100 års kamp for demokrati, rettferdighet og mangfold

Deltakerne på det første samiske landsmøtet fotgrafert utenfor Metodistkirken. Foto: Schrøderarkivet/Sverresborg.

I år markerer vi at det er 100 år siden det første samiske landsmøtet som ble arrangert i Tråante (Trondheim). I vår kamp for rettigheter og demokrati har vi lært at det er forskjell på det å ha rett, og å få denne retten anerkjent i praksis.

Aili Keskitalo
Om Aili Keskitalo (1 artikler)
Aili Keskitalo er politiker og sametingsrepresentant for Norske Samers riksforbund (NSR). Hun var den første kvinnelige sametingspresidenten og har hatt presidentvervet i to perioder: 2005 – 2007 og 2013 – 2016.

I år markerer vi at det er 100 år siden det første samiske landsmøtet som ble arrangert i Tråante (Trondheim), 6-9 februar 1917. Møtet – og jubileet – representerer samenes første forsøk på å organisere seg som ett folk, og 6. februar er valgt som samenes nasjonaldag for å minnes dette.

LES OGSÅ: Historien om samiske kvinners heltemodige kamp for samiske rettigheter

Kvinnene som gikk foran

Elsa Laula Renberg. Foto: Saemien Sijtes fotoarkiv

En sentral skikkelse bak møtet var den sørsamiske kvinnen, reindriftsutøveren og jordmoren, Elsa Laula Renberg. Hun trodde på framtiden, og på samenes evne og vilje til å organisere oss selv og arbeide sammen for felles mål. Hun jobbet for at vi skulle ta for oss av det som det moderne samfunnet kunne tilby, slik som formell utdanning, og så bruke det til det beste for samene.

Der andre var mer opptatt av hva som skilte oss, så hun oss som ett folk.

Den samiske historien rommer mange dramatiske historier og flere sterke kvinner. Da jeg vokste opp i Kautokeino på 70- tallet lærte vi mye om Norges og verdens historie, og lite om vår egen historie. Gjennom jubileet ”Tråante 2017” kan vi lære mer om vår egen fortid, og bruke denne kunnskapen for å bedre forstå vår samtid.

LES OGSÅ: ”Du vet jo at han er en liten samegutt”

Retten til et språk
Et av de sentrale teamene på møtet i 1917 var opplæring i samisk. Dette er et viktig rettslig og politisk spørsmål, og en hverdagsutfordring for mange foreldre, den dag i dag. Som forelder til samiske barn kan du sjelden ta noe for gitt.  Du må sette deg inn i barnas lovfestede rettigheter, og aktivt forholde deg til det tilbudet barna får fra det offentlige.

Samelovens språkregler brytes daglig. Foreldre må derfor aktivt velge bort noen kamper, og forsøke å fokusere på det som er viktigst for sine barn. Det handler ikke bare om konvensjonsartiklene og lovparagrafene slik de står skrevet, men hvordan og om de i det hele tatt blir fortolket og anvendt i den samiske hverdagen. Både som sametingspolitiker og som samisk mor har jeg gjort meg én erfaring: Det er forskjell på det å ha rett, og å få denne retten anerkjent i praksis.

Kollektive rettigheter og majoritetssamfunnet
Det er ingen overraskelse at jeg, som politisk representant for et urfolk og en minoritet, er opptatt av at det må finnes skranker for flertallsmaktas innflytelse. Disse må omfatte både de individuelle og kollektive rettighetene.

Her møter vi en utfordring overfor et majoritetssamfunn som er oppdratt til å tro at likebehandling gir likhet. De individuelle rettighetene, slik som de universelle menneskerettighetene, har stor oppslutning i det norske samfunn, men samefolkets rettigheter som folk betraktes ofte som innskrenkende av storsamfunnet og av norske politikere.

Det er ikke noe demokrati uten grunnleggende spilleregler som beskytter individer og grupper mot overtramp fra flertallet. I det moderne norske demokratiet er sameretten og sametinget en viktig del av disse spillereglene.

LES OGSÅ: Vindmøller truer sørsamisk kultur

Landrettigheter i 100 år

Sametingets plenumssal. Foto: Denis Caviglia

Et annet sentralt tema på konferansen i 1917 var landrettigheter. Det er nettopp i spørsmål om retten til land, vann og ressurser, at samenes kollektive rettigheter brynes mot storsamfunnets interesser.

Vi ser det i dag som i 1917, når sørsamisk reindrift på Fosen må vike for gigantiske vindkraftverk, når man tvinger fram mineralutvinning i viktige reinbeiteområder, eller når sjøsamiske fjorder skal fylles med gruveavfall.

Veien fremover
Gjenklangen fra møtet i 1917 i dag, er påfallende. Det sier noe om hvor utfordrende disse sakene har vært gjennom 100 år. Samtidig forteller det oss hvor viktig retten til et språk og landrettigheter har vært og er for vår kulturelle overlevelse.  

Det fyller meg med enorm stolthet å vite at mine forfedre har klart å bevare våre kulturelle særtrekk gjennom både fornorskning og globalisering, på tross av at vi er et lite folk i fire forskjellige stater. Det gir håp om en felles framtid, og det er det vi feirer disse februardagene, og resten av 2017.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

  • Retten til å drive reindrift og andre former for tradisjonell næringsvirksomhet er grei. Det er en verdi for samfunnet at bredden og rikdommen i de ulike kulturene opprettholdes.

    Når det gjelder særrettigheter som ikke er bundet til tradisjonell virksomhet som gruvedrift og utvinning av olje og gass utenfor kysten, så finnes det ingen rasjonell begrunnelse, da samene nyter godt av de inntektene som disse virksomhetene produserer på lik linje med resten av det norske folk.

    Også i resten av landet demmes elver opp for å produsere elektrisitet og naturen må vike for gruvedrift, monstermaster, vindmøller, osv.

    Det kan ikke være slik at samene skal nyte godt av det som produseres gjennom naturinngrep andre steder i landet, mens de selv ikke kan ta på seg noen ulempe i sine tradisjonelle områder. Det må deles på ulempene på samme måte som vi deler på godene og på inntektene.