Å slite er også å gjøre en innsats

Foto: Linda Bartlett

Sykmeldte, uføre og arbeidsløse: De som sliter gjør en innsats og fortjener oppmuntring framfor moralsk fordømmelse av dem som har hatt flaks i livet.

Christian Torseth
Om Christian Torseth (9 artikler)
Christian Torseth er mangeårig samfunnsdebattant.

Mistroen mot dem som mottar velferdsytelser er stor, og det snakkes innstendig om at utenformennesker må stå opp om morgenen og gjøre en innsats hvis de skal fortjene sine ytelser. Arbeidsledige må gjøre noe aktivt for å bli sysselsatt, den uføre må søke oppgaver som lar seg kombinere med de begrensninger helsetilstanden gir. Premisset ser ut til å være at hvis man virkelig gjør en innsats, skal man unnslippe kritikk.

Det har fått meg til å lure på hvor terskelen for å være god nok er. Utgangspunktet er greit nok: Vi burde optimalt være i full jobb alle sammen. Hvis man er i jobb må man betale skatt, og da kompenserer man fellesskapet for de kostnader man uvegerlig påfører samfunnet når man går i barnehage, må på sykehus, eller blir pensjonist. Har det å være god nok da kun med penger å gjøre? Det perfekte mennesket i et slikt verdensbilde kommer til Norge fullt utdannet, har perfekt helse, går på jobb hver dag, og dør den dagen han går av med pensjon. Helst skal han heller ikke kjøre for mye på de dyre veiene våre.

LES OGSÅ: Hvorfor misunner vi de uføre?

Den salige innsatsen
Slike individer finnes det ikke mange av, så for flertallet er man god nok bare man er sånn passelig sysselsatt det meste av voksenlivet. Det er flere grunner til å tro at pengene ikke er det viktigste. Det unndras 130 milliarder fra beskatning hvert år, og totalt sett utgjør den svarte økonomien fem hundre milliarder kroner. Det er omtrent det som utbetales fra Nav, hvis man legger sammen alle ytelser fra fødselspermisjon til alderspensjon. Hvis alle som lurer seg unna sine forpliktelser betalte sin skjerv, ville det altså dekket alle utgiftene til de som ikke klarer seg uten hjelp, men dette blir i liten grad debattert. Penger virker dermed kun indirekte relevant, det viktigste ser ut til å være innsatsen man gjør. Vi lar skattesvikerne unnslippe fordi de tross alt er i jobb. En slik konklusjon understøttes av at husmødre og de som jobber frivillig for allmennyttige organisasjoner også får en klapp på skulderen. Det er altså selve innsatsen som signer arbeidet, og derigjennom vår karakter og identitet. Hvis man anstrenger seg er man i bunn og grunn et godt menneske, og går fri fra anklager om latskap og svik. Eller gjør man det? Hva annet kan spille inn?

LES OGSÅ: Jobbklubb med NAV — Plassen som gjør deg gal

Flaks
Innsats alene er selvfølgelig ikke tilstrekkelig til å lykkes her i livet. Et element av tilfeldighet må regnes med. Ser man på dem som vinner i lotto, eller som arver store formuer, er begge grupper totalt frikjent i fellesskapets domstol, men ingen av dem har gjort en døyt for å fortjene det. De kan ligge på stranden hele sitt liv, og resten av oss vil bare sukke litt misunnelig. En moralpreken om arbeidslinja er usexy og gammelmodig når folk har penger.

Det samme gjelder gründere. De aller fleste av dem som prøver å starte en bedrift går konkurs. Hvis de er likegyldige nok til familieøkonomien prøver de igjen. Og igjen. Til kona setter foten ned og krever at de får seg en skikkelig jobb. En ørliten prosent har flaks med konjunkturer, tålmodige kontakter i banken, og et nettverk som lar seg bruke lenge nok til at bedriften faktisk tjener penger nok til å leve av. Disse som både har jobbet hardt og hatt omstendighetene med seg, løfter vi opp som forbilder, og det er i kraft av disse meget få at vi salver fiasko-gründernes innsats. «Godt forsøk», sier vi, «du er tøff som prøver». Samfunnet ville selvfølgelig gått under hvis alle prøvde å være gründere, men vi skal være glad for de som tør å satse siden noen få har flaks nok til å lykkes, og faktisk skaper rundt ti prosent av nye jobber.

LES OGSÅ av Christian Torseth: De som tapte kampen

Han fikk aldri kreft
«Flaks» kan forresten virke som en upresis beskrivelse. Det er et lånord fra Svensk som kom inn i språket rundt 1870, og refererer til en positiv hendelse som kommer helt ut av det blå. Før dette hadde vi bare hell her i landet. Hell skiller seg fra flaks ved at den viktigste faktoren bak det positive utfallet er egeninnsats: Hvis man jobber hardt, kan innsatsen krones med hell. Man har flaks hvis man vinner i Lotto, men man har hellet med seg hvis man bowler en 300-serie. På den bakgrunnen skulle man kanskje tro at gründerens rikdom var hell.

Men: Selv en vellykket direktør med millionlønn, en som aldri tar sjanser, men bare er flink og jobber hardt, har hatt massiv flaks. Hvorfor kaller jeg det flaks når han har jobbet hardt? Fordi det er så mange faktorer vi ikke selv kan påvirke. Direktøren har ikke blitt påkjørt, fått ryggskader og kroniske smerter som gir sykemelding og opiatbehandling, tap av jobb og påfølgende nærkontakt med dealerne på Plata. Han har heller ikke giftet seg med et menneske som senere har utviklet bipolar lidelse og som trenger utmattende tett oppfølging i måneder av gangen med ujevne mellomrom. Han har ikke fått kreft, blitt frisk, fått tilbakefall, blitt frisk på ny, men dessverre falt ut av arbeidslivet på grunn av fatigue. Han har ikke fått sparken på grunn av at selskapet er oppkjøpt og omstrukturert i en tid med mange arbeidsledige slik at han ikke kommer tilbake i jobb. Alle hardtarbeidende mennesker med normal økonomi har hatt flaks. De fleste vil vise til hardt arbeid, men det er ikke innsatsen alene som har berget dem. En minst like viktig faktor er at livets fallem ikke har løst seg ut under dem, og det er stort sett ren flaks. Nordmenn flest er ikke født i Syria, for å si det slik.

LES OGSÅ: NAV bryter eget regelverk i sosialstønadsaker

Skjebnens karma
På den andre siden av skalaen er nemlig de som har hatt uflaks. De som fikk en istapp i hodet og havnet i rullestol, eller som er så dypt deprimert at de ikke bryr seg om de lever eller dør. De som mistet jobben i begynnelsen av femtiårene og ikke kom inn i arbeidslivet igjen. De som ble ranet på jobb i kiosken, fikk angst, og aldri går ut av huset. De som ikke tålte de tingene andre kanskje ville tålt. Det å ikke tåle noe er også forbundet med uflaks, enten det er arv eller miljø som gjør personen sårbar. Ingen velger å bli slått i bakken.

Likevel gir vi altså dem som har det vanskeligst skylda for sin undergang, og gjentar at de må stå opp om morgenen. De som er syke får definitivt ingen kred for det potensial som aldri ble realisert, slik mislykkede gründere får. Nei, utenformenneskets misére tilskrives helt og fullt deres manglende karakter, ikke tilfeldighetenes spill. Enten vi lykkes eller mislykkes får altså vår skjebne et skinn av karma, og dypt nede i bevisstheten tror vi at folk får som fortjent. Vi mennesker liker ikke tilfeldigheter, kanskje fordi de minner oss på at vi i bunn og grunn er maktesløse, og at livet kan ende i katastrofe uansett hvor godt forberedt vi er. Men folk vet da godt at verden vitterlig ikke er rettferdig, så kanskje er psykologien også så enkel at hvis vi ikke sjikanerer dem som har uflaks, kan ikke vi som lykkes ta hele æren for hvor vi havner i livet? Må vi kanskje sparke nedover for å få dytte oss selv opp? Er vi så enkle og dyriske?

 

Birkebeinerens pleie av selvbildet
Fakta er i alle fall at de som ikke lykkes ofte sliter hardere enn de som klarer seg. Hvert år ser vi utslitte Birkebeinere rulle over mållinja. De er på toppen av pyramiden: godt trent, med dyrt utstyr, og toppjobber. Motivasjonen for sykkelturen er ikke det helsebringende slitet, men det rent kosmetiske. De vil pleie sitt selvbilde, og vise seg fram for verden. Det er det selvfølgelig ingenting galt med, men selve innsatsen er et overskuddsfenomen, noe som bringer kraft og overskudd. Slitet er ikke en utgift, men en glede.

Har man derimot svært dårlig helse, kan helseforvaltning bli en heltidsgeskjeft uten særlig avkastning. Den skrøpelige kan ha nok med å stå opp og få på seg klærne når hanen galer. Den syke kan ha kroniske smerter, som kontinuerlig må utholdes. Medisinsk ekspertise bekrefter at det å ha smerter i seg selv er krevende, så smertepasienten yter altså en innsats 24 timer i døgnet om hun så sitter dørgende stille den ganske dag. På samme vis krever dagliglivet en urimelig stor innsats for den bevegelseshemmede, den som har konsentrasjonsvansker eller dårlig hukommelse, den som frykter sin egen eksistens eller er overbevist om at livet er meningsløst. Alle disse menneskene som ikke er som oss, og som har fått en overflod av utfordringer: Gjør de ikke følgelig en massiv innsats likevel, selv om de ikke er i jobb?

Sliterne fortjener respekt
Når vi ikke innrømmer dem som sliter mest selv den aller minste ære, må vi virkelig lure på hvorfor. Er det fordi vi ikke skjønner hva det vil si å ha det vanskelig, eller tåler vi ikke å se slit som ikke gir avkastning? Trenger vi å tro at livet er rettferdig for å holde stand mot tilværelsens meningsløse tilfeldigheter? Er det angst som gjør at vi sparker nedover? Det er i alle fall sikkert at den syklende toppsjefen som beskriver seg selv som lykkelig og vellykket, sliter mindre enn den uføretrygdede som lever i håpløshet og smerte. Og hvis hans liv er enklere, må man ikke da sette to streker under svaret og fastslå at han, millionæren, er den som sliter minst og gjør den ringeste innsats? Jeg tror vi må det.

Hvis det vi har sagt så langt stemmer, betyr det at maset om å stå opp om morgenen hverken er motivert av samfunnsøkonomi eller moralske anfektelser knyttet til innsats. Vi bryr oss ikke om skattesvik, og vi ignorerer at «sliterne» ofte jobber mer intenst enn millionærene. Vår behandling av dem som faller utenfor minner dermed mer om en hønsegård der en enkelt manglende fjær resulterer i at man blir hakkekylling for dem det går godt med. I lys av dette kan vi se nærmere på kritikken mot dem som er utenfor arbeidslivet. Er de virkelig snyltere? Kjernen i snylterens vesen er grådighet og mangel på omtanke for andre, så hvem er det som snylter på hvem? Å fordømme mindre heldige medmennesker er å frarøve dem det siste et menneske kan eie, nemlig deres selvrespekt, og dermed også deres identitet. Kanskje er det nærmere sannheten å kalle de som kontinuerlig angriper andre med mindre enn seg selv for snyltere? Hvis man tenker at fordømmelsen skjer for å rettferdiggjøre egen fortreffelighet blir det i alle fall mer sannsynlig. Hver og en av oss kan altså skade våre medmennesker, eller vi kan investere noen ord og minutter for å gjøre livet deres enklere.

Hvorvidt det å gjøre en innsats i seg selv skal ses som moralsk høyverdig forblir imidlertid uklart. Vi kan ikke konkludere at det holder å stå opp om morgenen, men vi kan konkludere med at den som gjør noe for å hjelpe andre fortjener vår respekt. Og så heldige er vi, at det faktisk finnes mennesker som har noe igjen til andre, når de selv er fornøyd. De bare roper ikke om aktivitetskrav til dem som allerede sliter hardest.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.