Demokratiet og velferden er tapt til nyliberalismen – vi står sammen med Hellas for å vinne det tilbake

Britiske aktivister krever at den greske gjelda slettes. Foto: Tom Pursey/Jubilee Debt Campaign

Vi går under parolen "Solidaritet med Hellas -- Slett gjelda", ikke bare for å protestere mot den uretten mot greske kamerater, men også fordi vi vet at det som skjer i Hellas i dag er det noen ønsker å gjennomføre andre steder, også i Norge, i morgen. 

Joakim Møllersen
Om Joakim Møllersen (135 artikler)
Joakim Møllersen er redaktør for Radikal Portal og styremedlem i Attac.

Som det ligger i navnet blei arbeidernes internasjonale kampdag grunnlagt på solidaritet over landegrenser, på at arbeidere sammen skulle reise seg for sine universelle krav og mot undertrykkerne, uavhengig av hvilken nasjonalstat man tilhører. Denne internasjonalismen er noe man finner igjen helt fra arbeiderbevegelsens fødsel til i dag. At «ingen arbeidere er frie før alle arbeidere er frie » er like sant i dag som på 1800-tallet.

Som så mange 1. mai-komiteer i Norge gjør alltid LO i Oslo er ypperlig jobb med å ære denne tradisjonen. Dessverre mangler det ikke på kamper å ta av. Palestinasolidaritet gjør seg gjeldende også i årets tog, og på Gaza har fredelige demonstranter blitt skutt og drept fem fredager på rad for å ta til orde mot en rasistisk okkupasjon. I Latin-Amerikas største land, Brasil, har en autoritær høyreregjering kommet til makta gjennom det som har blitt kalt et parlamentarisk kupp. De har opphevet åttetimersdagen og satt arbeidslivslovene i landet 80 år tilbake. De politiske drapene på opposisjonelle fra venstresida har skutt i været. På Filippinene har en autoritær regjering latt sitt voldelige maktapparat og bander gå løs på landets narkomane, men har i det siste bytta fokus mot venstreopposisjonelle, inkludert arbeiderbevegelsen.

LES OGSÅ: Det sikreste vårtegnet har vist seg — høyresida pisser på arbeidernes internasjonale kampdag

Det nye Europa
Men vi trenger ikke gå så langt for å finne ei utvikling vi må gremmes over. Over hele Europa har vi sett at vanlige folk har måttet betale for bankenes problemer gjennom kutt i velferd og et arbeidsliv prega av mer usikkerhet og mer midlertidighet. Dette samtidig med at børsene går så det suser. Makt og penger har blitt flytta fra samfunnets slitere til en økonomisk elite som avsløres som stadig mer korrupt, som har hemmelighold som sitt modus operandi, men som ser ute av stand til å forstå at de bygger opp om et system og en ulikhet som ikke kan vedvare.

Man trenger ikke gå til bortgjemte bankfilialer i skatteparadiser på ei øy langt borte, selv om avsløringer som Panama Papers og Paradise Papers har gitt oss et innblikk i hvilke proporsjoner og hvor utbredt dette systematiske skattesnusket er i de økonomiske elitene, drevet fram av en internasjonal finansbransje som holder transparens som et skjellsord. Det er ikke bare i de store internasjonale handelsavtalene som TISA og WTO hvor nasjonale regjeringer søker komme til en enighet som vil legge til rette for de største transnasjonale selskapene uten å konferere med sine innbyggere. Krisepolitikken blei meislet ut over hele Europa, og i liten grad har de viktigste avgjørelsene vært demokratisk tufta.

LES OGSÅ: Er Gyllent Daggry den fremste trusselen mot demokratiet i Hellas?

I markedets vold
Ingen steder er dette mer sant enn i Hellas og ingen plass har innbyggerne fått kjenne hvor hensynsløs og udemokratisk en nyliberalistisk kuttpolitikk kan være. Ikke bare har grekere måttet betale prisen for egne politikeres korrupsjon, de har måttet betale for tyske og franske bankers udugelighet. Et europeisk maktspill som de selv ikke har deltatt i har de likevel har blitt de desidert største taperne av.

Massearbeidsløshet, hundretusenvis av unge som har forlatt som økonomiske flyktninger, en velferdsstat i ruiner, et folk hvor mange baserer sin overlevelse på andres frivillighet og solidaritet. Det er ikke det Europa vi kjenner, det er ikke slikt man i den EU slår seg på brystet av og kaller europeiske verdier, men det er likevel det Europa har pressa fram i Hellas etter krisa.

I Vesten vokser en generasjon unge opp med rekordlav tro på framtida. Et ekskluderende boligmarked, et usikkert arbeidsmarked og et finansmarked som igjen blåser opp ei kredittboble de neppe vil ta ansvaret for når den sprekker denne gangen heller. Vanlige folk er underlagt markeder vi ikke har noen innflytelse over. Vi beveger oss fra stater som kan garantere for innbyggernes verdighet, sikkerhet og liv til å måtte håpe på at de økonomiske vindene skal blåse i vår retning og gi oss medvind og skyfri himmel.

LES OGSÅ: Fattige må betale for ny gjeldsavtale mellom EU og Hellas

Demokratiets vugge blei demokratiets grav
Folkestyret i Hellas er en saga blott. Statsbudsjettene detaljstyres fra Brussel og landet går på billigsalg til internasjonal storkapital. Sentrale lønnsforhandlinger er forbudt, lokal og nasjonal medbestemmelse har forvitret. Demokratiets vugge blei også demokratiets første grav i Europa etter den kalde krigen.

Om kort tid skal Giorgos Archontopoulos fra Vannarbeidernes fagforening i Thessaloniki tale på Youngstorget. I sin iver etter å selge det lille som grekerne fremdeles eier selv står vannet nå på toppen av lista. Kampen har allerede vart i flere år og det er én av få områder hvor overmakta fra Brussel — i samarbeid med diverse regjeringer i Athen —  ikke har klart å kjøre over det greske folket.

Da jeg var i Athen for et par år sia snakka jeg med Archontopoulos’ kamerater i kampen. En organisasjon som kjempa for å beholde den greske sjølråderetten over vannet tok meg og Attac imot og fortalte at de, i likhet med mange andre, hadde slutta å jobbe politisk opp mot eget parlament og egen regjering. «Det er ingenting som bestemmes her i Athen», fikk jeg vite. De konsentrerte seg om å jobbe juridisk og politisk mot EU-hovedstaden Brussel samt med aksjoner på bakkeplan i Hellas.

Frihet for ulven
Privatiseringshungrige nyliberalister og deres medsammensvorne i den alltid profittsøkende internasjonale storkapitalen ser ikke forbi bunnlinja si, og de virker ikke til å bry seg om at den friheten de vil gi til ulven ofte betyr død for sauen.

Men grekerne har vist før at de er langt mindre underdanige enn en saueflokk. For de som husker tilbake til Bolivia rundt årtusenskiftet vet man hvilken revolusjonær sprengkraft som ligger i å gjøre en grunnleggende menneskerett som tilgangen til vann om til nok en kilde for at de som har så alt for mye skal få enda mer.

Hellas har blitt et nyliberalistisk laboratorium hvor befolkninga utsettes for en økonomisk politikk vi allerede vet vil gi dem mer misere. Hvert pustende sekund betaler grekere med sin velferd, sin verdighet og sin rett til å bestemme over egen hverdag. Illegitime lån har blitt brukt som brekkstang. Gjelda har vært maktmiddelet for en politikk ingen velgere noensinne ville valgt selv.

I dag går Attac og mange andre i Oslo under parolen «Solidaritet med Hellas — Slett gjelda». Det gjør vi ikke bare for å protestere mot den uretten som begås mot greske kamerater. Ikke bare fordi vi nekter å stå stille og se på at en befolkning berøves det de har bygget opp. Men også fordi vi vet at det som skjer i Hellas i dag er det noen ønsker å gjennomføre andre steder, også i Norge, i morgen.

Det er denne vissheten om at vi står i det sammen på tvers av landegrenser vi tar med oss fra den gangen 1. mai blei markert for aller første gang i 1890. For vi vet at ekte solidaritet alltid er internasjonal og at grekernes kamp er alles kamp.

Vi sees i toget!

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.