Jobbklubb med NAV – Plassen som gjør deg gal

Sisyfos fra gresk mytologi skyver steinen sin opp fjellet. Maleri av Bernard Picart.

Å plukke opp fantasiting fra fantasihatter blir skremmende fort gammelt og gjør deg ikke spesielt motivert heller.

Magnus Eriksson
Om Magnus Eriksson (33 artikler)
Magnus Eriksson er utdannet idéhistoriker. Antirasist, antifascist og asylaktivist.

Ad det der klippet som vi alle har flirt av de siste dagene. Den hvor «purpose» og «millennials» skrevet med Scrabble-bokstaver er to stikkord. Innholdsløst vrøvl, akkompagnert med dårlig engelsk og heftig gestikulering. Klippet er jo hysterisk morsomt, men samtidig er det noe skremmende over det hele. Masser av våre skattepenger går bort til å berike folk som driver med bullshit og kvakksalveri som dette. Jeg skal ta en liten historie fra mitt eget liv nå.

LES OGSÅ: Sigrun Vågeng: Her er min historie om NAV

Tvangsmotivering
Etter at jeg var ferdig med masterstudiet i Oslo gikk jeg arbeidsledig en stund. Jeg hadde riktignok noen vakter her og der på et pedagogisk vikarbyrå, og noen korte vikariater andre steder. For det er det fine med vikarjobbing er – ikke for deg, men for statistikken – at det ser ut som om du er i jobb. Jevnt over var jeg arbeidsledig i en ganske lang periode, uansett hva statistikken har lyst til å si om det. Med en gang du krysser grensen fra kortere til lengre periode så blir det satt i gang en masse tiltak. Dette kalles gjerne jobbtiltak og har sin form i en serie med forskjellige motivasjonskurs. Du skal helt enkelt lære deg til å bli motivert til å søke jobb.

Dette er ikke kurs som NAV holder selv, men tjenester som NAV har kjøpt inn fra profesjonelle aktører der ute. De som tilbyr det beste produktet, den beste motivasjonen for minst mulig med penger, får oppdraget. Det er snakk om mange hundre millioner kroner på landsbasis som blir brukt på prosjekter som dette.

I forkant av kurset får du et brev i posten, hvor det står at NAV tenker å trekke deg for penger hvis du ikke møter opp for å bli motivert. Så da er det bare å møte opp.

LES OGSÅ: Naver eller menneske, hvem er jeg?

Billig hjernevask
Når du så kommer inn i kurslokalet er gjerne noe av det første du ser et stort kaffeapparat. Den har enten et myntinnkast, eller vanligere at den tar kredittkort, som du kan kjøpe pulverkaffe fra for 20 spenn koppen. Rundt deg står det en masse andre arbeidsledige folk fra mediebransjen, datateknikkere, barnehageassistenter, litteraturvitere, oversettere og butikkmedarbeidere. Alle sammen har blitt sendt på Oslos desidert beste jobbsøkerkurs og nå ligger fremtiden foran oss som en lysgrønn og åpen eng. I hvert fall om fem minutter når kurset starter, klokka 09.00.

Etter fem minutter kommer kurslederne, typisk en mann og en kvinne, og ber oss stige på. Vi finner oss hver sin plass i lokalet og showet er i gang. De to presenterer seg og forteller om hvor suksessfull bedriften er: Den har vært årets gasellebedrift flere år på rad og de har størst suksess med å motivere folk ut i arbeid. Gasellebedrift høres flott ut, men betyr bare at de har vært flinke til å tjene penger. I dette tilfellet, dine skattepenger. Suksessoppskriften ligger i en helt ny type CV-mal, som vil gjøre at nettopp din CV flyttes fra nederst i bunken til toppen. Du blir fortalt at den CVen du har fra før er dritt. Men de har også en unik kompetanse, som de har tenkt å dele med oss, slik at vi kommer oss ut i arbeid. De regner opp alle kurs de har tatt i coaching og neuro-lingvistisk programmering (NLP). Det siste der er en hjernevaskingsteknikk fra 70-tallet. Heldigvis er det ren pseudovitenskap, så det funker ikke. Det er likevel betenkelig at dette har vært et salgspoeng overfor NAV som tror de har kjøpt billig hjernevask. Hun hadde også en-eller-annen-type–terapeut-utdanning som ikke fikk statsstøtte. Fyren hadde jobbet som telefonselger og dørvakt i mange år, før han tok coachingkurs og NLP-kurs.

«-Okei. Here we go…» tenker jeg.

Men holder kjeft litt til. Kjenner likevel at jeg blir smått forbannet av å ha bli sendt til et kurs som er fullstendig bortkastet tid. Dette var ikke første gang jeg ble sendt på kurs, og hvis man vil ta fri for et eller annet (noe man garantert vil) så er det greit å holde en lav profil en liten stund.

LES OGSÅ: Somaliere føler seg ydmyket og mistenkeliggjort av NAV. Får ikke nødvendig hjelp for å komme i arbeid

Kan bare gå en vei
Jeg sitter der, lengst bak, og ser på showet som utfolder seg. Det blir laget kart på tavlen. «Her er du!», sier en av kurslederne, og tegner en figur. «Her er målet ditt!», sier den andre, og tegner et mål på andre siden av tavlen. Hele tiden smiler de, gestikulerer og nikker. Så blir kursdeltakerne spurt om en masse ting som er viktige for dem: «Frihet» sier noen, en annen sier «Sove lenge!», «Familie», «Gode kollegaer», «Penger», «Reise på ferie», roper de ulike deltakerne ut alt mer entusiastisk.

Kurslederen danser rundt foran tavlen og tegner ned alt som blir ropt ut, samtidig som vedkommende nikker fornøyd til alle forslag. Slik holder det på i en time, hvorpå vi får forklart at noe av dette er slikt vi vil få i en jobb mens annet er slikt vi må ofre for å få en jobb. Vi får en pause og jeg går ut og tenner meg en sigarett. Den satans kaffeautomaten har jeg gitt opp. Jeg har 4,50 på kortet og det er uansett et VISA Electron. Så det funker ikke. Ei blid jente kommer ut til meg og spør om jeg har fyr. «Javisst», sier jeg og fyrer opp henne. Ikke som en kul cowboy, men mer som en trøtt slask med 4,50 på kontoen. «Vet du hva? Jeg føler meg skikkelig heldig!», sier hun og tar et trekk. «Ok?», sier jeg, mens jeg tenker på at jeg faktisk har en termos hjemme og kunne traktet en kanne før jeg dro. Jeg burde jo vite at vi ikke fikk gratis kaffe på et kurs i regi av NAV – eller noen som NAV har kjøpt inn for å gjøre livet mitt surt. «Ja.» Sier hun og fortsetter, «Jeg er skikkelig motivert for dette kurset, og når jeg så hvilken kompetanse disse to har og at de vil dele den med oss… det kan jo bare gå en vei!»

Jeg kjenner at jeg ikke gidder å prate mer med henne, røyker litt hardere på sigaretten, stumper den, og legger sneipen tilbake i pakken. Så går jeg inn igjen.

LES OGSÅ: Tiltaks-fella

Lukk øynene og tenk på noe
Den mannlige kursholderen har satt seg på en stol og nå er det kvinnen som skal kjøre showet. Vi blir bedt om å sette oss i en ring. Lukke øynene og tenke på en ting som vi vil. Vi skal tenke skikkelig hardt. Jeg begynner å tenke på kaffe, men så tenker jeg at jeg helst bare vil dra herfra. Jeg har ikke lyst å motivere meg selv til å la meg motiveres av disse to idiotene. Men jeg sitter bare og holder kjeften min og lukker øynene. Så sier hun at vi skal tenke på en hatt, hvor vi skal legge denne tingen vi tenkte på. Etter vi hadde gjort dette så skulle hver og en av oss, hver bidige deltakere, late som om vi, en etter en, plukket opp hver vår tanke fra fantasihatten. Så skulle vi presentere denne. Plutselig så jeg at vi var tilbake i ungdomsskolen. Der var jo klassens klovn, som hadde en kjempemorsom ting i sin hatt, smartingen var også der med sin smarte og gjennomtenkte ting i hatten. Det var også noen sjenerte folk som sa det samme som personen ved siden. Jeg husker ikke hva jeg sa at jeg hadde i hatten. Men når vi var ferdige så var det lunsj. Halve dagen igjen, men så var det jo seks uker til med usynlige hatter, kjempeentusiastiske kvinner på røykehjørnet og en dørvakt som nikket sykt irriterende hver gang man snakket med ham. Den nikkinga har han lært seg på NLP-kurs og lever i troen at det skal programmere dem han snakker med.

Seks uker med tankekart som viste deg og dine interesser. Seks uker med CV-skriving, eller spissing, som de kalte det. Seks uker med en kursleder som insisterte på at han skulle lese opp hvert eneste vikarbyrå som fantes i landet, med teatralsk innlevelse som om han var midt oppe i sitt livs rolle – noe trist å tenke på at han trolig også var det. Seks uker med øvelser på å skrive søknadsbrev som fikk deg til å se ut som en jævla idiot hvor hen du sendte de: «Hei, mitt navn er Magnus Eriksson, og dere har drømmejobben min!». Det endte i hvert fall opp med at man sendte disse overpositive salgsbrevene til jobber man egentlig ikke vil ha. Faen, kan jo ikke sende en CV hvor du prøver å selge deg selv som en støvsugerselger vil selge en støvsuger. I hvert fall ikke til en jobb du ikke vil ha. Så det var vel en periode der hvor Narvesen og Joker fikk en del brev fra en nyutdannet idéhistoriker som var sikker på at han funnet drømmejobben hos dem. Ikke ble jeg kalt inn på intervju heller.

Parasitter
Men jeg hadde vært på jobbkurs, eller jobbklubb som de kaller det, tidligere også. Jeg har også vært den jævlig irriterende jenta som entusiastisk trippet håpefullt til tross for at hun også innerst inne skjønner at det bare er dritt for å holde en avdanka dørvakt og en terapi-et-eller-annet i arbeid. Første gangen er greit nok. Tredje gang så ser du hva det er. Det å plukke opp fantasiting fra fantasihatter blir skremmende fort gammelt.

Og til slutt er du så sur og demotivert at du bare gir opp. Da er det snart dags å få høre at ditt CV-oppsett er dritt igjen og må skrives om. Så blir du sendt rundt på kurs i all evighet og kan holde live i enda flere parasitter med sugerør i felleskapets kasse.

Men en ting er helt sikkert. Med en gang det ikke er gratis kaffe – da er det en dårlig deal.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.