En kritisk diskusjon av Norges krig i Libya

F-16 jagerfly av typen Norge brukte over Libya. Foto: U.S. Air Force

Libya – Krigens uutholdelige letthet er et vektig bidrag i den kritiske debatten om norsk utenrikspolitikk. Heretter er det enda vanskeligere å stå rakrygget som forsvarer av Norges bombekrig og det vi bli vanskeligere å få Norge med på nye krigseventyr.

Ivar Espås Vangen
About Ivar Espås Vangen (57 Articles)
Ivar Espås Vangen er lektor i historie og medlem av Rødts internasjonale utvalg.

«Diskusjoner om veibygging, helsepolitikk og skolepolitikk er som regel mye mer faktaorientert og reflekterende enn det diskusjonen omkring bombingen av Libya var».1

Slik lyder en av spissformuleringene i innledninga i boka Libya – krigens uutholdelige letthet, som hittil representerer det tyngste og breieste akademiske bidraget i kritikken av Norges bidrag til NATOs bombekrig mot Libya i 2011.

Boka er redigert av oberstløytnant Tormod Heier, medieprofessor Rune Ottosen, og historieprofessor Terje Tvedt, og er satt sammen av flere solide artikler av fagfolk fra forskjellige disipliner. Hver artikkel tar kritisk for seg forskjellige aspekter og vinklinger på krigen, både med tanke på folkerettslig begrunnelse, debatten i ettertid, medienes rolle, norske interesser og konsekvensene for Libya og regionen for øvrig.

Boka er absolutt å anbefale for alle med interesse for spørsmålet eller utenrikspolitikk generelt. I denne teksten skal jeg forsøke å gjengi noen av argumentene i et utvalg av bidragene, og slik forhåpentligvis stimulere både til nysgjerrighet for resten av boka, men også videre refleksjon rundt det som må sies å være den største politiske skandalen i moderne norsk historie.

Den norske bortforklaringa
Én ting er fraværet av debatt før og under krigen i 2011. Noe annet, kanskje til og med verre, er fraværet av sjølransakelse og kritisk debatt også i tida etterpå.

Det har riktignok kommet noen forsøk. Leter man litt, finner man flere kritiske debattinnlegg og kronikker både fra 2011 og senere. Det var nok likevel professor Terje Tvedt, som både med Brennpunkt-dokumentaren De gode bombene fra 2013 og kronikken «Tausheten om Libya» i Nytt norsk tidsskrift 03/2015 som for alvor stakk hull på verkebyllen.2 I etterkant fikk vi også vedtak i Stortinget om å evaluere krigen. Dette arbeidet resulterte i 2018 i Petersen-utvalgets 200 siders lange rapport «Evaluering av norsk deltakelse i Libya-operasjonene i 2011».

Likevel ble debatten i januar 2019 i Stortinget et sørgelig skue. Ikke minst gjelder dette redegjørelsen fra utenriksminister Ine Eriksen Søreide. Hun uttalte følgende:3

Når den norske innsatsen skal evalueres, må det tas utgangspunkt i situasjonen slik den var i 2011, og med det informasjonsgrunnlaget den daværende Stoltenberg II-regjeringen og andre norske aktører hadde på det aktuelle tidspunktet.

Som Tvedt påpeker i bidraget sitt, er dette i utgangspunktet et fornuftig utgangspunkt. Politikerne må dømmes på bakgrunn av det det var mulig å vite i 2011, ikke det som først har blitt offentlig seinere.

Like fullt er argumentet i dette tilfellet noe haltende. Gir det mening å snakke om «situasjonen i 2011» i entall? Var situasjonen den samme natt til 23. mars 2011 da beslutningen om å gå til krig formelt blei tatt i regjeringa, og 1. mai samme år da daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre stolt kunne fremheve de norske pilotene som «spydspisser i kampen for de universelle menneskerettighetene mot diktatoren Gaddafi»?4 Eller enda seinere, for eksempel utover sommeren da NATOs bombing bar stadig mer preg av å være rein luftstøtte til opprørerne i borgerkrigen?

Granskningsrapporten som blei utarbeida av underhuset i det britiske parlamentet er klokkeklare på det motsatte. Lederen for kommisjonen sa for eksempel at det originale målet, forsvaret av byen Benghazi mot Gaddafis offensiv, blei oppnådd allerede innen 24 timer.5 Situasjonen var altså endra på knapt et døgn. Dette utgangspunktet samsvarer mer med åssen vi veit kriger konkret foregår. Den norske forståelsen av «situasjonen i 2011» som en slags stillstand bærer derimot mer preg av et abstrakt syn på krig som «gode» mot «onde» krefter.6

Både utenriksministeren og andre norske NATO-tilhengere legger mye vekt på å snakke om hva «verdenssamfunnet» sto overfor i 2011. Gjennom å konstruere en fortelling hvor «verdenssamfunnet» kom til uttrykk gjennom sikkerhetsrådets resolusjon 1973, blir det nemlig enkelt for norske politikere å fraskrive seg eventuelt ansvar for sjølstendig å vurdere situasjonen. Man utfører tross alt bare «verdenssamfunnets» vilje.7

Men er dette en redelig måte å skrive historia på? Er det ærlig å si at Sikkerhetsrådet, hvor de fem faste medlemmene er de eneste med vetomakt, representerer «verdenssamfunnets» vilje? Er det ikke et poeng at fem av de daværende medlemmene; Tyskland, Russland, Kina, Brasil og India; som til sammen representerer nærmere 40 prosent av menneskehetens innbyggere, unnlot å stemme for resolusjonen? Og om vi aksepterer det premisset: fratar dette de enkelte statene sitt sjølstendige ansvar for å gjøre seg opp egne moralske og saklige vurderinger? I de norske politikernes fortelling blir det dessuten sjelden nevnt at både Den arabiske liga og Den afrikanske union raskt kritiserte måten NATO-landene tolket sikkerhetsrådets resolusjon på. Det samme gjorde Kina og Russland, som trolig ikke vil vise tilsvarende godvilje igjen på mange år. NATOs bombekrig og egeninteresser i Libya har trolig vært svært ødeleggende for Sikkerhetsrådets funksjon i seinere tid.

Den norske og den britiske rapporten

Både i Storbritannia og Norge vedtok parlamentene noen år etter krigen å nedsette utvalg for å evaluere landenes deltakelse. Den britiske rapporten blei offentliggjort i 2016 og endte på 42 sider. Den norske rapporten, som ble offentliggjort i september 2018, endte på 177 tospaltede sider, samt med flere utførlige tillegg.8 Det er imidlertid ikke bare i kvantitet forskjellen gjør seg gjeldende; også innholdet og konklusjonene er vesensforskjellige, noe Øyvind Østerud får fram i sitt bidrag.

Første påstand i den britiske rapporten er at opprøret i 2011 tjente militante, ekstreme islamistgrupper, noe som var forutsigbart tatt landets historie i betraktning.9 Flere av forskerne som ble intervjuet av utvalget framsto sjokkerte over politikernes manglende innsikt og kunnskap om landet og regionen for øvrig. Dette førte videre til at sentrale deler av opprørets karakter ikke blei via oppmerksomhet overhodet. For eksempel blei de islamistiske innslaga i opprøret undervurdert av politikerne.

Utvalget finner det heller ikke sannsynlig at Gaddafi ville ha beordret noen massakre av sivile i Benghazi, slik det blei hevda i propagandaen for intervensjon. Rapporten viser blant annet til tall fra regjeringsstyrkenes gjenerobring av byen Misrata, hvor antall drepte kvinner og barn var en liten brøkdel sammenligna med antall unge menn, hvilket indikerer at regjeringsstyrkenes mål var de aktive i det væpna opprøret, ikke å massakrere sivile for fote.10 De viser også til en Amnesty-undersøkelse fra juni 2011 som heller ikke fant grunnlag for påstanden om massive menneskerettighetsbrudd begått av regjeringsstyrkene, men tvert imot kunne belegge at opprørerne i Benghazi hadde kommet med falske beskyldninger og fabrikkerte bevis.

Rapportens konklusjon er klar: den vestlige intervensjonen bygde på sviktende faktagrunnlag, førte til en ødeleggende destabilisering av Libya, og at mye som gikk galt kunne forutses også før 2011.

Den norske rapporten hadde et mye snevrere mandat, og forholder seg illustrerende nok til den britiske rapporten kun gjennom en enkelt fotnotehenvisning.11 Den skulle i første rekke «vurdere hvorvidt den norske deltakelsen hadde folkerettslig og humanitærrettslig grunnlag, og om prosedyrene for regjeringens konsultasjon med Stortinget ble fulgt».12 I all hovedsaken konkluderer utvalget nøkternt i rapporten at politikerne hadde sitt på det rene på samtlige av disse punktene.

I motsetning til den britiske, hadde den norske rapporten ifølge Østerud et mer legalistisk perspektiv. Dette leder oss tilbake til Tvedts bidrag i boka, hvor han påpeker at også Søreides redegjørelse til Stortinget i januar 2019 bar preg av denne rettslige betraktningsmåten. Som Tvedt påpeker, er dette i og for seg interessant nok, men slett ikke tilstrekkelig om man også skal vurdere konsekvensene ved krigen.13 Vietnamkrigen fra USAs side, gjennom støtte til diktaturet i Sør-Vietnam, kan i og for seg rettferdiggjøres både delvis reint folkerettslig og i henhold til USAs lover. Også krigen i Afghanistan kan hevdes å være i tråd med folkeretten, uten at det dermed er sagt at krigen er fornuftig, moralsk eller hevet over videre debatt.

Medienes rolle
Det er en kjent sak at mediene, nærmest uansett land, har en tendens til å slutte opp om egne regjeringer i spørsmål om krig og fred. Rune Ottosen beretter i sitt bidrag i boka om egen forskning som påviser en sammenheng mellom et lands sikkerhetspolitiske orientering og mediedekningen av krig og konflikt.14 I tilfellet Libyakrigen var det bare Klassekampen, Ny Tid, til en viss grad Morgenbladet og etter hvert Dagsavisen som presenterte alternative stemmer til den offisielle fortellinga fra regjeringshold.15

Ottosen foretar videre en gjennomgang av VGs dekning av krigen. Erling Borgen foreslo i sin tid at VG heller burde omtales som «NATO-posten», med henvisning til avisas konsekvente forsvar for USA/NATOs kriger. Ottosen selv trekker også fram VGs lojale holdning til norsk sikkerhetspolitikk, og legger til at avisa også var det enkeltmediet som gikk lengst i å forsvare USAs folkerettsstridige krig mot Irak fra 2003.16

Gjennom sine lederartikler kommer det tydelig fram hvor VG plasserte seg. De uttrykker glede over «viljen og handlekraften» fra FN og NATO, og legger slett ikke skjul på at intervensjonen innebærer at «det internasjonale samfunnet» (!!) gir støtte til opprørerne for å få Gaddafi fjernet som statsleder.17 Videre gjennom lederartiklene er det liten vilje til å problematisere det folkerettslige grunnlaget for at resolusjonen under NATO utartet til en bombekrig for regimeskifte på opprørernes side. Samtidig gjør VG narr av Den arabiske ligas skifte i synet på intervensjon.18

Også krigsmotstandere i Norge får gjennomgå hos VG. I en kommentar fra 2013 slår Frithjof Jacobsen i VG fast at norske bomber «reddet sivile liv i Libya», og beklager at NRK Brennpunkts dokumentar «De gode bombene» har fått flere til å tvile på Norges rolle.19 Han trekker videre programmets objektivitet og karakter av å være en dokumentar i tvil, og betegner det som «en merkelig øvelse» å bygge opp et juridisk og formelt argument om at Norge og NATO handlet i strid med FNs intensjoner.20

Det som i VGs verden er «en merkelig øvelse» er derimot noe som både har blitt gjort av den britiske undersøkelsesrapporten, samt av andre forskere. Alan Kuperman, som i 2015 skreiv en lengre artikkel i tidsskriftet Foreign Policy, hevder for eksempel at flere mennesker døde på grunn av NATOs bombing enn om den ikke hadde funnet sted, potensielt ti ganger så mange.21 Skal vi tolke VG-kommentaren direkte, burde ingen av disse undersøkelsene og drøftingene funnet sted.

Den humanitære intervensjonens fremtid
Den norske forståelsen av Libyakrigen i 2011 var at dette var «verdenssamfunnet» som reagerte på grusomheter utført av en diktator i et autoritært land. Følgelig blei «noen» nødt til å «gjøre noe». Disse «noen» blei sjølsagt de som var i besittelse av tilstrekkelig vilje og evne til vold, nemlig NATO. Norges bombing blei dermed en god måte å gjennomføre verdenssamfunnets vilje, i grunn en naturlig videreføring av vår rolle som «fredsnasjon».

Denne forståelsen har fått mange harde slag de siste årene. Jo mer som kommer fram av konsekvenser og nye perspektiver på krigen, jo dårligere kommer Norge og NATO ut. Selv åtte år etter krigen som skulle redde sivile og «innføre demokrati fra 40 000 fots høyde» for å bruke Støres ord, er Libya fortsatt splittet av rivaliserende regjerings- og statsdannelser. Fra å være landet i Afrika som tronet øverst på HDI-indeksen, er det nå lite trolig at Libya vil kunne bli en fungerende stat på flere år.

Skaden i Libyas tilfelle har allerede skjedd. Det betyr imidlertid ikke at det ikke har politisk relevans å diskutere og kritisere krigen. Erfaringene og den påfølgende debatten om Libya fikk trolig konsekvenser for at det både på Stortinget og i mediene var langt mer skepsis mot å involvere Norge i krigen i Syria. Krigstilhengerne fikk det langt på vei som de ville også her, men med et langt mindre omfang enn i Libya. Det er en forskjell på 588 bomber og 60 spesialsoldater, tross alt. På Stortinget er dessuten den monolittiske enigheten brutt, og både Rødt, SV, MDG og Senterpartiet har vist seg å være et konstruktivt korrektiv mot de øvrige krigspartiene.

Det er altså grunn til å tro at det i framtida vil bli mye vanskeligere for politikerne å få Norge med på nye krigseventyr. Dette er i grunnen ganske imponerende tatt i betraktning den beskjedne størrelsen på norsk fredsbevegelse. Libya – Krigens uutholdelige letthet er et vektig bidrag i den kritiske debatten om norsk utenrikspolitikk. Jeg vil anbefale alle med interesse for disse spørsmålene å lese boka, enten fra perm til perm, eller i det minste de bidragene som virker mest interessante. Etter denne utgivelsen bør det ha blitt enda litt vanskeligere å stå rakrygget som forsvarer av Norges bombekrig.

1 Heier T., Ottosen R., Tvedt T., 2019, Libya – Krigens uutholdelige letthet, 15

2 https://www.idunn.no/nnt/2015/03/tausheten_om_libya

3 Heier mfl.: 30

4 samme

5 Side 31

6 Side 32

7Side 33

8 Side 149

9 ibid

10 ibid

11 S. 127

12 S. 158

13 S. 35

14 S. 127

15 S. 127-128

16 S. 135

17 S. 136

18 S. 137

19 S. 142

20 S. 143

21 ibid

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

Leave a comment

Your email address will not be published.


*