Solberg og Trump – om den norske USA-konsensusen

Donald Trump og Erna Solberg.

10. januar drar statsminister Erna Solberg til Washington for å møte Donald Trump. Klima, NATO, sikkerhetspolitikk og handel skal bli diskutert. Solbergs holdning til Trump-administrasjonen hittil har gitt lite grunnlag for optimisme.

Ivar Espås Vangen
Om Ivar Espås Vangen (38 artikler)
Ivar Espås Vangen er historiestudent og medlem i Rødt universitetslag Trondheim.

«Det kan komme andre valg i Amerika [enn det i 1948] … det kan komme en tid da den økonomiske situasjon ikke er så god, vi kan få et systemskifte der, selv om det ikke blir diktatur i europeisk forstand. Vi kan oppleve den dag da vi står forholdsvis alene med vår grense i øst.» 1

– Olav Oksvik – Stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet 1928-1953

Det er snart et år sia Donald Trump inntok embetet som USAs 45. president. Mange har vært usikre på hvordan de har skullet forholde seg til ham. På venstresiden var det enkelte som trodde at han skulle innta en slags ikke-intervensjonistisk linje i utenrikspolitikken. Andre hadde forhåpninger om at han tross alt innerst inne var en vanlig moderat republikansk kandidat fra østkysten.

Begge disse har vist seg å slå feil på flere punkter. Trump har aldeles ikke vist seg å være noen ikke-intervensjonist. Tvert imot har han økt USAs militære tilstedeværelse i Syria, beordret et direkte rakettangrep mot landets regjeringsstyrker, gitt militæret videre fullmakter i krigen mot IS, økt engasjementet i Jemen – og har attpåtil lovet å sende flere tusen nye soldater til den mislykka krigen i Afghanistan. På toppen av dette kommer en hodeløs opprusting vi ikke har sett maken til på flere år, med en enda mer løssluppen bruk av militær bistand til andre land, deriblant til «partnere» i Syria, samt til Ukrainas regjering. Fra offisielt norsk hold har dette stort sett blitt positivt mottatt.

Et spørsmål som faktisk har skapt kontrovers, har vært presidentens holdning til internasjonalt klimasamarbeid. Der hvor Obama-administrasjonen tok spede steg i positiv retning, blant annet i sin holdning til internasjonalt samarbeid, som blant annet kulminerte med Paris-avtalen i 2015, har Trump-administrasjonen tvert imot ført en regelrett klimafornekter-linje, kombinert med klassisk amerikansk arrogant alenegangsholdning. Dette er en farlig kombinasjon, og innebærer i praksis at USA på føderalt nivå stiller seg på sidelinja i et av vår tids viktigste spørsmål.

Dette er altså utgangspunktet for møtet. I denne teksten skal jeg forsøke å vise hvor skadelig USAs politikk er for Norge, og dermed også hvorfor det er lite klokt av oss å binde oss så tett til en supermakt som kan prestere å velge flere ledere som Trump i framtida. Deretter vil jeg argumentere for hvorfor det er lite trolig at Solberg på møtet vil vise seg som statsministeren som taler Roma midt imot. Det er nemlig ikke stort som tyder på at Norges holdning vil skille seg merkbart fra et arabisk oljemonarki, eller latin-amerikansk bananrepublikk.

Solberg-regjeringen og sikkerhets- og utenrikspolitikk
Det er ikke ofte norske regjeringer går imot kriger, så lenge de er klarert eller ført av USA. Som NATO-land med liten evne og vilje til sjølstendig forsvar, har den norske strategien stort sett bestått i å gjøre nær sagt hva det enn skulle være for å trygge eksisterende allianser – i praksis NATO, og våre bilaterale forbindelser til USA. At Bondeviks regjering sa nei til Irak-krigen i 2003, skyldes sannsynligvis den enorme krigsmotstanden ellers i samfunnet, heller enn at den var i strid med folkeretten. Så fort FNs sikkerhetsråd ga den et skinn av legitimitet etter at okkupasjonen var et faktum, var vi tross alt ikke vanskelige å be om å bistå Bush i arbeidet. Stoltenbergs regjering fra 2005 klarte, med påtrykk fra SV, til slutt å avslutte de norske bidragene i Irak. Det finnes altså et handlingsrom.

Solbergs regjering har sannsynligvis vært en av de mest USA-servile norske regjeringene gjennom tidene. Da Obama igangsatte den såkalte «krigen mot IS», tok det ikke mer enn en rask forespørsel før Norges regjering sendte spesialstyrker til Jordan for å trene «sunni-arabiske opprørere»2. Dette ble senere kjent som «New Syrian Army» – en gruppe som ganske åpent vedkjente seg å ville kjempe mot Syrias lovlige regjering, og som attpåtil hadde islamistiske affiniteter i sine rekker3. På toppen av dette var ikke krigen sanksjonert av FNs sikkerhetsråd, og dermed et tydelig overtramp av Syrias territoriale suverenitet som medlem av FN. Det er altså lite sannsynlig at Solberg vil prøve å få Trump til å endre krigspolitikken overfor Syria.

Trump har dessuten gjort lite for å bryte med Obamas innringing av Russland, og stadige militarisering av Øst-Europa, og etter hvert også Norge. Tilstedeværelsen av US Marines på Værnes, nå under Trumps kommando, har ikke blitt utfordra siden presidentskiftet. Norges holdning er like uendret, og i vår besluttet4 regjeringen å forlenge varigheten med et nytt år. Presidentskiftet betydde lite, når alt kom til alt.

Det har vært interessant å bivåne diskusjonen om disse marinesoldatene. Fra offisielt hold har det både vært hevdet at dette ikke er noe egentlig brudd på norsk basepolitikk, men at det tvert imot, av en eller annen grunn, plutselig har blitt tvingende nødvendig at amerikanske soldater å trene «under norske forhold». Hvorfor dette ikke var nødvendig for 5, 10, 15, 20 eller 50 år sia, er fortsatt uklart.

Poenget er at dette er et meget godt eksempel på et område hvor amerikanske og norske interesser ikke nødvendigvis er sammenfallende. Like før jul presterte øverstkommanderende for US Marines i Norge, Robert Neller, som også er medlem av Den militære sjefsnemnd i USA, å si i en tale til soldatene at «det er en krig som kommer».5 NATO-vennlige medier som for eksempel VG, har prøvd å bortforklare6 dette med at man ikke må ta slik «pep-talk» så seriøst. Mon det. I motsetning til politikere, er Neller en dekorert militær offiser med erfaring fra flere kriger, og ikke en hvilken som helst løs kanon i Kongressen uten anelse om hva krig er, som må fyre opp krigsglade elementer i den amerikanske velgermassen.

Slik jeg ser det, er det direkte skremmende å se hvor lite konsekvenser dette utsagnet har fått i det lille som finnes av norskedebatt om sikkerhetspolitikk. Ingen norsk politiker, selv ikke de mest USA-lojale og krigs-romantiserende, ville funnet på å si noe slikt som Neller. Norges linje, i alle fall slikt den offisielt er formulert i Veivalgsmeldinga for sikkerhets- og utenrikspolitikk, er at Russlands økende kapasiteter gir grunn til «bekymring», men aldeles ikke at det er noen akutt fare for krig mellom våre to land7. Et av målene for norsk politikk er altså, selv med en mørkeblå regjering, å ha et godt og stabilt forhold til Russland. Nellers uttalelse kan knapt sies å bidra spesielt positivt til en slik målsetting.

Mange har nok hauset opp viktigheten av de 330 amerikanske marinesoldatene noe. Selvsagt er det ikke slik at Russland, en av verdens mektigste stater, føler seg «truet» av noen hundre amerikanske soldater flere titalls mil unna grensa. Like fullt må vi ikke glemme at dette ikke skjer i et vakuum. Det er allerede utplassert flere tusen NATO-tropper i Baltikum og Polen. Ukraina forsynes med stadig flere amerikanske våpen8, og deler av de militære styrkene, inkludert høyreekstreme banditter, blir trent av USA, skal vi tro enkelte kilder9.

Å ha fremmede militærbaser på egen jord, er vanligvis slikt vi forbinder med latinamerikanske bananrepublikker, underkua vasallstater, eller oljemonarkier i den arabiske ørken. Man kan spørre seg om den amerikanske basen på Værnes i første rekke er et symptom på at Norge lenge har gitt opp å ha et troverdig territorialforsvar, og heller har funnet det komfortabelt at Forsvaret i større grad har blitt en innsatsstyrke for USAs kriger i Midtøsten. Til sammenligning kan vi jo trekke fram Ecuadors tidligere president, Rafael Correa, som i 2007 sa at USAs base i landet måtte fjernes, med mindre Ecuador fikk ha sin egen militærbase i Miami10. Det bør være unødvendig å si at en slik ordning ikke kom på tale. Ecuador la dermed sin nedverdigende status som bananrepublikk bak seg.

Atomvåpensaken er en annen hvor Erna Solberg har tatt enorme steg i mer USA-vennlig retning. Der hvor Norge under Stoltenberg tok viktige steg i kampen for kjernefysisk nedrustning, blant annet med å igangsette det «humanitære initiativet» som etter hvert leda til fjorårets internasjonale forbud, har Solberg-regjeringa i praksis ført samme atomvåpenpolitikk som USA og Nord-Korea. Dette selv om det overhodet ikke er noe som tilsier at vi som NATO-land ikke har lov til å jobbe mot atomvåpen. Solbergs motstand mot det internasjonale atomvåpenforbudet utartet til det pinlige, da hun nektet å klappe11 på seremonien for utdeling av Nobels fredspris til ICAN like før jul. Selv i dag ligger Arbeiderpartiet på en langt mer progressiv linje enn Høyre og FrP i dette spørsmålet. Med mindre noe uforutsett skjer, vil en ny Arbeiderparti-styrt regjering sannsynligvis føre en helt annen12 linje i atomvåpenspørsmålet enn Solberg har gjort.

Solberg-regjeringen og demokratiske varslere
Et talende eksempel på Vest-Europa, og dermed også Norges status overfor USA, har vært måten vi håndterte de såkalte «varslerne» på. I første rekke dreier dette seg om Edward Snowden, mannen som avslørte det uhyrlige omfanget av ulovlig overvåkning amerikanske myndigheter har drevet med i en årrekke, i sitt eget land så vel som andre steder, samt Julian Assange, Wikileaks-grunnleggeren. Begge disse er dissidenter i ordets rette betydning, som har risikert livene sine for å bringe informasjon om grove menneskerettighetsbrudd ut i verden. Det bør være heva over enhver tvil at disse hadde blitt favoritter i vesten dersom de hadde levd og virket i Russland, Kina eller en annen erklært «slem» stat.

Slik ble det ikke. Assange har i flere år gjemt seg i Ecuadors ambassade i London, og Snowden i Russland. Erna Solberg på sin side, kunne i 2013 like etter Snowdens avsløringer meddele at hun «ikke var særlig imponert» over det han hadde gjort, og ville heller «ikke kalle ham en varsler».13 Norske myndigheter har siden verken innvilget ham asyl, eller vært tydelige på om han vil bli pågrepet om han viser seg i landet.14 Til sammenligning fikk Snowden tilbud om asyl15 i flere latinamerikanske land – stater vi for knapt et par tiår sia ville avfeid som «USAs bakgård».

Konklusjonen vi kan trekke av dette, er at demokrati i og ytringsfriheter er verdier som i beste fall er viktige, fram til de kommer i konflikt med norske politikeres varme forhold til Washington. Fattige land i Latin-Amerika derimot, hadde ryggrad til å sette prinsippene først.

Hvorfor Norge bør tenke mer selvstendig

«[Vi får] visstnok ett eller annet tilsagn om sikkerhet, men vi vil ikke ha noe herredømme over hvilke konflikter vi kan bli trukket bort i. Vi behøver ikke bli trukket bort i en krig på grunnlag av forsvar av de demokratiske rettigheter […] i det vi dag og neppe heller i fremtiden vil få innflytelse på hvilke partnere vi samarbeider med og hvilke krigsårsaker som foreligger. Det er dette som er min hovedinnvending. [A-pakta] … kan trekke oss inn i krigerske forhold fjernt fra våre interesser»

Olav Oksvik på Aps landsmøte 1949

Det er mange grunner til at den amerikanske forbindelsen er skadelig for Norge. For det første har dette skapt en hvilepute for norsk forsvarspolitikk. Kombinert med fraværet av en reell sikkerhetspolitisk trussel, har den amerikanske alliansen gjort at Norge har kunnet latt Forsvaret forvitre til en permanent innsatsstyrke for amerikanske kriger i andre land. Om vi en gang i framtida står overfor en fiendtlig styrke med mål om å angripe Norge, vil den amerikanske alliansen være alt vi har. Ikke bare skaper dette et unødvendig servilitetsforhold, men det er også et livsfarlig utgangspunkt om premisset feiler, og amerikanerne viser seg å ha hendene fulle andre steder.

Dette betyr ikke at Norge noensinne vil være i stand til å stå fullt og holdent på egne bein i et møte med en aggressiv stormakt. Der legger vårt lave folketall en del naturlige begrensninger. Like fullt vil vi kunne stille med en helt annen grad av selvstendig avskrekking enn i dag. Å sikre sin egen suverenitet, er en av de viktigste oppgavene til en hver stat, for en grunn. En stat som ikke klarer å stå på egne bein, vil aldri være en virkelig suveren stat når det kommer til stykket.

Den amerikanske forbindelsen gjør oss også tilbøyelige til å delta i foreteelser som svekker norsk sikkerhet, og samtidig bringer død og ødeleggelse. Krigene i Syria, Afghanistan, Libya og Jugoslavia er eksempler på dette. Som småstat er Norge tjent med en sterk internasjonal rettsorden som trygger små staters rettigheter i møte med den nakne volden fra stormaktene. Når vi uthuler folkeretten gjennom vår deltakelse i USAs kriger, underminerer vi samtidig vår egen moralske grunn om vi selv en gang kommer i klamme med en stormakt. Det lyder hult når Norge kritiserer Russland for å blande seg i Ukrainas indre anliggender, når vi selv gladelig gjør det samme i Syria når vi får beskjed om det.

Til sist forpurrer dette vår evne til å opprettholde et vennlig forhold til vårt faktiske naboland, Russland. Ikke bare taper Norge betydelige summer16 gjennom vår deltakelse i EUs og USAs sanksjoner mot Russland, som følge av Russlands handlinger i Ukraina. Det mellomstatlige forholdet på diplomatisk nivå har også blitt skadelidende, noe vi så i år da flere norske stortingspolitikere ikke fikk innvilget innreisetillatelse17 til Russland da de skulle forsøke å gjenopprette det brutte forholdet. Daværende forsvarsminister, Ine Eriksen Søreides, famøse uttalelse18 fra 2015 om at vårt forhold til Russland «aldri kan bli det samme» har kanskje vist seg å være nærmest selvoppfyllende.

Dette betyr ikke at Norge er tjent med å være en nikkedukke for Russland. Derimot betyr det at vi gjør klokt i å føre en forsonlig og dialogbasert politikk overfor våre naboland. Norge har ingenting å tjene på at forholdet vårt til Russland forblir ødelagt, og at Norden kastes ut i en destruktiv spiral av militarisering og opprusting. Uansett om vi har allierte, er dette en lite heldig situasjon for en småstat med fem millioner innbyggere. Per i dag er det veldig vanskelig for norske politikere å føre en slik linje, nettopp fordi vi er såpass tett knyttet til USA, både gjennom NATO, men også gjennom en ekstremt servil tenkemåte som gjennomsyrer hele det politiske konsensus.

Erna og Trump – hva kan vi vente?
Jeg har ingen tro på at Erna vil sette seg opp mot Trump på vesentlige punkter. Norske politikere har ikke for vane å lage dårlig stemning i møte med allierte statsledere, og spesielt ikke amerikanske. Om noe tror jeg Jennifer Baileigh, professor i statsvitenskap ved NTNU, er nærmere virkeligheten når hun råder19 Erna til å ligge lavt og heller benytte sjansen til å skape et bedre personlig forhold med Trump.

Så kan vi jo spørre oss hvorfor. Hvorfor er det så viktig å stryke Trump med hårene? Hva konkret er det Norge taper på å for eksempel gjøre det klinkende klart hva vi mener om Trump-administrasjonens klimapolitikk eller syn på abort? Er det ikke normalt at venner og allierte påpeker når den andre trår feil?

Der ligger nok kjerna. Forholdet mellom Norge og USA verken er, har vært, eller kommer noensinne til å bli et likeverdig forhold. Dette er et ujamt forhold mellom en sterk, og en svak stat. Underforstått i slike forhold er det den ene staten som gir ordre, og den andre som adlyder. De samme prinsippene som i en mafiafilm.

Så hvilke alternativer har vi? Det ene er selvsagt å fortsette som i dag. Følge USA i de aller viktigste veivalg internasjonalt, og uttrykke ubekvem og forsiktig opposisjon på noen mindre områder, for eksempel i Israel/Palestina-spørsmålet og Irak-krigen. Kommer det til atomvåpen, Syria, Jemen, Libya, opprusting i Øst-Europa, baser i eget land, dronekrig, eller flere kriger i Afghanistan og Irak, får vi la Washington tegne opp politikken for oss.

Alternativ nummer to, som det i virkeligheten finnes mange grader av, er å føre den aktive småstatspolitikken som flere viktige skikkelser i norsk politisk historie sto for i forrige århundre. I første rekke vil dette innebære at vi igjen begynner å tenke sjølstendig i utenrikspolitikken. Er vi egentlig tjent med å gjøre det vi gjør, eller er dette noe som skjer ene og alene fordi våre alliansepartnere sier det er klokt? Hvordan kan vi føre en politikk som ivaretar og styrker folkeretten, samtidig som vi beholder realismen og våre egne interesser i sinne?

Et fullstendig brudd med USA er ikke nødvendigvis påkrevd for dette. Sterke krefter, blant annet tidligere forsvarstopper som Jacob Børresen, eller partier som Senterpartiet, står på en linje med mer norsk sjølstendig tenkning, uten dermed å være for et fullstendig brudd med NATO. I praksis betyr dette ofte mer vekt på et sjølstendig og sterkt norsk forsvar, som der igjen vil gi oss mer handlingsrom til å gå egne veier også under NATO-paraplyen. Senterpartiets klare kritikk20 mot norsk krigspolitikk i Syria, er et godt eksempel på slik sjølstendig småstatspolitikk. Det er ikke gitt at kriging i Midtøsten gjør nordmenn tryggere – tvert imot.

Uforutsette ting kan selvsagt skje. Kanskje viser Solberg seg å bryte med både egen, og også standard norsk praksis og sedvane i møte med Trump. Kanskje hun på harmdirrende vis vil gjøre det klart at hvilket negativt inntrykk nordmenn flest21 har av den amerikanske presidenten? Kanskje vil hun si at det heretter skal være slutt på tida hvor Norge dilter etter USA i ett og alt?

Det er nok ingen grunn til å holde pusten. Få overraskelser vil nok komme ut av møtet mellom de to statslederne. Det blir nok samme sedvanlige koseprat til ellers, samt journalister som vil gjøre sitt ytterste for å studere ansiktsmimikk og kroppsspråk etter skjulte underliggende budskap.

Konklusjonen er altså at sjansene for at en mørkeblå Høyre-styrt regjering skal stå opp mot USAs leder, er temmelig små. Det blir opp til norsk sivilsamfunn, vanlige menn og kvinner, å gjøre det klart hva vi synes om Trumps USA, og hva vi ønsker norsk politikk skal være. USA-konsensusen er ikke mulig å bryte opp uten.

1 http://www.klassekampen.no/article/20170330/ARTICLE/170339975

2 https://radikalportal.no/2016/05/05/morkebla-sabelrasling-over-syria/

3 https://steigan.no/2016/07/norge-pa-full-fart-inn-i-syriakrigen/

4 https://www.adressa.no/nyheter/nordtrondelag/2017/06/21/US-Marines-f%C3%A5r-bli-ett-nytt-%C3%A5r-p%C3%A5-V%C3%A6rnes-14907753.ece

5 https://www.abcnyheter.no/nyheter/politikk/2017/12/22/195358358/jeg-haper-jeg-tar-feil-men-det-er-en-krig-som-kommer

6 https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/xR3nJ8/forsvarssnakk-og-realiteter

7 https://www.regjeringen.no/contentassets/0688496c2b764f029955cc6e2f27799c/no/pdfs/stm201620170036000dddpdfs.pdf

8 https://www.nbcnews.com/news/us-news/u-s-officials-say-lethal-weapons-headed-ukraine-n832311

9 https://www.kyivpost.com/ukraine-politics/us-senate-approves-500-million-military-aid-lethal-weapons-ukraine.html

10 https://uk.reuters.com/article/ecuador-base/ecuador-wants-military-base-in-miami-idUKADD25267520071022

11 https://www.vg.no/nyheter/innenriks/erna-lot-vaere-aa-klappe-under-nobel-foredraget/a/24207487/

12 http://www.tv2.no/a/9079000/

13 https://www.dagbladet.no/nyheter/jeg-vil-ikke-kalle-snowden-en-varsler/61810369

14 https://www.nrk.no/dokumentar/usa-ba-norge-arrestere-edward-snowden-1.12521290

15 https://www.aftenposten.no/verden/i/wPPQL/Nicaragua_-Venezuela-og-Bolivia-tilbyr-Snowden-asyl

16 https://www.nord24.no/russland/handel/norske-bedrifter-taper-ti-milliarder-pa-sanksjonene-men-russland-eksporterer-plutselig-masse-olje-til-norge/s/5-32-35148

17 https://www.vg.no/nyheter/innenriks/russland/stortingspolitikere-fikk-ikke-visum-til-russland-komitereise-avlyst/a/23913296/

18 https://www.aftenposten.no/verden/i/GRBQ/Norges-forsvarsminister-til-CNN—Etter-Ukraina-blir-forholdet-til-Russland-aldri-det-samme

19 https://www.nrk.no/norge/solberg_-_-viktig-for-oss-a-fortelle-hva-norge-og-usa-kan-fa-til-sammen-1.13842455

20 http://www.dagsavisen.no/innenriks/langer-ut-mot-syria-hemmelighold-1.930387

21 https://www.vg.no/nyheter/innenriks/donald-trump/nordmenn-vender-trump-ryggen/a/23912796/

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

  • Rune Hansen

    Nå har vel Donald og Erna et stykke å gå, før de kan kalles krigere på nivå med SV og AP? Kanskje redaksjonen skal jekke seg ned et par hakk, og innse at våre såkalte folkevalgte fremstår mer og mer som marionetter?