 20 år har USA forsøkt å velte Venezuelas regjeringer — nå prøver de igjen

Uansett, hvilken rett har egentlig USA til å intervenere militært i Venezuela? Hva med statssuverenitetsprinsippet og Venezuelas rett til å ikke få sin politikk diktert fra Washington? Ifølge FN-paktens artikkel 2.4 skal alle stater ”avholde seg fra trusler om eller bruk av væpnet militær makt mot noen stats territoriale integritet eller politiske uavhengighet”. Dette prinsippet skal hindre krig og sikre alle land rett til å ikke la andre land blande seg inn i deres interne politikk. Det finnes unntak fra hovedregelen, artikkel 2.7 kan autorisere bruken av militære intervensjoner i helt spesielle situasjoner. Denne artikkelen begynte å bli tatt mer i bruk på 90-tallet, hvor FNs sikkerhetsråd økte autorisasjonen av bruken av militær makt.

Med humanitær krise som bakteppe begynte NATO å bombe Kosovo i 1999, og etterlot seg tusenvis av døde og et land i ruiner. Et annet eksempel på en slik humanitær intervensjon er Irak. Etter USAs økonomiske sanksjoner mot landet, løy de om at landet hadde masseødeleggelsesvåpen. Resten av historien er kjent. Den symbolske volden, med andre ord legitimeringsprosessen av krigføringen, fikk god hjelp av ukritiske massemedier som raskt og ukritisk spredde nyhetene, som kunne rettferdiggjøre den humanitære intervensjonen. De humanitære bombene regnet over Irak og over en halv millioner mennesker døde som følge av Irakkrigen. Hvor mye humanisme og fred skapte egentlig de humanitære bombene? Libya er et annet tragisk eksempel på hvordan det internasjonale samfunnet ukritisk reproduserte nyheter om at Gaddafi massakrerte sin egen befolkning. De fleste har fått med seg at Norges ”fredsbomber” ikke bidro til mer fred i Libya, men har heller vært med på å skape et land i total kaos, som nå preges av terrorisme og lovløshet.

Truslene mot Venezuela har vært konstante, både økonomiske og militære. I forkant av 23. februar var USA ganske tydelige på muligheten var åpen for å komme seg inn i Venezuela ved hjelp av makt, dersom de ikke åpnet grensene for nødhjelpen. Det som egentlig skjedde på grensen er ikke annet enn et ledd i et pågående statskupp, indirekte og direkte støttet av USA og flere andre vestlige land. Om ikke det pågående statskuppet i seg selv er alarmerende nok for folkeopinionen, så burde truslene om en militær intervensjon skape flere reaksjoner. Nå er det helt avgjørende at verdenssamfunnet stiller seg selv noen kritiske spørsmål og ser tilbake på historien, før de tier foran enda en katastrofal krig. Eller, enda verre, før de bidrar til å skape en borgerkrig, som også kan ende i en regional krig, med katastrofale konsekvenser.

Mens Maluma og Juanes synger foran millioner av tilskuere med tårer i øynene og roper SOS-Venezuela, burde vi huske på den ekstreme fattigdommen i Cúcuta og spørre oss hvorfor ingen iverksetter en konsert eller hjelpeaksjon for dem. Eller hva med å iverksette en konsert for de millioner av mennesker på randen av sultedød i Jemen og presse Saudi Arabia til å slutte å bombe og sulte befolkningen for å slippe inn nødhjelp til landet? Mens vi observerer helgens begivenheter i Venezuela må vi huske på Libya, Irak og andre land som tidligere har opplevd hva humanitær intervensjon kan bety. 22 og 23. Februar ble til et stort medieshow, men målet om å fullføre statskuppet feilet. 23. februar ble ikke forvandlet til en latinamerikanske D-dag for den venezuelanske opposisjonen, USA og deres allierte.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

Leave a comment

Your email address will not be published.


*