Hva kan vi lære av de gule vestene?

Den faglige sentralorganisasjonen CGT kaller til generalstreik i dag 5. februar. Med det gir ledelsen omsider en innrømmelse til Gilets Jaunes-opprøret — de gule vestene. Dette kom ikke av seg selv. Hva kan vi lære av Gilets Jaunes-opprøret?

Press nedenfra i CGTs rekker og målretta kampanjer drevet frem gjennom Gilets Jaunes’ autonome forsamlinger har vunnet frem, men mange opprørere er også skeptiske til CGT-byråkratiets motiver. Den profilerte Gilets Jaunes aktivisten Eric Drouet, som eksempel, oppfordret sine mange følgere på sosiale medier til å slutte opp om streiken uten å nevne CGT i det hele tatt. På den andre sida er det bare CGT som kan mobilisere til en reell generalstreik hvor også alle arbeidere i juridisk prinsipp kan delta, og kravene berører ikke bare lønn, men også tema som den sosiale innrettinga av skattesystemet og «offentlig finansiering» av de store selskapene.

Antikapitalistisk venstreside i opprørets rekker har vært spesielt aktive pådrivere siden kravene om generalstreik ble reist i gatene i desember. De radikale fagforeningene i Solidaires, med en solid base i togselskapet SNCF, har mobilisert aktivit til Gilets Jaunes blant sine rundt 110.000 medlemmer. Noen steder, som i Tolouse, er anarko-syndikalistene i CNT med sine 4000 aktivister også involvert.

Da CGT endelig responderte positivt på streikekampanjen, erklærte aksjonistene straks neste mål til å bli en absolutt ubegrensa streik, og det sier noe om radikalisering at også Melenchon raskt gikk ut med tilsvarende oppfordring til fagbevegelsen.

En fremgang for arbeiderklassens potensialer i opprøret sammen med en liten men iallefall tilstedeværende revolusjonær venstreside vil ytterligere ryste Macron, statsmakta og borgerskapet. Utviklinga slik den fortoner seg akkurat nå gjør samtidig til skamme hetsen av opprørerne som reaksjonære, uvitende og infisert av ytre høyre.

De faktiske fascistene som sant nok forsøksvis har posert som sentrale, blir tvert om tilsidesatt, og frustrasjonen i deres rekker viste seg tydelig i Paris 26. januar da Fransk Aksjon kamuflert i gule vester angrep det antikapitalistiske partiet NPAs seksjon i demonstrasjonen. Antifascister tilsluttet i gule vester sporet dem imidlertid opp lørdagen etter og jaget dem kontant ut. I flere tilfeller og byer har identifiserbare fascister blitt nektet å gå i demonstrasjonene og de må generelt kamuflere seg for å kunne passere. Mens Macron og det borgerlige propaganda-apparatet har forsøkt å beise de gule vestene med brunt, så må aktivister selv dekke manifestasjoner som denne lille severdigheten, der festivalstemte gule vester retter seg direkte mot Le Pen og hennes parti – «De unge driter ut Front National».

En bragd
Å stå på trappene med en generalstreik er ikke mindre enn en bragd for en bevegelse som bokstavelig talt oppstod på veiene i midten av november og raskt antente et sosialt opprør i åpen utvikling fra de minste landsbyer til banlieuer og store byer. Staten og borgerskapet med Macron som general, forpaktet med EUs kapitalistiske superregime, er avslørt for hva det er. En voldelig klassestat som ikke skyr noen midler for å undertrykke folkelige opprør for verdighet og en mer rettferdig orden.

Mens propaganda-apparatet vekselvis sverter, fordreier og forminsker opprøret, står ukentlig rundt 80.000 styrker fra CRS og Gendarmeriet utrustet til paramillitære aksjoner. Folk jaktes ned og bankes opp, gasses med granater og skytes på med farlig og potensielt dødelig ammunisjon. Bare inntil nyttår ble 2000 rapportert skadet, og en eldre dame mistet livet etter å ha blitt truffet i hodet av en granat. Folk har blitt lemlestet for livet, mistet øyner eller syn, fått knust kjever, slått ut tenna og lagt i koma med hodeskader. Mange er også fengslet, blant dem den tidligere bokseren Cristophe Dettinger, en gang hedret som «le gitan de Massy», som har fått seks måneders varetekt inntil dom for å ha slått tilbake i raseri over politistatens vold mot folk. «Sigøyneren fra Massy» ble en helt for bevegelsen og en fiende for «republikken». I en video før han overgav seg forklarte han sine motiv, som en arbeidende mann som deltok for «pensjonister, de fattige og alenemødre».

Aksjonsdagen nå lørdag 2. februar var viet til ofrene for politivolden. Nært bekjente av meg som deltar i Gilets Jaunes rundt Beziers, en by i Languedoc, bevitner at de hadde markert ved å sitte i knestående med hendene over hodet, en symbolsk referanse til ungdom og elever i en forstad til Paris som i desember ble tvunget til å sitte i denne posisjonen av væpna politistyrker etter aksjoner mot usosiale studiereformer.

Dette, som et eksempel, viser hvordan opprøret lager solidariske bånd mellom folk, mens den voldelig politistaten og systemet for de rike, selskapene og «oligarkene», anført av en nedlatende Macron og arrogante politikere radikaliserer opprøret slag for slag, bokstavelig talt.

Hva vi kan lære
Statens feige og æresløse råskap mot folk, den borgerlige arrogansen og all hetsen, er fundamentert i maktas frykt. Det er ikke en revolusjonær situasjon på det nåværende, men et veldig reelt opprør. Og opprøret kom ikke ut av en etablert politisk bevegelse, ikke fra den etablerte fagbevegelsen, det har ingen ledere, det forholder seg ikke til institusjoner og forhandlere. Det har gått ut en liste med krav fra noen, men målene er åpne, folk forandres, radikaliseres, organiserer seg i aksjoner og allmøter, der man kan diskutere, åpne for nye synspunkter og forandre dem. Ingen kan med byråkratisk eierskap til bevegelsen gå til forhandlinger med staten, ingen kan komme hjem til sine og presentere en avgjørelse eller et kompromiss og erklære fredsplikt og underkastelse. Bevegelsens styrke er sosial forankring, dybde og utbredelse. Mange har aldri deltatt i demonstrasjoner og aksjoner før nå, andre har erfaringer med seg.

Dette skremmer vettet av borgerskapet og alle konvensjonelle mønstre. De vil mye heller ha en fagbevegelse å gå til forhandlinger med, et parlamentarisk parti som kan føye seg til det politiske systemet. En kan nesten tro de ville foretrekke en gerilja.

Gilets Jaunes definerte seg tidlig som «apolitiske», verken fra høyre eller venstre, uten lojalitet til noe parti, men i sannhet har mange aldri vært mer politiske enn i dette, i aksjonene, diskusjonene og i de selvorganiserte allmøtene. Som et eksempel vil jeg snart avrunde med en erklæring oversatt til engelsk vedtatt av 26 delegasjoner fra lokale allmøter som samlet seg i den lille byen Commercy, som gir verdifull innsikt i bevegelsens organisering og mål om sosial forandring og menneskelig verdighet.

Erklæringen fra Commercy kan leses som et sterkt politisk manifest og et uttrykk for en ukuelig bevegelse i kamp mot det kapitalistiske systemet. Men denne kampen kom ikke fra venstresida. Folk har tatt sakene i egne hender og vi på venstresida løper egentlig etter dem. Folk er lei av nederlag og underkastelse for et system som høvler over oss og gir kapitalmakt og markedskrefter fritt leide i alle sfærer. Om ikke våre organisasjoner duger til mer enn legalistisk forsvar som plukkes ned og avskjæres bit for bit, må folk ta ledelsen sjøl. Det er hva vi kan lære av Gilets Jaunes.

Erklæringen fra Commercy ble først publisert som en video her, og ble oversatt til engelsk av Charlie Kimber her i Socialist Worker.

«We, the Yellow Vests of the roundabouts, parking spaces, seats, assemblies, demonstrations, are meeting on 26 and 27 January 2019 in the «Assembly of assemblies», bringing together about 26 delegations, Responding to the call of the Commercy yellow vests.

Since 17 November, from the smallest villages, from the rural world to the largest cities, we have raised ourselves against this deeply violent, unjust and unbearable society. We won’t let it go!

We will fight against life’s current precariousness and misery. We want, for our loved ones, our families and children, to live in dignity. 26 billionaires possessing as much as half of humanity is unacceptable.

Let’s share wealth and not misery! Let’s finish with social inequalities! We demand the immediate increase in wages, social security, allowances and pensions, the unconditional right to housing and health, education, free public services for all.

It is for all these rights that we take on a daily basis, that we organise actions, demonstrations and debates everywhere. With our Yellow Vests, we return to the world we never had.

And what is the government’s response? Repression, contempt, denigration. Deaths and thousands wounded, the massive use of weapons that maim, mutilate, hurt and traumatise.

More than 1,000 people were arbitrarily convicted and imprisoned. And now the new «Anti-breaker» Act is simply aimed at preventing us from protesting.

We condemn all violence against demonstrators from law enforcement or violent groups. None of this will stop us! Protest is a fundamental right. End of impunity for law enforcement! Amnesty for all victims of repression!

And what a trick that this great national debate is, in fact, a government communication campaign, which will build our will to debate and decide! True democracy, we practice it in our assemblies, on our roundabouts. It is neither on the tv trays nor in the round tables organized by Macron.

After insulting us and having treated less than nothing, now he presents us as a hateful, xenophobic crowd. But we are the opposite: neither racist nor sexist, nor homophobic, we are proud to be together, with our differences, to build a society of solidarity.

We are strong in the diversity of our discussions, at this very moment hundreds of assemblies develop and propose their own demands. They put forward real democracy, social and tax justice, working conditions, ecological and climate justice and the end of discrimination.

Among the most debated strategic demands and proposals we find: the eradication of poverty in all its forms, the transformation of institutions, the ecological transition (energy insecurity, industrial pollution …), equality and consideration of all, regardless of nationality (persons in situations of disability, gender equality, end of the abandonment of the popular neighbourhoods, the rural world).

We, the Yellow Vests, invite everyone, within their means, to join us. We call for the continuation of acts (Act 12 against police violence before police stations, Acts 13, 14…), to continue the occupation of the roads and the blocking of the economy, to build a massive and renewable strike from 5 February. We call for committees to be formed in workplaces, colleges, schools and elsewhere so that this strike can be built at the base by the strikers themselves. Let’s get our things in hand Don’t stay alone, join us!

Let us organise ourselves in a democratic, autonomous and independent way. This Assembly of Assemblies is an important step that allows us to discuss our demands and our means of action. Focus on the transformation of society!

Macron resign! Long live power to the people, for the people and by the people».