Under arbeidet med bidraget til boka, MASKESPILLET I KONGO som ble utgitt i mars 2020, gravde jeg mye for å finne ut hva som skjedde om kvelden 5. mai 2009 på veien 109 km fra byen Kisangani i Kongo.
Tjostolv Moland tilsto to ganger før rettssakene at han hadde skutt sjåføren, men det er uklart om det var et vådeskudd eller ikke. Det er knapt noen tvil om skyldspørsmålet, og det liten tvil om at Utenriksdepartementets (UD) øverste ledelse allerede sent i mai 2009 hadde informasjon som sannsynliggjorde at Moland var skyldig og French medskyldig. De ble under rettsprosessen som fulgte, dømt til døden, men den kongolesiske regjeringen forsikret fra første stund den norske regjeringen om at dødsdommene ikke ville bli iverksatt. Kongo har ikke fullbyrdet dødsdommer siden 2003.
Utenriksdepartementets pengebruk
Mens jeg arbeidet med boka, ble jeg opptatt av hvor mye det hadde kostet skattebetalerne å få de to leiesoldatene løslatt. Derfor sendte jeg 1. oktober 2019 en begjæring til UD om å få innsyn. De bekreftet at begjæringen var mottatt, men meddelte at det på grunn av sakens komplekse karakter ville det ta tid å besvare den.
Så ble det stille. 11. oktober purret jeg, men intet svar. 31. oktober purret jeg igjen, men fortsatt intet svar. Jeg henviste hele tiden til Offentlighetsloven, og at jeg som medlem av Norsk Journalistlag og frilansjournalist/forfatter hadde innsynsrett, men UDs ledelse valgte å overse rettighetene Offentlighetsloven ga.
Et par aviser hadde tidligere bedt om innsyn og fått som svar at utgiftene beløp seg til om lag 4,7 millioner kroner. Da var ikke lønn, reiser og opphold for diplomatene tatt med. Det ble fra første stund i mai 2009 utvist en uvanlig stor aktivitet fra UDs side, og denne aktiviteten varte i åtte år. Mot denne bakgrunnen synes 4,7 mill. kr. å være et altfor lite beløp.
Men hvorfor fikk jeg aldri noe svar fra UD?
LES OGSÅ: En reise i rasisme og arroganse: Norske leiesoldater og journalister på tokt i Kongo
Saken ble raskt politisert
UD hevdet fra første stund at saken skulle holdes på konsulært nivå. Til tross for dette ble den etter kort tid løftet opp på politisk nivå. Ikke bare utenriksminister Jonas Gahr Støre, men også statsminister Jens Stoltenberg ble involvert.
Stoltenberg skrev allerede i februar 2012 til Kongos president Joseph Kabila og anmodet om løslatelse, men uten resultat. Arbeiderpartiets ledelse medvirket også til at Frankrikes president Francois Hollande tok opp saken med president Kabila. Det skjedde i en privat middag i forbindelse med møtet i Forbundet av Fransktalende stater i Kinshasa i oktober 2012. Ifølge kilder som var til stede under middagen, lyttet Kabila til Hollandes budskap som gikk på muligheten for bedre soningsforhold i fengslet og muligheten for løslatelse. Kabila snudde seg deretter mot et bord bak spisebordet og dro fram et bilde fra en skuff. Han viste bildet til Hollande og spurte hva han syntes. Bildet var av Moland som med et stort glis tørket blodet til sjåføren Kasongo av førersetet. Fotografen var Joshua French. Hollande hadde ingen kommentarer og bare ristet på hodet.
Trass i en omfattende innsats fra Stoltenberg regjeringens side økte kritikken mot regjeringen i mediene og fra kampanjen for løslatelse.
Moland døde 13. august 2013 etter en fylleorgie på cella. De hadde satt til livs to flasker vodka, og Moland hadde en promille på 2,8. Dagen etter gikk faren, Knut Moland, ut og sa at Gahr Støre hadde sønnens blod på sine hender. Morten Furuholmen som hadde vært Moland og Frenchs norske advokat, fyrte løs mot regjeringen og beskyldte den for passivitet og manglende engasjement. Forfatteren av boka «Et mord i Kongo», Morten Strøksnes, hevdet i en kronikk i Stavanger Aftenblad at regjeringens arbeidsmetoder hadde vært fullstendig forfeilet, og at den burde ha brukt korrupsjon og kjøpt dem fri.
Tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik var en støttespiller for kampanjen for løslatelse. Han fikk engasjert USAs tidligere president, Jimmy Carter og biskop Desmond Tutu i Sør-Afrika mens den katolske biskopen i Oslo Bernt Eidsvig prøvde å mobilisere Vatikanet.
Politiseringen ble forsterket da Erna Solberg dannet den borgerlige regjeringen høsten 2013. Den første markeringen kom under president Nelson Mandelas begravelse der statsminister Solberg deltok sammen med Kronprins Håkon. Mens de ventet på at den offisielle seremonien skulle begynne, ble hun gjort oppmerksom på at president Kabila satt bare et par benkerader unna. Hun reiste seg umiddelbart og gikk bort til Kabila og fortalte han i rene ordelag at det nå var på høy tid at French ble løslatt. Opptrinnet vakte oppsikt, og sett med afrikanske øyne var statsministerens opptreden en fornærmelse.
I januar 2014 var statsminister Solberg på offisielt besøk i Storbritannia. I samtalene med statsminister David Cameron var løslatelsen av French et tema, og sammen skrev de brev til Kabila. Samtidig jobbet utenriksminister Børge Brende med nye initiativ for å få til løslatelse. I all hemmelighet engasjerte han den israelske diamanthandleren Dan Gertler som medlem av forhandlingsdelegasjonen med ambassadør Tor Wennesland som leder. Dan Gertler er bedre kjent som en av Kongos store forbrytere både når det gjelder økonomisk svindel og krenking av menneskerettighetene. Gertlers selskaper er av den grunn under amerikanske straffesanksjoner.
LES OGSÅ av Halle Jørn Hansen: Solbergs mann i Kongo-saken sanksjoneres for korrupsjon
Pengebruken
Etter at MASKESPILLET I KONGO kom ut, har jeg fortsatt å grave om pengebruken. Den økte raskt i Brendes tid som utenriksminister, og mye tyder på at noen av utgiftene kan ha blitt ført på bistandsbudsjettet. Dersom dette er riktig, er det i strid med Stortingets forutsetninger for bruk av bistandsmidlene
Listen som følger, gir en oversikt over oppdrag som ble utført med offentlige midler med anslag for hvor store beløp det kan være snakk om.
1. Norske diplomater jobbet med å få til løslatelse hjemmefra, i Kongo og Angola (Den norske ambassaden i Angola var den gang sideakkreditert til Kongo) fra mai 2009 til mai 2017 det vi si i åtte år. Tre utenriksministere var også til tider tungt involvert. Dette arbeidet krevde i snitt anslagsvis minst ett årsverk årlig i åtte år for en senior diplomat med utetillegg, det vil si minst 8 millioner kroner.
I tillegg kommer hotellopphold i Kongo i snitt anslagsvis 300 dager årlig i åtte år, pluss mange reiser inn og ut av Kongo, dels fra Oslo, dels fra Luanda i Angola. (I perioden mellom mai 2009 og januar 2014 ble det foretatt 50 reiser til Kongo, NRK 14/1/14).
Samlede reise- og oppholdsutgifter, anslagsvis minst 7 mill. kr.
De samlede utgiftene til lønn, reiser og opphold for diplomatene og politikerne som var involvert, kan anslagsvis ha vært på minst 15 mill. kr.
2. Etter Molands død i august 2013 dro en gruppe fra KRIPOS til Kongo i to omganger. Den besto av to politifolk og en rettsmedisiner, og de var der omlag en uke hver gang. Oppdraget var å bidra til å klarlegge om Moland begikk selvmord eller ikke. Lønn for tre fagfolk i 14 dager ca. 30 000 kr. for hver, blir 90 000 kroner til sammen. I tillegg kommer reise og opphold anslått til 50 000 kr. for hver for hver tur, til sammen ca. 300 000 kr. Samlet sum nærmere 400 000 kr.
3. Norsk helsepersonell pleiet French under hans sykdom i store deler 2014. De første legene og sjukepleierne var på et kortere opphold i januar. I mars ble French av helsemessige grunner flyttet til en bevoktet villa i Kinshasa. Der var han i nærmere seks måneder. Helsepersonell kom i skift på noen få uker om gangen. Anslaget blir: to medisinske fagfolk til en månedslønn på 60 000 kr., til sammen 720 000 kr. + flere reiser og opphold i om lag 180 døgn. Samlet anslagsvis nærmere 2 mill. kr. De samlede utgiftene for norsk helsepersonell som pleiet French, kan derfor beløpe seg til om lag 2,5 mill. kr.
4. I denne perioden sendte Utenriksdepartementet også ned en norsk og en svensk psykiater som sammen med to kongolesiske kollegaer brukte en uke på å vurdere Frenchs mentale helsetilstand. Disse fagfolkene var leid inn på konsulentbasis, og honoraret som ble betalt for de nordiske for en uke, kan anslagsvis beløpe seg til 100 000 kr. og noe mindre for de to kongolesiske, til sammen om lag 150 000 kr. I tillegg kommer reise og opphold for de to i Kinshasa i en uke, samlet utgift anslagsvis 100 000 kr. De samlede utgiftene for dette oppdraget kan ha beløpt seg til om lag 250 000 kr.
5. Det ble to ganger innleid charterfly for å hente French hjem. Det første i mars 2014 var mislykket, men i mai 2017 ble French med hjem. Begge gangene var det to flygere, en politimann og to helsepersonell i flyet. Mine kilder hevder at hver flygning kan ha kostet 2 mill. kr, i alt 4 mill. kr.
6. Sjefen for Norges militære etterretningstjeneste, Kjell Grandhagen, var i mars 2014 i en uke på et oppdrag i Kinshasa. Besøket skulle holdes hemmelig, men er blitt lekket. Reise og opphold kan ha beløpt seg til om lag 50 000 kr, og denne utgiften ble mest sannsynlig ført som regulær tjenestereise for etterretningstjenesten. I tillegg kommer etterretningssjefens lønn.
7. Ifølge Fylkesmannen i Oslo ble det fra mai 2009 til begynnelsen av 2014 utbetalt i overkant av 3 mill. kr. i advokathonorar. Det meste av dette gikk antakelig til advokat Morten Furuholmen.
8. Ifølge Dagbladet 6. mars 2013 ble Furuholmen sparket fra jobben som Molands og Frenchs advokat. Hans etterfølger, advokat Hans Marius Graasvold hadde saken fra mai 2013 til mai 2017. Det er rimelig å anta at han fikk utbetalt om lag de samme honorarer som sin forgjenger, om lag 3 mill. kr. De kongolesiske advokatene som fortsatt bisto, kommer i tillegg. Var det UD som betalte hans honorarer og hans reiser og oppholdsutgifter? Graasvold var ofte i Kongo, anslagsvis minst åtte ganger i løpet av fire år. Til sammen blir det 400 000 kr.
Utgiftene til Graasvold og de kongolesiske advokatene kan derfor ha beløpt seg til rundt 3,5 mill. kr.
9. Dan Gertler, den israelske diamanthandleren og en av Kongos store økonomiske forbrytere, ble i januar 2014 i hemmelighet engasjert av utenriksminister Børge Brende for å få French løslatt. Han bisto i nærmere to år. Det er uklart om Gertler fikk noe honorar for sin innsats, eller om han jobbet han gratis for Solberg-regjeringen.
Når man teller sammen anslagene for de ni punktene ovenfor, blir det samlede beløp på nærmere 30 mill.kr. og da vet vi fortsatt ikke om Gertler fikk noe honorar.
Etter at Joshua French hadde holdt et av sine foredrag i Drammen Teater 10. januar 2019, ble han spurt om han syntes det var brukt mye penger på å få Moland og han fri. Han svarte at det syntes han ikke. Det som var gjort av innsats, var noe myndighetene var forpliktet til, og det gjaldt alle kostnader.
LES OGSÅ: Hva skal vi gjøre med Churchill og hva bør vi lære av historien?
Kostbar spillefilm om leiesoldatene
I 2018 ble filmen «Mordene i Kongo» spilt inn i Sør-Afrika med norsk stjerneskuespillere i hovedrollene. Den hadde premiere 26. oktober og fikk blandet mottakelse. Den hadde et budsjett på nærmere 52 mill. kr. Av dette var vel 17 mill.kr offentlig filmstøtte. Resten, 35 mill. kr. var lån fra banker og lån eller gaver fra private givere. Hvem disse var, er fortsatt en hemmelighet.
Samlede offentlige utgifter
De anslåtte utgiftene til UD, andre offentlige institusjoner og den offentlige filmstøtten, gir anslagsvis et samlet beløp på om lag 47 mill. kr. som er hva skattebetalerne kan ha bidratt med. Bare en fullstendig framvisning av alle utbetalinger fra alle offentlige institusjoner som har hatt medarbeidere på oppdrag i Kongo, kan avkrefte eller bekrefte om anslagene er noenlunde riktige. I lys av den store offentlige interessen denne saken har hatt, er dette et sakskompleks som Riksrevisjonen bør se på.
Media
Norske medier har brukt enorme ressurser på dekningen av denne saken. Hvor mye vil vi neppe noen gang få vite. Det er foretatt mange titalls reportasjereiser til Kongo i løpet av de åtte årene fengslingen varte. I alt var det over 40 000 medieoppslag. Om lag hundre journalister og andre mediefolk har i kortere eller lengre tid jobbet med saken. Jeg tipper at hvert innslag med alle utgifter inkludert i snitt kan ha kostet rundt 1000 kr. Det blir et beløp på rundt 40 millioner kroner. Kanskje er anslaget i overkant, men det kan like gjerne være brukt mer. Hva norske medier har tjent på økt løssalg og annonser ved å gi dekningen av denne saken topp prioritet, er det også vanskelig å vite, men de har tjente gode penger.
De samlede kostnadene knyttet til regjeringens ressursbruk, filmstøtten og medienes ressursbruk, kan derfor ligge et sted nærmere 100 mill. kr, kanskje mer.
Aldri tidligere i historien har staten, mediene og andre brukt så store ressurser på en hendelse i et afrikansk land. Men etter Frenchs hjemkomst 17. mai 2017 er rapporteringen fra land i Afrika blitt borte i norske medier.
Ingen vil snakke om pengebruken
Mange har vært opptatt av kostnadssiden og spørsmålet om regress for French, det vil si tilbakebetaling til staten av noen av de utgifter staten har hatt.
En av dem er fagforeningslederen Erik Hvasshovd i Fredrikstad. Han har tatt opp saken med stortingsrepresentanter i Arbeiderpartiet. Han har også kontaktet SVs og Rødts stortingssekretariater samt LOs internasjonale avdeling, men han har møtt veggen alle steder. Ingen vil ta i saken.
Stortingets rolle og ansvar
Den ensidige mediedekningen og familiekampanjen for løslatelse la et stort press på regjeringen Stoltenberg. Samtidig bidro presset til at folk i opposisjonspartiene brukte saken mot regjeringen. I mars 2012 stilte KrFs leder Dagfinn Høybråten et skriftlig spørsmål til statsminister Jens Stoltenberg og ba om sterkere engasjement. 14. november 2012 tok Svein Harberg fra Høyre og fra Agder opp saken i Spørretimen og hevdet i et innlegg med hard kritikk av regjeringen at den hadde gjort lite for å få saken løst.
Stortingets utvidede utenriks- og forsvarskomite er også blitt brukt til å drøfte denne saken. Om arbeidet i denne komiteen, sier Stortingets forretningsorden blant annet:
«Den skal drøfte med regjeringen viktige spørsmål vedrørende utenrikspolitikk, handelspolitikk, sikkerhetspolitikk og beredskap herunder terrorberedskap».
Alle drøftinger i denne komiteen forblir hemmeligstemplet i 30 år. Jeg har indikasjoner på at representanter fra KrF, Høyre og FrP benyttet komiteen til å drøfte sider ved regjeringens arbeid med å få til løslatelse. Men saken om French og Moland kunne ikke ha et innhold som kvalifiserte for drøftinger i denne komiteen. Den utvidede utenriks- og forsvarskomiteen kan derfor ha blitt misbrukt for å holde drøftingene borte fra offentligheten. Dette kan ha skapt en uhellig allianse mellom representantene som var engasjert for løslatelse, og de som var kritisk. Fortsatt har ingen lov til å snakke. Kanskje var det derfor Erik Hvasshovd møtte veggen hver gang han spurte? Kanskje var det derfor at UD overså mine gjentatte begjæringer om innsyn?
Valgkampen i 2013 og 2017
Situasjonen ble ytterligere tilspisset etter Molands død i august 2013, og den påvirket valgkampen forut for Stortingsvalget samme høst. Arbeiderpartiet fryktet for tap av mandat på Sørlandet mens opposisjonspartiene så muligheten for politisk gevinst ved å kritisere regjeringen for manglende handlekraft.
Etter Frenchs hjemkomst 17. mai 2017, var det åpenbart at Høyre og koalisjonspartnerne prøvde å bruke løslatelsen til politisk gevinst. 18. mai var statsminister Solberg på valgkampturné i Harstad-området. Der svingte hun seg til store høyder og sa blant annet til VG at pengebruken hadde vært nødvendig for å få French hjem fra et regime som anvendte dødstraff og faktisk kappet hoder av folk. Statsministeren måtte vite at det hun sa, ikke var sant. Hennes regjering hadde som Stoltenberg-regjeringen fått gjentatte forsikringer fra regjeringen i Kongo om at dødsdommen mot French ikke ville bli fullbyrdet.
Sluttmerknad
Det sitter i dag om lag 60 nordmenn i fengsel i utlandet. Noen av dem har lange fengselsstraffer som kan bety at de dør under fengselsoppholdet. De får en viss konsulær bistand, men ingen andre har tidligere fått eller får nå noe i nærheten av den oppmerksomhet, støtte og bistand som French og Moland fikk.
Hva hadde skjedd om French og Moland hadde vært sønner i familier uten nettverk, for eksempel sønner av to innvandrerfamilier? De ville ha fått en viss konsulær bistand til en kostnad på noen få hundre tusen kroner. De kunne ha dødd i fengslet enten de var skyldige eller ikke, og vi ville neppe ha hørt om dem.
Fotnote. I arbeidet med mine kostnadsanslag har jeg benyttet Statens reiseregulativ for utland. Når det gjelder flyreiser, er kalkylene basert på at de som reiste, brukte som de hadde rett til, Business Class. Når det gjelder hotell i Kisangani og Kinshasa, er priser i nest høyeste prisklasse lagt til grunn.
