En folkebevegelse mot Europas Forente Stater

Etter et besøk i Brussel i desember og samtale med “gamle venner” fra EU-kommisjonens administrasjon, var det klar melding om at føderalistene i Brussel ikke likte at Martin Schultz kom med utspillet om Europas Forente Stater. Strategien er å bygge stein på stein til den føderale superstaten er på plass. Det skal skje i det stille, uten debatt og absolutt ingen nye folkeavstemninger.

Den tidligere lederen i det tyske sosialdemokratiske partiet, SPD, Martin Schulz, har oppfordret EU til å skape en ny forfatning for Europas Forente Stater. Han mener en såkalt forfatningstraktat må være på plass innen 2025. Hvis en eller flere europeiske stater ikke vil være med, må de forlate EU. Schulz henviser spesielt til Polen og Ungarn, som han mener systematisk undergraver samarbeidet i EU. En europeisk superstat som skal ta opp kampen mot USA, Kina og Russland, i den imperialistiske kampen om ressurser, markeder og profitt, er ingen ny ide.

Etablert med hjelp fra USA
I 1953 uttalte en av grunnleggende av EEC/EU, Jean Monnet, at nå må vi etablere Europas Forente Stater, men det må skje raskt så folk ikke forstår hva som skjer. Det er en kjent sak at den kriminelle etterretningsorganisasjonen CIA var med starten av etableringen av EEC og finansierte Europa-bevegelsen i Brussel og en rekke land. Hensikten var å stoppe kommunistisk innflytelse i Vest-Europa. De vesteuropeiske statslederne valgte å bygge stein på stein, med sikte på stadig mer overnasjonalitet, mer makt til eurokratene i Brussel og mindre folkestyre i de nasjonale parlamentene. EEC utviklet seg fra de seks, til tjueåtte land i EU, med egen valuta, eget flagg og hymne, eget parlament, egen utenriks- og forsvarspolitikk, – det meste av politiske tiltak for å være en fungerende føderal statsdannelse.

I 2000 oppnevnte kommisjonen et konvent som hadde til oppgave å legge fram et forslag til en europeisk, føderale forfatning. Det var ingen tvil om at makthaverne i Brussel satset på å erstatte den europeiske organisasjonen med en føderal statsdannelse etter modell av USA. Konventets forslag ble lagt ut til folkeavstemning i Frankrike og Nederland, men avvist av flertall i de to basislandene. Kommisjonen forsto at tiden ikke var moden og fortalte omverden at forslaget til en europeisk forfatning var lagt død. De europeiske imperiebyggerne aksepterer sjølsagt ikke nederlag, de var allerede i gang med en alternativ vei til et føderalt Europa.

LES OGSÅ: EU, EØS, LO og Arbeiderpartiet: Når skal arbeiderbevegelsen våkne?

En forfatning som avviser venstrepolitikk
Det er vesentlig at vi forstår føderalistenes strategi og ha klare meninger om de politiske begrepene som benyttes. En grunnlov, forfatning eller konstitusjon, er en juridisk basis for en statsdannelse. En traktat er en juridisk forpliktende avtale mellom to eller flere sjølstendige stater. De to begrepene forfatning og traktat, er to forskjellige statsrettslige forhold, men i EU blander man disse vesentlige begrepene for å skape forvirring om hva som er den politiske utviklingen i EU. Norske politikere og media følger opp forvirringen fra Brussel, også norske velgere skal leve i tåkeheimen når det gjelder utviklingen mot Europas Forente Stater.

Makthaverne i Brussel vet at i alle de tjueåtte EU-statene er det klart flertall mot en føderal utvikling av EU. De vet av erfaring at ærlighet om EUs statsrettslige utviklingen er dømt til å mislykkes. Det neste skritt ble derfor en ny traktat, den såkalte Lisboa-traktaten. Alle uttalte at dette var det avviste forslaget fra konventet for en føderal forfatning. Riktignok var en del euronasjonalistiske elementer, som EUs flagg, EUs hymne, – ikke med i traktaten, men de vesentlige elementene for en føderal statsdannelse var på plass. I Lisboa-traktaten ble det fastslått at EUs forfatning skal baseres på en markedsliberalistisk politikk, som i realiteten avviser andre ideologier som sosialisme og sosialdemokrati.

Det føderale EU
Fra 1. desember 2009 trådde Lisboa-traktaten i kraft. Fra det tidspunkt var EU ikke lengre en organisasjon for europeisk samarbeid, men en føderal statsdannelse under oppbygging. Det skjedde uten store debatter eller folkeavstemninger. Fra det tidspunkt var det ikke lengre aktuelt med norsk medlemskap i EU, – men et spørsmål om å bli en del av den føderale superstaten. Det hevdes at dagens nasjonalstater og nasjonalistiske holdninger i Europa er til stor skade og derfor må erstattes av en mer omfattende euronasjonalisme. Historien har lært oss at det er grunn til å frykte de store statenes nasjonalisme. Europa har mange innvandrere, men er ikke USAs smeltedigel av folk fra store deler av verden.

EUs makthavere har planer om en føderal statsdannelse med et stort antall regioner, ikke delstater som i USA. For Norges vedkommende er det aktuelt å dele landet i fire regioner, – Nord-Norge, Midt-Norge, Vest-Norge og Øst-Norge. Det er i lys av EUs føderale planer vi må se forslaget om å få større regioner i stedet for fylkeskommuner. Vi må sette regjeringens forslag om sammenslutning av Finnmark og Troms, Trøndelagsfylkene, Aust- og Vest-Agder, Oppland og Hedmark og det mest håpløse tilfelle med å slå sammen Østfold, Akershus og Buskerud, på dagsorden i kampen mot EU. EU vil gi regionene innflytelse i EU ved å opprette et senat med valgte delegater fra regionene. Om det kommer i tillegg til EU-parlamentet med 751 delegater er uklart i dag.

Innenrikspolitikk mellom EU-land
Det var Sverige som hadde det roterende formannskapet i EU da Lisboa-traktaten trådde i kraft. Utenriksminister Carl Bildt innkalte de 28 statslederne til toppmøte i desember 2009. Reaksjonen kom raskt fra EU-statenes utenriksministrene, som henviste til at de alltid deltok i toppmøtene. Bildt gjorde dem oppmerksom på at i henhold til Lisboa-traktaten var forholdene mellom EU-statene nå blitt innenrikspolitikk og at det derfor ikke var behov for at utenriksministrene var til stede på toppmøtene. Slik ble det. Det betyr at forholdet mellom Norge og Sverige fortsatt er utenrikspolitikk, mens forholdet mellom Sverige og de øvrige EU-stater er blitt innenrikspolitikk.

Når Solberg-regjeringen fikk regjeringsmakta i 2013 organiserte de sitt arbeid som om de også var med for fullt i EU. De fikk en EU-minister som var knyttet til statsministerens kontor, mens utenriksdepartement stort sett skulle ta seg av saker utenfor EU. Et slikt grep førte ikke til noen debatt om EU-tilpasning, men ble oppfattet som at regjeringen står fritt til å velge arbeidsfordeling mellom departementene. En kan konstatere at Nei til EU og de såkalte nei til EU-partiene har tatt denne EU-tilpasningen til etterretning. Senere har riktignok Solberg-regjeringen gått vekk fra denne modellen og tilbake til at utenriksdepartementet også skal ta seg av europeiske saker.

LES OGSÅ: Særavtale splitter EU ytterligere

Et annet EU-spørsmål
I henhold til meningsmålinger er det mer enn sytti prosent som sier nei til norsk medlemskap i EU. Det er et knapt flertall som sier nei til EØS-avtalen, under forutsetning at vårt land får en handelsavtale med EU. Det er kunstig å skille mellom deltakelse i EU og den omfattende EØS-avtalen, som stadig utvider seg til alle politiske områder. Nå som EU ikke lengre er en organisasjon med medlemskap, må Nationen og Klassekampen bestille meningsmålinger som stiller Nei- eller Ja-spørsmål om Norge skal opphøre som suveren nasjonalstat og bli fire regioner i den føderale europeiske staten EU innen 2025. Det vil sannsynligvis gi et enda høyere flertall mot norsk deltakelse i EU.

Kommisjonen har planene klare for den europeiske føderale statsdannelsen. EU vil ha alt på plass innen 2025 – det vil si at de europeiske nasjonalstatene skal opphøre til fordel for en europeisk superstat etter modell av USA. De europeiske folkene er klart imot slike planer. Nå er sannsynligheten stor for at vi får en solid sjokkdoktrine for å skremme de europeiske folkene på plass. NATO vil være et nyttig redskap med sin militære slagkraft, med planer om krig med andre stater som våre politiske ledere beskylder for å være en trussel mot Europa og USA.

EU uten respekt for folkeviljen
Vi må ta Kommisjonen og sosialdemokraten Schulz utspill om en føderal superstat på alvor. Det er ingen tvil om at dette også er den store politiske planen i Brussel. Under mine samtaler med folk fra EU-kommisjonen i desember, ble det hevdet at Norge er mer kvalifisert til den føderale statsdannelsen enn mange av EUs såkalte medlemsstater. De henviste til den omfattende EØS-avtalen, Schengen-avtalen, det militære samarbeidet og en rekke andre avtaler mellom Norge/EFTA og EU. De henviste til Danmarks fire forbehold og at lederne i både Arbeiderpartiet og Høyre gikk inn for full norsk deltakelse i EU. De var ikke i tvil om at Norge var med for fullt i 2025.

Den føderale utviklingen av EU angår i høyeste grad også vårt land, med et lederskap uten respekt for folkevilje og klare visjoner om å være en del av en imperialistisk, føderal superstat. Vi vil høre gamle påstander om at det er nødvendig for vårt næringsliv og dermed norske arbeidsplasser. Vi vil høre forsterkende argumenter om de militære og økonomiske truslene mot Norge og de andre statene i Europa. Det skal skapes frykt som gjør at et solid flertall vil kreve full deltakelse i det føderale EU.

LES OGSÅ: Vårt nasjonale traume

Tiden for motstand er nå
Tiden er inne for å skape en sterk folkebevegelse mot den politiske utviklingen i Europa. Imperiebyggerne i EU og i Norge skal ikke vinne kampen for å knuse suverene nasjonalstater, i strid med folkeviljen i vårt land som i resten av Europa. Grunnlaget for Europas Forente Stater er lagt og vi har ingen tid å miste.

Hvor er så Nei til EU og de såkalte Nei-partiene? Har vi tatt innover oss den store utfordringen fra Brussel? Når jeg la fram saken på Rådsmøte i Nei til EU, var det vanskelig å forklare dette på tre minutters innlegg. Ingen, absolutt ingen av representantene på Rådsmøtet tok utfordringen. En fortsetter å dra den vellykkede kampanjen mot ACER videre, i troen på at det er mer å hente. Tillitsvalgte i Nei til EU kan snakke med folk i sine omgivelser om hva de mener om Europas Forente Stater, om at Norge og andre europeiske stater skal opphøre som suverene nasjonalstater og ble en del av Europas Forente Stater, stikk i strid med folkeviljen. Jeg har snakket med mange om dette, også aktive folkevalgte, men har ikke møtt en eneste person som støtter opphør av Norge som sjølstendig stat, for deltakelse i den europeiske superstaten.

Vi må stoppe det føderale prosjektet
Vi vil koble vår omfattende deltakelse i EUs markedsliberalistiske prosjekt, med EØS-avtalen. Folk skal forstå at EØS-avtalen ikke står på egne bein, men er det viktigste element i den kommende føderale statsdannelsen. Vi må samle alle de enkeltstående kampsakene, de vi allerede har tapt og de som er på gang. Vi må skifte strategi fra kampanjer mot vesentlige enkeltsaker og samle kreftene mot hovedsaken, — den føderale utviklinga. Vi må vise at dette angår alle i vårt samfunn og at vi derfor har et felles ansvar for å stoppe det føderale prosjektet.

Det er noen i Nei til EU som mener at vår hovedoppgave er å holde Norge utenfor EU. Jeg mener vår hovedoppgave er å stanse EU som føderalt prosjekt. Vi må komme opp med et klart alternativ til EU som føderal stat. Det må nødvendigvis være et Europa av sjølstendige nasjonalstater, med egne folkevalgt organ på flere nivå. Det må være et solid, solidarisk samarbeid mellom de sjølstendige statene i vår verdensdel. Det må ikke være slik at de største statene skal ha styring med de mindre, men respekt for sjølstyre og nasjonal suverenitet i små som i større stater i Europa. Her er det behov for nærmere politisk avklaring.

Det er folkebevegelsen Nei til EU som må ta denne kampen. Vi må få til samarbeid med meningsfeller i andre europeiske land. Imperiebyggernes føderale prosjekt står ikke på solid grunn uten brei folkelig støtte. Det har ikke makthaverne i Brussel i dag. Det vil være vår styrke som folkebevegelse og hvis vi tar utfordringen på alvor kan vi skape en alleuropeisk folkebevegelse mot Europas Forente Stater. Målet er å gjenvinne folkestyre i alle land og stoppe det føderale prosjektet.