Det elitestyrte internettet

Mediene er samfunnets nervesystem. Det skal gi folk en følelse og forståelse av verden rundt, varsle om farer og problemer og tvinge folk til å handle annerledes. Ifølge idealene handler medienes rolle om å definere og gå dypere inn i samfunnets problemområder, være et kontrollorgan mot uheldige utviklinger og bidra til å skape en opplyst debatt om veien fremover, basert på vår beste viten om verden rundt oss.

Problemet er at mediene i liten grad er underlagt folkelig og demokratisk kontroll, og dermed har agendaer som ikke følger festtalene om medienes korrigerende rolle, den såkalte fjerde statsmakt.

Fortvilelse og håp

I dagens krisebefengte, komplekse og omskiftelige samfunn merkes dette godt. Den økonomiske krisen har forårsaket voksende arbeidsløshet, fattigdom og desperasjon, som i en rekke land har avslørt at de etablerte politiske elitene ikke har peiling på hvordan å komme seg ut av kaoset eller de viser at politikkens første interesse er å forsvare de rike og mektige. I desperasjon og forakt, har folk i land som Hellas, Ukraina, Tsjekkia og Ungarn søkt til fascistiske og nasjonalsjåvinistiske bevegelser. Men der det fins fortvilelse, fins det også håp. I de samme landene har folk også søkt sammen i sosiale og kollektive bevegelser, og i Hellas har arbeiderbevegelsen gjennomført over 30 generalstreiker.

I Norge har vi merket den krisekapitalismen i form av kutt i pensjonene til arbeidstakere, mindre penger til kommunene, konkurranseutsetting og privatisering. Under de mørkeblå vil vi få merke hvordan profittdrevne konserner blir invitert til å ta over beitemarker i det offentlige.

Klikkhysteri og rekordutbytter

Men i liten grad vil dagsmediene utgjøre noe forsvar mot nedskjæringer og kommersialisering av velferdstilbudet vårt eller mot angrep på arbeidsvilkårene våre. Mediene er ikke styrt av krefter som setter våre interesser først. Enten er de eid av sterke konserninteresser, som Schibsted, Aller media eller Fox Entertainment Group, som raskt stopper en hardtslående kritikk mot deres kommersielle interesser. Eller de blir kontrollert av staten, som NRK og BBC, og opererer innenfor snevre politiske, økonomiske og ideologiske rammer, som ikke tillater noen dyptgående kritikk av markedsliberalisme, terrorkrig eller klasseulikheter.

Kort oppsummert gir de folket det de tror folk ønsker, og det de ønsker at vi skal tro. De er monomant fokusert på klikk, seertall og leseroppslutning, ikke på folkeopplysning. Profitt og fornøyde annonsører styrer i økende grad mediedekningen, for eksempel i Schibsted som er i gang med kutt tilsvarende 500-700 millioner kroner og opptil 200 årsverk, samtidig som de gir eierne 375 millioner i utbytte.

Høyredominans på nettet

På internett er situasjonen enda verre. Dominansen fra elitestyrte og dominerende medier gjelder i enda større grad enn ellers. VG er verst blant de største. Men ellers fins tydelig markedsliberalistiske medier som e24, NA24, DN.no og Hegnar online. Ved siden av disse har du høyreorganene Minervanett og blåbloggene. For ikke å glemme skrekkmediet Document, hvor Anders Behring Breivik passet naturlig inn.

På den mer progressive siden, fins egentlig bare Klassekampen, med en del ressurser. Men avisen er svært sparsommelig med å slippe stoff på nettet, av frykt for å konkurrere med sin egen papiravis. Ved siden av disse har du bloggkollektiver som Manifest Tidsskrift, Maddam og Under Arbeid som oppdateres ofte, men som drives på dugnad. I tillegg har fagbevegelsen journalister som i økende grad ivaretar de faglige interessene på nettet, for eksempel FriFagbevegelse og Fagbladet. I Danmark utgis Modkraft.dk, som sprang ut fra Enhedslisten, og som har holdt på siden slutten av 1990-tallet. I Sverige fins Alliansfritt Sverige, Politism og Expo.

Journalister er ideologisk ubevisste

Ellers i media omgir journalister seg med et selvbilde av å være uavhengige, objektive og upartiske. Og for å hegne om medienes troverdighet, har journalistikken tatt enkelte grep, for eksempel balansering av kildene. For å få frem begge sidene i en sak, balanseres interessemotsetninger mot hverandre.

Ofte handler balanseringen om å sette en representant fra opposisjonen, for eksempel en fra Arbeiderpartiet, opp mot en fra regjeringen. Problemet er at i en rekke sentrale spørsmål, for eksempel oljeboring utenfor norskekysten, delprivatisering av Statoil, handlingsregelen, oljefondets karakter, arbeidslinjen, kjøp av dyre jagerfly eller krigen i Afghanistan, er uenighetene mellom dominerende elitemiljøer minimale. Store deler av det politiske spekteret og de økonomiske elitene vil være enige om en høy oljeboringstakt, om norsk deltakelse i amerikanske kriger og om aktivt lønnsarbeid som betingelse for å motta trygderettigheter, alle svært ideologiske og diskutable synspunkter.

Tar konge, klasse og nasjon for gitt

Dermed blir debatten både overfladisk og snever, og spekteret av meninger som slipper til er smalt. Det underkommuniserte problemet er at journalistikken baserer seg på en rekke ideologiske premisser, som ikke blir åpent erkjent. Journalistikken kan altså være høyst ideologisk, selv om den fremstår som å være nøytral.

Blant ideene som i dag ofte tas for gitt er:

• nasjonalstaten og den medfølgende nasjonalismen, som kan slå ut i grumsete rasisme og ”Norge for nordmenn”, konkurranseevnen – ”vi må alle stramme inn livreima av hensyn til konkurranseevnen vår” (noe ”alle” selvsagt ikke gjør, siden noen er likere enn andre) og krige for nasjonen, som i dag ikke betyr selvforsvar, men deltakelse i angrepskriger, langt vekk i fattige, muslimske land.

• klassesamfunnet og aksepten for at ikke-valgte milliardærer skal utøve enorm makt og boltre seg i stordalsk luksus, mens andre bor på gata eller sover på skift på brakka.

• kongedømmet og retten til å arve makt, posisjoner og formuer.

Alt dette tas gjerne som en naturlig del av samfunnets orden. I virkeligheten fins det ikke noen objektiv journalistikk. Alle journalister velger og vraker. De velger seg et arbeidsfelt, problemstillinger og intervjuobjekter.

Balansert debatt med klimafornektere og rasister

Løsningen kunne da være å finne diskusjonsparter som står langt fra hverandre, for å hindre at debattspekteret blir smalt. Men heller ikke en balansering mellom ytterpunkter, gir nødvendigvis noe godt grunnlag for å tilnærme seg en mest mulig opplyst debatt. I debatten om global oppvarming, balanseres for eksempel forskere, som representerer så å si all troverdig klimaforskning, mot klimaskeptikere, som slett ikke tar utgangspunkt i forskning og funn om global oppvarming. Rasistiske talspersoner fra document.no og Human Rights Service får slippe til i debatten om islam, muslimer og innvandring, på tross av deres grumsete utgangspunkt og lemfeldige håndtering av vitenskapelige sannheter.

Så i stedet for å ta utgangspunkt i våre beste kunnskaper og utforskede vitenskapelige sannheter (eller den gode forstanden, som den italienske marxisten Anthonio Gramsci kalte denne), setter media opp kunstige motsetninger, som kanskje skaper god underholdning og større publikumstall, men som ikke beveger oss nærmere en sannere forståelse av verden rundt oss. I stedet for å gripe de mest avanserte ideene og heve folk opp til et høyere bevissthetsnivå, plasker mediene ofte ned på snusfornuft (common sense), og stiller seg åpen for at jorda er flat og keiseren er påkledd.

Viktig og allmennyttig informasjon om usikre arbeidsforhold, pensjoner, likelønn, yrkesskader, mobbing fra sjefer, diskriminering og rasisme eller hva afghanerne føler om krigføringen i landet sitt, blir ignorert. Mens store ressurser går med til å dekke sport, underholdning og kjendiser, som ikke truer noen samfunnsinteresser, tvert imot.

Samfunnet preges av klassekamp

Radikal Portal er slett ikke overbevist om at høytidlige erklæringer om upartiskhet og objektivitet gjør journalistene fristilte, selv om idealene er aldri så gode. Vi mener det er bedre å være åpen og ærlig på at det pågår en interessekamp i samfunnet, der noen krefter har potensialet i seg til å skape en bedre verden, mens andre grupperinger meler sin egen kake og holder utviklingen tilbake. Arbeidsgiverne ønsker vi skal være konforme produsenter og konsumenter, som sørger for at deres posisjoner og profitter ikke blir utfordret. Arbeiderne derimot ønsker trygge og gode arbeidsvilkår og en størst mulig andel av den kaka de selv produserer. Altså konfliktfylte interesser, som gir seg utslag i ulike ideer om virkeligheten. Vi tror at det å finne en vei mellom disse to interessene er illusjonsmakeri.

Til forskjell fra dagsmediene, fremstiller derfor ikke Radikal Portal seg som upartiske. Nettmediet er partipolitisk uavhengig, men har nedfelt et tydelig redaksjonelt ståsted. Radikal Portal ønsker et samfunn med økonomisk likhet og rettferdighet, et samfunn som er økologisk bærekraftig, og en internasjonal verdensorden der stormaktene ikke tar seg til rette militært. For å understreke dette sier vi at vi står sammen med de svake i samfunnet, og vi knytter an til pågående kamper og folkelig engasjement for rettferdighet og utvikling.

Men selv om vi Radikal Portal velger side, sier vi ikke at vi ønsker at alle andre medier skal gjøre det samme, siden det i praksis ville bety at en del av dem som i dag sier de tilstreber nøytralitet, ville kaste hemningene over bord og raskt bli høyrevridde og markedsliberale, som Finansavisen og Minervanett. Vi skulle likevel ønske at flere medier gjorde som oss, og åpent tok side for sosiale bevegelser og erklærte kapitalismen fiende, slik pave Francis gjør.

Rom for motstand på nettet

Verdensveven er ikke bare markedsliberalistisk, fordummende og kommersiell. Hvis du vet hvor du skal gå, er nettet en fantastisk kilde til informasjon og inspirasjon, der kunnskapen attpåtil kan spre seg på tvers av jordkloden i sanntid. Det sies at det tok nyheten om Paris-revolusjonen i 1848 seks dager å nå til Milano. I dag kan du følge tvitrere som deltar i kampene mot Assad, mens konfrontasjonene pågår.

Og akkurat som i en storby, har internettet også rom og plasser som åpner for motstand, slik vi så det med Occupy-bevegelsen i New York City, Indignados-bevegelsen i Madrid og den arabiske våren i Kairo. Det rommet ønsker Radikal Portal å innta.

Sosiale bevegelser får en ny vår

Fremover er det sannsynlig at vi får se flere demonstrere, streike og protestere, ettersom de mørkeblå, med økende offensivitet, vil fremme sin agenda på vegne av de rike og mektige. Dermed er det godt mulig at ulike sosiale bevegelser kan få en revitalisering. Antirasister og asylbevegelsen vil få nok å gjøre, ettersom Frp vil spre sitt grums, legitimert av Høyre. Folkebevegelsen for lokalsykehusene vil gå i fakkeltog over det ganske land. Nei til EU vil mobilisere mot EU-direktiver. Fagbevegelsen vil kjempe mot søndagsåpne butikker, midlertidige ansettelser, langturnuser, sosial dumping, forretningstenkning i det offentlige (new public managenemt) og privatisering.

Som den amerikanske mediaaktivisten, Jen Angel, sier: Mange av menneskene uavhengige medier forsøker å appellere til, vet allerede at verden er fucked up. De trenger ikke nødvendigvis å bli overbevist. Det de trenger er analyse, løsninger, nettverk og ideer.

Kampen om ideene

Vi lever i en tid med forandring og raske skifter. Siden ideene styrer våre handlinger og får faste former, som i sin tur påvirker verden rundt oss, er kampen om ideene viktig. Radikal Portal ønsker å være med å forme ideene som vårt samfunn blir fundert på.

Radikale medier bør være våkne for folkelige bevegelser og hente inn stemmer derfra, som forteller om angrepene folk rammes av. Mer rabiate politikere (les: Frp) ved makten, vil styrke selvtilliten til og legitimere mer hatske krefter utenfor kontrollrommet. Dermed kan vi også forvente et mer hatsk debattklima. Alternative medier bør søke å ta vare på og være solidarisk med sårbare stemmer. Samtidig bør vi lete etter alternativer til det bestående systemet. Opp mot deres individualisme, våre kollektive løsninger. Opp mot deres kommersialisme, våre offentlige løsninger. Opp mot deres senkete beskatning for de rike, en progressiv og hard skattelegging av de rike. Opp mot deres rasisme, vår solidaritet. Vi ønsker kort og godt å drive med folkeopplysning, ikke bare polemikk mot høyresiden.

Radikale medier og deltakelse på internett kan selvsagt ikke erstatte den virkelige kampen for en bedre verden. Men vi kan supplere den og gjøre den bedre informert. Målet vårt er å klare å være til stede både i den offentlige samtalen i cyberspace, samtidig som vi planter en fot i de virkelige kampene som foregår i gater, på arbeidsplasser og på studiesteder.

Strålende resultater

Vi i Radikal Portal må innrømme at vi er strålende fornøyde med vårt første leveår og den overraskende store interessen. I vårt første leveår har vi hatt 361.000 sideoppslag, fordelt på 185.000 unike brukere. Vi fikk støtte fra Fritt ord, og en rekke av våre kommentarer nådde frem i større medier. Kjønnsfordelingen blant leserne er god, våre mest aktive brukere befinner seg mellom 25 og 34, men Oslo-leseren dominerer. Vi har en motivert redaksjon og flere nye ideer til hvordan vi kan bli enda bedre. Vi ser frem til det nye året, og ønsker oss selv og dere, følgerne våre, et fremgangsrikt nytt år.