Til helvete med alle undertrykkende tabuer

Du blir seksuelt misbrukt fra du er liten. Deler av deg dør. Men på grunn av tabuer så skal du holde alt inne og helst være den som skammer deg og påføres skyld, og når du står frem blir du ikke trodd.

For å overleve blir du en løgner da du må leve på illusjoner og late som om du har det bra og er lykkelig. Når du står frem blir du beskyldt for å søke oppmerksomhet, synes synd på deg selv, og ønske at alle «skal se deg». For sannheten passer ikke inn i normen, så du må igjen undertrykke alt som i sannhet var for å ikke skape ubehag i alle andres gode og fine liv.

Du blir slått og mishandlet, og du lærer å hate (for ingen blir født hatefulle) og hatet vender seg innover (for barn slutter ikke å elske andre, men slutter å elske seg selv). Du får høre at «fortiden er fortiden og den må du legge bak deg», du må tilgi, være positiv, se lyst på fremtiden og du må for guds skyld aldri snakke om det som har skjedd.

Du blir «frarøvet» en barndom som skal legge grunnmuren for fremtiden og sikre deg i trygge omgivelser slik at du kan fokusere på utdannelse og så når tiden er inne komme deg inn på boligmarkedet, men du klarer ikke. Istedenfor boikotter du deg selv og kan bli en overgriper, kriminell, og havne på skråplanet på grunn av smerten og skriket på innsiden som aldri blir møtt eller slutter å gråte.

Men du får ikke lov til å være sint, skuffet, sørge over tap, eller uttrykke ønsket om å bli sett og hørt, få en slags kompensasjon eller rettferdighet. Du klarer ikke å være en god forelder fordi du aldri lærte de grunnleggende prinsipper om selvverd, selvrespekt, støtte, vise god omsorg. Så om du ikke har et godt vett og klarer å snu på mønstre påfører du ditt eget barn deler av smerten du bærer selv. Men det tør ytterst få å snakke om.

Du bruker hele ditt voksne liv til å lege sår, lege ditt indre barn, forløse og stå i alt det nevnt ovenfor som påfører deg ytterligere skam og skyld. Samtidig skal du gi deg selv en ny sjanse og lære å leve på nytt, men du er så sliten og kroppen og psyken har fått skader og en slitasje som gjør at du ikke nødvendigvis klarer å stå oppreist. Da blir du beskyldt for å være lat, en unnasluntrer og en som ikke bidrar, en «looser», et utskudd samfunnet ikke har overskudd til å verken se eller hjelpe. Støtteapparatet er mangelfullt.

Nok er faktisk nok! Når du begynner å avsløre sosiale mønstre og koder, og får oversikt over den sosiale kontrollen mennesker påfører hverandre med deres indoktrinerte trossystemer og rigide tro på det såkalte «riktige liv» forstår du at alt det sinne, den smerten og sorgen som vendte seg innover faktisk ikke var ditt, men ble deg pålagt. Når du virkelig forstår det, slutter du å skamme deg eller føle skyld selv om andre prøver å pålegge deg det, men du vet du gjorde ditt beste. Og hva resten sier da kan dra dit solen aldri skinner. For du blir likegyldig for bedreviterne som og forståsegpåerene og de som har en mening om alt og alle. U just don’t give a a damn anymore. ‘Cause you ain’t got time for all the bullshit.