21. desember ble det gjennomført nytt valg for Catalonias regjering etter at den spanske regjeringen iverksatte artikkel 155 av den spanske Grunnloven for å ta over den katalanske regjeringen. Grunnen er velkjent, det er konflikten om selvstendighet i området som en del av katalanske partier har kjempet frem gjennom en folkeavstemning som Spania ikke ville anerkjenne som lovlig.
Mange har engasjert seg i selvstendighetsspørsmålet, men vel så viktig er det å reflektere over hvordan prosessen har blitt håndtert fra de politiske sidene og hvordan dette kan sees fra et europeisk tendens mot nasjonalisme generelt.
Før, under og etter folkeavstemning har Spanias regjering valgt å bruke makt overfor politiske motstandere og befolkningen. Ikke bare i Catalonia, men overfor folket i resten av landet som våget seg på gatene for å støtte katalanernes rett til å bli hørt. Dette er kun én konsekvens av den velkjente Loven for borgerlig sikkerhet som i praksis har betydd at ytringsfriheten i Spania er veldig begrenset. Dessverre har det konservative regjeringspartiet Partido Popular god støtte av sine kompanjonger på høyresiden, Ciudadanos, og opposisjonen har ikke klart å yte tellende motstand mens den spanske regjeringen sakte, men sikkert har brutt ned demokratiet og menneskrettigheter i Spania, i all stillhet for resten av Europa. Deres endringer er nesten ikke kjent utenfor Spanias grenser selv om de ligner veldig på hva autoritære stater gjennomfører. Dette burde skape stor bekymring blant andre europeiske land, men tydeligvis blir dette også ansett som et nasjonalt anliggende slik Børge Brende og Erna Solberg uttalte seg om voldsbruk under og etter folkeavstemningen i Catalonia.
Maktmisbruket overfor politiske motstandere startet dagen før folkeavstemningen da det spanske politiet ble sendt til La Generalitat for å arrestere flere medlemmer av den katalanske regjeringen i tillegg til å beslaglegge dokumenter og rekvisita som skulle brukes under folkeavstemningen. Etter folkeavstemningen, og i det separatistene tolket som en seier, ba den katalanske presidenten, Carles Puigdemont, nok en gang om dialog med den spanske presidenten Mariano Rajoy for å kunne erklære selvstendigheten på lovlig vis. Svaret lot ikke vente på seg. Ved bruk av artikkel 155 beordret de varetekt for opprør mot syv katalanske politikere, hvor visepresidenten Jordi Junqueras er blant dem, er fortsatt varetekstfengslet mens resten av den katalanske regjeringen søkte politisk asyl i Brussel.
Her står situasjonen fast. Resultatene av valget 21. desember viser til to politiske blokker, katalanske separatister på den ene siden og unionister frontet av Ciudadanos på den andre. De katalanske nasjonalistene fikk nok en gang flertall i parlamentet, men mange spørsmål står fremdeles ubesvart. Carles Puigdemont har igjen bedt om dialog, noe Mariano Rajoy endelig godtok den 29. desember. Men sannheten er at halve den katalanske regjeringen er fortsatt fengslet mens resten er i Brussel. Til sammen er det 50 personer tiltalt, både politikere, aktivister og andre støttespillere, i forbindelse med folkeavstemningen om selvstendighet og som venter rettslige avgjørelser i 2018.
Catalonias selvstendighet garanterer ikke for menneskerettigheter
Situasjonen er problematisk sett både fra et menneskerettighetsperspektiv men også fra et politisk og ideologisk ståsted. Akkurat nå gjentar den gamle konflikten mellom Spania og Catalonia seg, hvor to nasjonalistiske interesser konfronterer hverandre om legitimitet, makt og suverenitet. Fastklemt befinner befolkning seg. De blir brukt av begge politiske elitene for å skape splittelse og begrunne sine politiske interesser som om de skulle gagne folk flest.
Sannheten er at denne prosessen har vært kritisert fra en tredje part som er kritisk til begge nasjonalismene og som ser med skrekk en økende uttrykk av fascisme og vold blant folket på grunn av grenseløs patriotisme. Både CNT, CGT og enkelte anarkistiske tenkere som Tomás Ibáñez eller Santiago López Petit har bidratt med sine advarsler til en prosess de mener har blitt organisert av politiske eliter. I denne fastlåste situasjonen burde det være mulig å ta et skritt tilbake og analysere årsakene til konflikten, som nettopp er selve ideene av patriotisme, nasjonalisme og stat, og hvordan kan Catalonias tilfelle befri oss fra nasjonalistisk organisering i Europa. 3. oktober sto disse anarkistiske organisasjonene bak generalstreiken i Catalonia som svar til de voldelige hendelsene 1. oktober under folkeavstemningen. Men denne generalstreiken som skulle skape solidaritetsånd blant befolkningen, ble godt mottatt av den katalanske regjeringen og store fagorganisasjoner, noe som er betenkelig når ønsket er at folkets stemme skal bli hørt og at folket skal kunne organisere seg uavhengig av politiske maktene.
Dermed går vi tilbake til situasjonens kjerne; nasjonalismens natur. Patriotisme og nasjonalisme må være blant de mest omdiskuterte i politisk teori.
Uavhengig av begrepene vi velger å bruke, felles har de at i praksis å betegne seg som enten patriot eller nasjonalist innebærer et implisitt ekskluderende natur. Som Emma Goldman skrev i hennes essay «Patriotism: A menace to liberty»; «Patriotisme er en kunstig skapt overtro om at verden er delt i små steder, hver enkelt beskyttet av en jernvegg. De som bor på hvert sted, anser seg selv som bedre, snillere, er storartet og mer intelligente enn levende vesener i andre deler av verden».
Denne beskrivelsen går rett til kjernen av selvstendighetsspørsmålet i Catalonia. Ved å fokusere på nasjonalisme, enten det er spansk eller katalansk, glemmer man de store sosiale spørsmål som utløste uroen blant befolkningen i første omgang. Så hvis vi tenker rent prinsipielt at nasjonalisme ikke kan svare på disse sosiale spørsmålene, hvordan kan skapelsen av en katalansk stat sikre befolkningens frihet til å bestemme over eget liv? Dette er det kritiske perspektiv noen få har stilt under prosessen, og som er høyst relevant siden lokalvalget har vist at befolkningen i området er splittet i hvilke politiske partier de ønsker å ha som sine representanter i den katalanske regjeringen. Nasjonalisme, i større eller mindre land, kan aldri beskytte menneskerettighetene til folket og heller ikke skape en fri og trygg hverdag.
Personlig er jeg sterk tilhenger av folkeavstemninger og direkte demokratiske prosesser, og i dette tilfelle er jeg veldig kritisk til begge nasjonalistiske blokker. De viser at situasjonen har utviklet seg til å bli en maktkamp mellom politiske eliter hvor folket støtter den ene parten de mener kan sikre dem en mer human og bedre framtid. Problemet er at ingen av blokkene representerer folket eller deres interesser til stabilitet og livskvalitet i et land som er blitt preget av en stor økonomisk krise forårsaket av en gedigen boligboble og systematisk politisk korrupsjon fra både konservative og sosialistiske partier.
Det er med stor bekymring at det ikke finnes utsikter til en løsning som gir folket svarene de søker, nemlig å ha en levelig hverdag. Hvordan kan folket stole på at de samme som har forårsaket splittelser og krisen skal få dem ut av den? Hvordan kan vi garantere at den katalanske regjeringen ikke utvikler seg til en totalitær stat som nok en gang utøver makt over egen befolkningen?
Uroen og folkets ønske
Ønsket om Catalonias selvstendighet har mange historiske grunner, hvor fellesfaktoren hele tiden har vært Spanias imperialistiske trang til å assimilere naboregioner. Jeg velger nemlig begrepet «assimilering» fordi Spanias regjeringer og kongehus har bestandig forsøkt å bygge et land som passer til geografiske grensene i halvøya, i stor grad ved å forvente at de forskjellige regionene skal fornekte sine kulturer, språk og historie.
Dette er grunnen til at det historiske sett har oppstått konflikter med jevne mellomrom og hvor Spania forsvarer sin voldsbruk. Den nasjonalistiske ånden står veldig sterk, og som reaksjon har andre geografiske deler utviklet forskjellige forsvarsmekanismer og utallige ganger har det blitt brukt dialog og politiske kompromisser for å tilfredsstille begge sidene. Ved senere tid har EU vært en konservativ aktør som har støttet nasjonene som lyder etter deres strenge direktiver uavhengig av hvordan befolkning hadde det. I Catalonias tilfelle, da den spanske regjeringen valgte å bruke politivold mot befolkningen eller da loven som innskrenket ytringsfriheten i Spania ble vedtatt og har blitt jevnlig brukt for å tie politisk motstand, har EU forholdt seg enten taus eller støttet Spanias handlinger ved begrunnelse om å beholde roen i landet.
Dessverre er det slik at det ikke kun er ytringsfriheten som er blitt svært begrenset i landet ved å begynne å sende musikere, twitterbrukere eller komikere til fengselsstraff for hva regjeringen kaller «opphøying av terrorisme» men også lovendringer rundt arbeidsrettigheter, utdanning og regionens styringsmuligheter blant andre, som ble foretatt da PP hadde rent flertall i parlamentet perioden 2011-2015. Disse endringene som har svekket demokratiet i landet har ikke opposisjonen klart å endre, og de står som politiske årsaker til Catalonias situasjon.
Men nok en gang, folkets ønsker er enkle og blir ikke hørt. De har fortsatt tro på at tilbakeføring av deres menneskerettigheter kan oppnås gjennom politiske representanter. I dette århundret har den spanske befolkningen måtte leve i svært trange økonomiske tider som konsekvens av verdens økonomiske kriser, men også ved det som er blitt oppdaget ved senere tider, en systematisk korrupsjonskultur som har tappet statskassa. Folket ønsker stabilitet, forutsigbarhet og kunne leve godt i hverdagen, men ved å gi fra seg makta til å bestemme blir deres muligheter til selvbestemmelse vanskeliggjort.
Hva disse to nasjonalismene gjør akkurat nå er å utnytte folkets desperasjon for en bedre fremtid ved å love dem løsninger gjennom deres politiske planer. De har hisset opp en konflikt basert på nasjonalistiske følelser for å få makt, mens folket må ta side for å kunne få rettighetene sine. Utfordringen er at når en befinner seg fysisk midt i konflikten kan være vanskelig å innse at det finnes andre politiske løsninger som kan gi dem ekte frihet. Befolkningen ønsker fredelige løsninger og dermed anses bruk av det representative systemet som det eneste verktøyet for å oppnå et kompromiss.
Den spanske regjeringen har vist gjentatte ganger både ved lover og handlinger at det ikke er folket de ønsker å arbeide for. Den katalanske regjeringen på sin side forsøker å fremstille seg selv som katalanernes ekte stemme, men ut ifra resultatets valg er befolkning splittet i hvilken nasjonalisme kan representere dem. Hva kan gjøres?
Selvstyring med horisontalt hierarki, folkets mulighet til et verdig og fritt liv
På dette historiske tidspunktet burde vi har lært at tendensen til økt nasjonalisme blant europeiske land kan ha katastrofale følger. Når nasjonalisme er påvist kun å gi en falsk politisk trygghet som både høyre- og venstreorienterte partier bruker til å beholde makta, kan andre politiske alternativer basert på folkets selvbestemmelse fullstendig uavhengig av politiske partier settes ut i live.
Under hele prosessen i Catalonia har frihetlige sosialistiske assosiasjoner i flere land forsøkt å informere om at endringene befolkningen vil foreta ikke vil oppnås gjennom det representative systemet. Som siste valg til ny katalansk regjering viser, befolkningen er splittet i hvilke politiske partier som kan ha en løsning samtidig som de fleste er enige i at de vil få tilbake roen og tryggheten i hverdagen.
Catalonias befolkning kan nok en gang være de som omsetter i praksis en sosial modell basert på selvbestemmelse med horisontalt hierarki, med lignende ideologi enn det som var påbegynt under republikken i 1930-tallet. I tråd med hva Santiago López Petit skisserer i sin artikkel Catalonia som politisk laboratorium (lenke på katalansk), Catalonia er i en privilegert posisjon for å kunne ta politisk makt fra politikere og tilbake til folket. Å reversere endringene den spanske regjeringen startet i 2011 uten å være avhengige av katalanske nasjonalister er ikke lett, men det er heller ikke umulig. Folket kan og vil kunne organisere seg for å kunne praktisere nye sosiale former for organisering som gir dem muligheter til å styre sin egen hverdag. Ideologisk sett må den katalanske befolkningen tenke å løsrive seg fra den politiske eliten som styrer dem med frykt gjennom å pine dem med maktmisbruk for å kontrollere dem.
For de som måtte undres, det finnes ingen ferdig praktisk løsning for å få til denne type sosial og politisk praksis. Her må historisk og sosial kontekst legges til grunn for at folket skal organiseres og bestemme selv hvordan ønsker de å styre samfunnet sitt lokalt. I Catalonia, i likhet med mange steder i Hellas eller Italia, finner vi flere eksempler på denne politisk organisering hvor løsrivelsen skjer i liten skala på flere måter, fra selvorganiserte fabrikker til autonome kollektiver og selvstyrte nabolagskooperativer som samarbeider i tråd med denne sosiale modell en. Disse eksempler har som mål å bli selvstendig fra konsekvensene befolkningen pleier å oppleve ved endringene som er implisitte i det representative systemet med skiftet mellom politiske blokkene. Ved å organisere seg på selvstendig vis uten ledere, blir avgjørelser tatt med direkte demokratiske prinsipper og alle involverte har en aktiv deltakelse i utforming og organisering etter deres behov.
Det er derfor viktig at kritiske stemmer gjør folket bevisst på deres politiske muligheter utenom nasjonalistiske fokuserte politiske løsninger for å gjøre det mulig å skape et nytt samfunn. Kanskje Catalonias situasjon kan bli en oppvekker for resten av Europas befolkning i en tid hvor totalitære nasjonalistiske politikere forsøker å frata rettighetene våre.
