Kutt navlestrengen til parlamentarismen, kvinne!

Kjell Inge Ropstad (KrF) og Erna SOlberg (H) ser på muligheten for å innskrenke abortretten.Foto: Hildegunn Bernsen/KrF og Frank Schwichtenberg

Hvis noen gjør det ulovlig å bestemme over våre egne kropper, skal vi organisere oss for å støtte hverandre og ta vare på oss selv. Vi kan velge å trygle for friheten vår eller vi kan organisere oss og ta den. Friheten er vår uansett.

Sonia Muñoz Llort
Om Sonia Muñoz Llort (12 artikler)
Sonia Muñoz Llort er spesialpedagog i spesialisthelsetjenesten og opptatt av menneskerettigheter og politikk.

Nok en gang er rettighetene våre i fare for at noen få skal kunne føle at de styrer et stykke jord mellom usynlige grenser. Enklere sagt, vi kvinner har kjent nok en gang at populistiske og religiøse krefter samler seg og forsøker å kontrollere produksjon av lydige medarbeidere ved å nekte oss å bestemme over våre egne kropper.

Det er intet nytt og enda mindre overraskende. Det som imidlertid personlig overrasker meg er at de fleste kvinner og mange menn i flokk viser sin misnøye mot enkelte politiske partier uten å gjennomføre en dypere analyse av strukturelle årsakene bak kvinnefiendtlig avgjørelser.

Siden etableringen av kapitalismen som systemet for litt over 500 år siden, og som ble også oppstarten av nasjonalstater med parlamentariske systemer da føydale systemer visste seg å ikke fungere lenger, har våre formødre kjempet mot denne typen systematisk vold.

LES OGSÅ av Sonia Muñoz Llort: Ikke én kvinne mindre — la Lucia Pérez være den siste

Når mektige mennesker føler at de mister kontroll over befolkningen og uroen øker ved økonomiske kriser, ser vi gjennom historien at makten strammer seg rundt kvinner. I gryende kapitalistiske fasen ble det igangsatt heksejakter for å komme etter kvinner som nektet å følge staten og kirkens regler, blant annet med å utføre aborter, dele prevensjonsmetoder med andre kvinner og dele kunnskapen sin med andre kvinner for å skape solidariske nettverk. Både kvinner og menn som ble ansett som avvik hos disse maktstrukturene skulle kontrolleres og drepes om de ikke var lydige overfor deres undertrykkende ønsker av kontroll.

Lite har endret seg siden da, og selv om det her i Norge nå er snakk om innskrenking av abortrettigheter, ser vi i andre land at kvinner dømmes til fengsel og døden hvis de gjennomgår en spontanabort. Ja, vi skal straffes. Ja, vi blir fortsatt ansett som uansvarlige vesener som ikke kjenner til vårt eget beste.

Det som gjør meg trist er at vi kvinner har faktisk gitt opp en del av vår makt og styrke til selve systemet. I løpet av de siste hundre årene har vi forvekslet frigjøringskampen vår med å tro at vi kan endre maktstrukturene fra innsiden.

Gi oss stemmerett og vi skal få bestemme også, sa de….
Gi oss innpass i arbeidsmarkedet og vi skal bli likestilte, sa de….
Gi oss flere kvinner i lederposisjoner i politikken og vi skal bli frie, sa de….

Ved å fortsette og gi makta vår til enkelte privilegerte kvinner som deltar i maktstrukturer, lever de fleste kvinner i nåde etter hva noen få mener vi fortjener. Det spiller ingen rolle om de som sitter i makta står politisk til venstre eller høyre, faren for at kvinner blir angrepet er alltid der.

I denne prosessen av umyndiggjøring har mange av oss gitt makta vår til denne lille gruppe mennesker som liksom representerer oss hver fjerde år. Så når vi skjønner at faren for kvinnefiendtlige tiltak øker, tyr vi til gatene og trygler om forståelse. Det gjør meg sint. Hvorfor tenker noen av mine medsøstre at vi må trygle for å beholde rettighetene vi har fra fødselen av? Hvorfor tenker noen av mine medsøstre at å bli mer involvert i et parlamentarisk system med representasjon av noen få kan sikre friheten vår? Hvorfor tenker noen av mine medsøstre at vi ikke er sterke nok sammen ellers for å kunne organisere oss og ta vare på oss selv uten politisk innblanding?

Vi har verken tid eller lyst til å gi fra oss friheten vår. Vi har frihet til å gjøre med kroppene våre hva vi vil helt uavhengig av hva noen få maktkåte politikere mener. Vi har kunnskap nok, utdanning nok, sosiale nettverk nok til å kunne klare oss og hjelpe hverandre på egenhånd. Så hva er egentlig problemet? Vi skal ikke trygle om forståelse og nåde, vi skal stå sammen for å skape alternativer som gjør oss uavhengig av vinglete politiske avgjørelser. Problemet at altfor mange tror at det finnes ikke et annet alternativ utenfor Stortinget. Men dette stemmer ikke. Det finnes faktisk mange alternativ uten å søke regjeringsmakt.

I mange andre land har kvinner i alle år organisert seg utenomparlamentarisk for å sikre kontroll over rettighetene sine. Alt fra trygge steder organisert av kvinner for kvinner som i flere steder i Hellas, hvor de har åpnet Kvinners hus hvor det gis rom og støtte for kvinnesaker; til organisasjoner som Women on Waves som består av kvinnelig medisinsk personell som hjelper andre kvinner over hele verden til å foreta trygge aborter helt uavhengig av lokale juridiske rammer. Det er lite tradisjon for slik selvorganisering i Norge, men hvis andre kvinner får det til ser jeg ingenting i veien for at vi kan organisere oss her også. En stor mangfold av solidaritetsnettverk, autonome grupper og selvorganiserte bevegelser trygger friheten til mange kvinner uavhengig av sosial, økonomisk eller juridisk status når myndighetene viser sin vanlig trang til å beholde makt og kontroll på bekostning av kroppene våre og helsa vår.

Siden det finnes faktisk et reelt alternativ til politiske trusler mot oss ved en mulig allianse mellom konservative og religiøse krefter som vil frata oss våre rettigheter, så tar vi rettighetene våre tilbake med selvorganisering. Hvis noen gjør det ulovlig å bestemme over våre egne kropper, skal vi organisere oss for å støtte hverandre og ta vare på oss selv. Vi kan velge å trygle for friheten vår eller vi kan organisere oss og ta den. Friheten er vår uansett.

Når enkelte tror at de skal ha makt på bekostning av kroppene våre, helsa vår, barna våre eller livene våre, så er det på tide å kutte navlestrengen til et døende system. Et system som ser på oss som produkter de kan manipulere til sin egen fordel, som forsøker å fortelle oss at vi kan ikke være hjemme når barna våre er syke, eller et system som vil kaste fødende kvinner på døra etter noen dager fordi det er ikke lønnsomt for sykehusdriften å betrygge kvinner og ta vare på barn.

Det er full forståelig at noen forsøker å bruke «tjenesteveien», som det pent heter, for å få stemmen sin hørt. Enkelte har fortsatt tro på at å bruke reglene skapt av systemet skal sikre rettighetene våre. Jeg venter fortsatt på at noen skal vise på soleklare, permanente og tilfredsstillende løsninger for oss kvinner siden vi fikk stemmerett og «lov» til å delta i arbeidsmarkedet. Med trangen mange av mine medsøstre har av å forsøke å være lydige og siviliserte overfor systemet, kommer vi til å trenge 500 år til minst for å oppnå full frihet og likestilling gjennom å avskaffe den nåværende politiske organiseringen.

Jeg mener vi har forsøkt i for mange år nå å spille etter systemets regler. De fleste tror dessverre at dette kan snus. Men vi er heldigvis mange som har forstått at innen et kapitalistisk demokratisk system vi kan aldri bli verken helt frie eller helt trygge. Jeg håper på at flere kan forstå at vi har makt uten at noen velger for oss, og at friheten til å bestemme over våre egne kropper og liv er opp til oss å ha. Sammen kan vi klare å bygge opp trygge nettverk når parlamentariske krefter nok en gang vil frata oss muligheten til å velge over våre egne liv.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.