Outsideren som er på innsiden

Sumaya Jirde Ali

Vinneren av Radikal Portals skrivekonkurranse om arbeidsliv: Mitt tredje år; enda søker jeg jobb / Jeg bruker den høye arbeidsledigheten /for alt den er verdt / Jeg balsamerer den mot mitt brennende hjerte / Det er en epidemi, Sumaya / Det er ikke deg, forsikrer jeg meg selv.

Sumaya Jirde Ali
About Sumaya Jirde Ali (2 Articles)
Sumaya Jirde Ali er ambassadør for Stopp Hatprat og med i kvinnenettverket Noor.

Velkommen til Norge!
Jeg lager en knyttneve av kjøtt og blod
Plukker opp et navn og identitet og smører det på meg
slik militærguttene
smører på seg svarthet
Jeg ser dem uansett.

Du får ingen annen sjanse
Du går rundt som et spøkelse; du er her men du er ikke
Språket trekker den ledige stolen til seg
Du må sitte på det kalde harde gulvet
Dobbeltmoralen holder tale
Den ber deg glemme alt du kjenner
men den ser bort
når språket ekskluderer deg
Bare du skal vise innsats.
Det samme kan sies om politikere
Verstingene i klassen; preker om integrering
mens jo lengre opp vi kommer stigen i deres leire
jo mindre fargerike
blir trappene.  

Jeg var blind lenge
Jeg så verden først da
jeg lærte meg språket
Til min skuffelse oppdaget jeg at den var stygg
Så jævlig stygg
Uansett vær
var jeg alene
I hjemlandet var jeg en konge, nå ikke en slave engang
Samfunnet forteller meg at jeg er
verdiløs
min fineste sivile ulydighet
er å innse min verdi
Men det klarer jeg ikke
For å klare det
må jeg se inn i hatske øyne
Jeg må svelge smerten som kommer
når biene stikker
Jeg er ikke sterk nok
I hjemlandet pratet jeg hele tiden
med månen
Her vil ikke engang stjernene
holde meg med selskap.

Å være svart muslim på søken etter jobb
det er som å være depresjon;
alltid uønsket.  

Jeg prøvde å ikke bli paranoid
Ikke legge så mye vekt
i de tause
dømmende
blikkene
eller den famlingen
som fingrene dine gjorde
da du fortalte meg
Ingen stillinger er ledige
Fingrene dine ønsket ikke å lyve; det kunne jeg se
Og selv om jeg visste at stillingen var ledig
sukket jeg frem skuffelse
Du skulle ikke få vite at du hadde såret meg.  

Jeg smiler mot speilet
Bredt men lite genuint.
Jeg er sliten
Mitt tredje år; enda søker jeg jobb
Jeg bruker den høye arbeidsledigheten
for alt den er verdt
Jeg balsamerer den mot mitt brennende hjerte
Det er en epidemi, Sumaya
Det er ikke deg, forsikrer jeg meg selv
Hele landet lider av sykdommen.

Men øving gjør mester
og jeg hadde blitt bedre for hver gang.
Norskkunnskapene var spisset; søknaden så ut som en nystrøken skjorte
Antrekket var fint og komplementerende
Jeg så ut som dem som jobbet der
Jeg likte i det minste å tro det
Jeg hadde slukt all nødvendig informasjon
slik en mann sluker en kvinne
med et lengtende blikk
Den som starter fra ankelen
og som ikke stopper
før den har landet på de
sensuelle leppene.

En dag trodde jeg
at jeg hadde klekket Pandoras eske
Jeg trodde jeg endelig hadde klatret opp
umulige Mount Everest
Jeg trodde jeg hadde beseiret beistet
Det er bra du leverer søknaden personlig, sa hun
En positiv tilbakemelding!
Mitt hjerte sang.

Men telefonen ringte aldri
Jeg følte meg som den dumme
som alltid gikk rett inn i
monsterets kjeft
Den patetiske
som ikke engang fikk seg ut
av den letteste labyrinten.
Jeg ble den depresjonen jeg trodde jeg var.
Fanget i et kaldt grep. Paralysert. Død på innsiden
Når ble livet en tragisk komedie?
En spøk tørrere enn et sandkorn
Hvor kom denne patetiske unnskyldningen
av en livskvalitet ifra?
Jeg klarer ikke engang å få meg en jobb.  

Og når du har opplevd den ene bølgen av avvisning
etter den andre
vil du ikke lengre kunne fokusere
på den høye arbeidsledigheten
Noe er galt med deg
Jeg er ikke god nok
Ikke fin nok
Høy nok
Jeg er for muslim; for konservativ
Hyener forkledd som venner
ba meg ta av hijaben; da får du lett jobb!
Vi forteller ungdommer at de er gode nok som de er
Elsker han deg vil han ikke forlange at du
endrer deg, forteller venninnene til hverandre
Jeg har sagt det mange ganger selv
Jeg er ikke forelsket engang
Hvordan kan jobben kreve så mye
når den ikke har gitt meg noe?
Men jeg klandrer ingen
Jeg synes også det ser litt rart ut
med en som meg
bak disken.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned