Colombia: Rapport fra okkupert jord

Som en del av brigadeprosjektet til LAG (Latin-Amerikagruppene), har jeg og to andre brigadister tilbrakt to uker i telt på okkupert jord i Colombia. I løpet av disse ukene har vi knyttet kjennskap til kampen folket Nasa kjemper for autonomi og mulighet til å organisere seg og produsere utenfor det kapitalistiske systemet.

Colombia i norsk media
Norges deltakelse i de to fredsprosessene som foregår i Colombia i dag har ført til en tilsløring av den kolombianske virkeligheten i norsk media. Senest torsdag 19. oktober klapper Børge Brende seg selv på skulderen i en replikk på NRK ytring, og skryter av resultatene i fredsprosessen (her kan du lese LAGs tilsvar). Samtidig her i Colombia har nylig politistyrker massakrert en gruppe bønder i Tumaco, og for noen dager siden hadde vi et sterkt møte med enkemannen til urfolksjournalisten Efigenia Vasquez som ble drept av opprørspoliti 8. oktober. Denne måneden har vært den mest blodige siden fredsavtalen ble underskrevet for ett år siden med ett drap hver dag, og urfolk har vært særlig utsatt. Situasjonen i Colombia er med andre ord ikke spesielt fredelig, og staten er den mest voldelige aktøren.

En av frigjørerne kontrollerer en av
maisåkrene. En uke senere var hele denne åkeren borte – noen saboterte gjerdet, og slapp inn en
flokk med kyr som åt opp alt.

I forbindelse med tv-aksjonen melder sportsjournalist Line Andersen om situasjonen i et tidligere FARC-kontrollert område. Hun tar blant annet opp den viktige jobben med å få ryddet landet for miner. Samtidig presenteres et svært unyansert bilde av maktrelasjonene i fredsavtalen. Hun påstår at hvis en av partene bryter avtalen faller den sammen, noe som ikke stemmer, da regjeringen ikke følger opp en rekke punkter av den. Unicef blir framstilt som helter som reiser gjennom jungelen for å løse en ellers håpløs situasjon og redde helt hjelpeløse mennesker. Dette er en fremstilling som er helt fjern fra den virkeligheten vi har blitt kjent med. Her kryr det av initiativ og handlekraft, til tross for en svært krevende situasjon og begrenset tilgang til økonomiske ressurser.

To frigjørere venter på å bli hentet for å dra på et møte.

På frigjort jord
Jordområdene som er okkupert er både tradisjonelt og juridisk områder som tilhører Nasa, men siden de nå kontrolleres av mektige landeiere med gode kontakter innad i statsapparatet, blir prosessen for å overføre landområdene tilbake til den lokale urbefolkningen hindret. Områdene som er okkupert er kun en liten del av områdene de har rett på, men de fører en offensiv linje, og okkuperer stadig flere områder.

Den
regionale urfolksorganisasjonen CRIC sitt flagg blafrer i vinden, mens vi forbereder oss mentalt
på å være med på jordokkupasjon.

Målet med å okkupere er å tvinge staten til å overføre områdene tilbake til den lokale befolkninga. Selv kaller de prosessen frigjøring av jord, siden de virkelige okkupantene er landeierne.

I løpet av perioden vi oppholdt oss med frigjørerne fikk vi et innblikk i den vanskelige hverdagen deres, og hvordan den voldelige situasjonen i Colombia påvirker folk på grasrota. I kampen for å ta tilbake jorda har flere blitt drept av opprørspolitiet og hæren, og tre av de drepte var nært knyttet til de vi bodde hos. Til tross for dette viser de en enorm ståpåvilje og stor handlekraft.

Dugnaden er i gang, og sukkerrørene skal vekk om man så
må spise dem!

I Nord-Cauca brukes enorme områder til å produsere sukkerrør. Sukkerrørene brukes hovedsakelig til å produsere biobrensel og brus, noe den lokale befolkningen får svært liten glede av. En viktig del av prosessen med å ta tilbake jord, er å bruke den til å dyrke tradisjonell mat. Dette er mye jobb i seg selv, men når staten og landeierne samarbeider om å sprøyte åkrene deres med plantemiddelet glyfosat fra fly, blir arbeidet veldig krevende. På grunn av denne motstanden er det svært begrenset hvor mye av jorda de kan dyrke. Til tross for dette gir de ikke opp, og i løpet oppholdet vårt fikk vi blant annet være med på å så mais.

Tiden som ikke brukes på arbeid fylles av blant annet politisk skolering, undervisning i språket deres Nasa Yuwe, kvinnesamlinger og møter for å ta kollektive beslutninger. Vi opplevde samfunnet som svært godt organisert, og som et samfunn som står sammen i den vanskelige kampen. Vi lærte også om prosessen deres med å gå tilbake til en mer tradisjonell måte å organiseres seg på. Dette innebærer blant annet å bytte både navn og innhold i de ulike vervene, og en av konsekvensene av dette er at beslutningsmakt og ansvar flyttes ned til grasrota.

Okkupasjon på dugnad

Sukkerrørene fjernes med både ild og machete.

Mot slutten av oppholdet ble vi invitert til en frigjøringsdugnad (minga de liberacion). Når det er frigjøringsdugnad samles hele samfunnet for å fjerne sukkerrør og plante sin egen mat. Vi ble plukket opp tidlig på morgenen av en lastebil som vanligvis ble brukt til å frakte kyr, og var blant de første som ble plukket opp. Naturlig nok var vi ganske spente, siden vi visste at vi var på vei til en situasjon som kunne bli voldelig. På veien ble vi stadig flere mennesker, og vi ble gang på gang overrasket av de som klatret opp på lasteplanet – det var foreldre med babyer på ryggen, gamle mennesker, barn, ungdom, og alt i mellom. Det er ofte snakk om den norske dugnadsånden, men Nasafolket tar dette til et nytt nivå.

Da vi til slutt kom fram var vi forberedt på å holde oss i bakgrunnen, sånn at vi var trygge hvis hæren eller opprørspolitiet skulle komme. Det viste seg derimot å ikke være så enkelt, siden vi befant oss midt ute på et jorde. Folk tok raskt fram machetene, og forsvant inn i sukkerrøråkeren. Vi gikk etterhvert bort til noen som søkte ly fra den sterke sola, som kunne fortelle oss litt mer om hva som foregikk. Med litt mer oversikt følte vi oss en del tryggere, likevel var situasjonen veldig spent – de fortalte nemlig at hæren var på vei.

Noen har laget et flagg til
festen etter dugnaden.

Etter en drøy time hørte vi noen høye rop og plystring, og like etterpå strømmet det folk ut fra åkeren. Vi beveget oss sammen med strømmen av folk vekk fra området.

Ganske raskt etter vi hadde begynt å bevege oss hørte vi skudd. De rundt oss kastet seg i refleks ned på bakken. Folk sa det var hæren som hadde kommet, og vi ble naturlig nok ganske nervøse. Likevel fortsatte folk i samme tempo. Vi hørte noen flere skudd, men vi gikk en omvei nedenfor en liten skrent, så vi var trygge. Etter rundt ti minutter kom vi fram til hovedveien, og alle gikk bort til en liten kiosk som var der for å kjøpe noe kaldt å drikke. Vi krysset veien, og fortsatte opp en lang bakke, og kom til slutt fram til en liten gård hvor de hadde gjort klart til fest.

Heldigvis ble ingen skutt denne gangen.

En av frigjørerne med skjorte trykket med egenprodusert design på
dugnad.

Freden man forhandler er mellom regjeringen og geriljagruppene FARC og ELN – resten av befolkningen er i svært liten grad invitert til forhandlingsbordet. Likevel legger avtalen føringer på livene til store deler av befolkningen.

Alle bilder tatt av Elise Øksnes Fjordbakk