Hvem bestemmer hvem som er terrorist?

Naturlig nok har kritikken mot Listhaugs uttalelse om terroristers rettssikkerhet vært fokusert på den usmakelige koblingen hun gjorde mellom Arbeiderpartiet og terrorisme. Innholdet i det hun sier er derimot kritikkverdig også uavhengig av terrorangrepet mot Arbeiderpartiet for sju år siden.

Når Listhaug påstår at det er å prioritere terroristers rettssikkerhet å gå imot en forenkling av prosessen å frata individer som truer statens sikkerhet sine privilegier som borger ved å trekke tilbake statsborgerskap, er det et billig stikk. Hun vet selvfølgelig at det ikke er fordi Arbeiderpartiet setter politiske ekstremister med voldelige motiver over andre at de stemmer mot regjeringens forslag. Måten hun fremstiller sin kritikk bør likevel ikke kun tolkes som et forsøk på å sverte Arbeiderpartiet og opposisjonen ved å vri om på deres synspunkter, den er også vitne om argumentasjonen som ligger bak det opprinnelige forslaget.

LES OGSÅ: Regjeringa vil ta i bruk unntakslov for krigssituasjoner mot flyktninger

Rettssikkerhet for de lovlydige
Forslaget til regjeringen innebærer å omgå domstolene i visse saker. Å si at motbøren betyr at man ønsker å beskytte rettssikkerheten til de som eventuelt vil bli rammet av lovendringen er begrunnet i en tanke om “de lovlydige” på den ene siden og “de kriminelle” som er en trussel mot rettsstaten på den andre. Det er umulig å skille mellom rettssikkerheten til terrorister og de som ikke er terrorister, på samme måte som med alle andre former for kriminalitet. Rettssikkerhet handler om å ikke være forhåndsdømt når man går inn i en rettssal, noe som både motvirker justismord og motvirker forfølgelse av bestemte grupper i samfunnet. Dette er selvsagt tema vi kjenner igjen fra debatten om datalagringsdirektivet.

Hvis man tenker at man kan hoppe over dette steget, er det fordi man allerede har bestemt seg for at den tiltalte er skyldig. Dette er enkelt å gjøre når man blander sammen forbrytelsen og personen som har begått den, og karakteriserer dem som kriminelle. Derfor er ikke rettssikkerheten bare viktig for uskyldige, lovlydige borgere, den er viktig for de som kommer på kant med loven. Det handler om å se at det er urettferdige strukturer som fører til kriminalitet, ikke at noen mennesker enkelt og greit er forbrytere, og når fokuset for bekjempelse av kriminalitet rettes mot de som begår den, rettes det samtidig vekk fra forebygging.

LES OGSÅ : Tie de som snakker, kneble de som protesterer

“Kamp mot terror” for å legitimere krig
Den gruppen kriminelle regjeringens forslag handler om er altså ifølge Listhaug terrorister. Men hva er egentlig en terrorist? Bildet Listhaug brukte for å illustrere det var av en gruppe bevæpnede uniformer fra den somaliske opprørsgruppen al-Shabaab. En gruppe som sprer frykt og bruker vold for å få gjennomslag for sin agenda. Dette er ikke typisk terrorisme, det er typisk krig. Å betegne grupper som terrorister er et verktøy stater bruker for å legitimere sine egne krigshandlinger, og nekte å anerkjenne motpartens krav og standpunkt.

Det er det samme fenomenet som å betrakte de som begår forbrytelser som kriminelle, en gruppe hvis kriminalitet ligger i deres natur, eller i dagens virkelighetsforståelse, i deres kultur. Et typisk eksempel på dette er Erdogans betegnelse av YPG og YPJ som terrorister, som blant andre Begard Reza skriver om. Hvis det ikke er grupper man kan kalle terrorister involvert, er en annen variant for å legitimere egen deltagelse å benekte at det er krig i det hele tatt slik daværende utenriksminister Gahr Støre gjorde i 2013 da han tviholdt på at det som foregikk i Libya ikke var krig, men krigshandlinger.

Det er enkelt å ta standpunkt mot terrorister, men det er slett ikke uskyldig. Listhaug illustrerer de hun ønsker å bekjempe med en militant gruppe de færreste vil gå i forsvar for, men hennes standpunkt mot al-Shabaab er selvsagt ikke frikoblet fra FrPs innvandringspolitikk som mer og mer handler om å blande sammen begrep som innvandrer, kriminell, islam og terrorist til en smørje. Det er kanskje sant at regjeringens lovforslag nå kun ville gjeldt en håndfull mennesker, men lover står seg selv om politikk endres. Hvis politikere skal kunne bestemme hvem som utgjør en trussel for riket, kan en framtidig regjering utføre massedeportasjoner med loven i hånd, særlig hvis det holder å være “potensiell terrorist” for å bli fratatt passet. Med tanke på innvandringspolitikken Norge har ført de siste årene, er det ikke sikkert det er så urimelig pessimistisk som det høres ut.