Folkeopplysningen: Hva skal vi spise?

I den forrige episoden tok Folkeopplysningen (NRK) for seg økologisk mat og sammenliknet det med konvensjonelt produsert føde. Programmet vakte en del reaksjoner. Og godt er det, for en diskusjon om måten maten vår produseres på, er viktig og etterlengtet. Det var mye som var nytt for meg som kom fram i programmet og jeg tror det vil være noe nytt for de fleste som ikke har satt seg grundig inn i produksjonen av økologisk mat. Det var i alle fall en overraskelse for meg at det er tillatt å bruke såkalte «naturlige» sprøytemidler i økologisk matproduksjon.

Det er mange som foretrekker økologisk på grunn av helsegevinsten eller på grunn av at det «smaker bedre». Dette har alltid forundret meg. Det er jo temmelig åpenbart at det er viktigere hva en spiser enn om det er økologisk eller ikke. De konvensjonelle sprøytemiddel-gulrøttene er i hvert fall en sunnere snacks enn den økologiske melkesjokoladen. Jeg har heller aldri skjønt hvorfor sertifisering skal påvirke smaksopplevelsen. Her er det viktigere at maten presenteres på en pen måte, at man tar seg tid til å nyte den og så videre.

LES OGSÅ: Produksjonsenhet med liggesår

Ideologisk matproduksjon
Det trolig viktigste poenget i Folkeopplysningen er at økologisk mat produseres etter en ideologi og at dette ikke nødvendigvis fører til de ønskede resultatene. Et utslag av denne ideologien er at det trekkes opp et kunstig skille mellom «naturlige» sprøytemidler og kjemisk-syntetiske. Som det slås fast i programmet er det ingen grunn til å tro at et stoff er mindre giftig bare fordi det forekommer i naturen.

På dette punktet burde retningslinjene for økologisk produksjon oppdateres. Det burde heller kreves at det brukes de midler som er minst skadelige for helse og miljø og som har den ønskede plantevernseffekten (det er lite vits med et miljøvennlig, men ineffektivt sprøytemiddel). Ofte vil forebyggende tiltak gjøre det helt unødvendig å bruke sprøytemidler eller i det minste redusere mengden som må brukes. Her har det konvensjonelle landbruket visst allerede lært mye av økobøndenes erfaringer ifølge Oikos.

Folkeopplysningen bommer litt på dette med sprøytemidler. For selv om det åpnes for bruk av utvalgte sprøytemidler, er utgangspunktet at bonden skal klare seg uten. Resultatet er at det brukes langt mindre sprøytemidler i det økologiske landbruket. Selv om dette trolig ikke har noe å si utfra et helseperspektiv, spiller dette en rolle når det gjelder å bedømme hvor miljøvennlig en produksjonsform er.

LES OGSÅ: Jakten på mor og barn: om dyrenes moralske status

Liksommedisin eller effektiv behandling
Det var et lite sjokk at retningslinjene for økologisk landbruk foreskriver bruk av homøopatiske midler. Jeg trodde at denne liksommedisinen som gang på gang har vist seg ikke å ha noen effekt, er forbeholdt det bio-dynamiske landbruket (som baserer seg på lærdommene til Rudolf Steiner). Homøopatien burde straks fjernes fra retningslinjene. Den er i åpenbar konflikt med grunnprinsippet om dyrevelferd. Dyrene fortjener en effektiv behandling. Mange som er opptatt av miljø og dyrevelferd ser ut til å tro at dette er ensbetydende med store mengder antibiotika tilsatt i fôret. Men norske bønder ansees for å være spesielt flinke til å kun bruke antibiotika når det faktisk trengs.

Er alt konvensjonelt landbruk likt?
Det er en stor svakhet med framstillingen av konvensjonelt landbruk i Folkeopplysningen: det lates som om det konvensjonelle landbruket er en helhetlig enhet. Men i virkeligheten er jo konvensjonell landbruk en sekkebetegnelse for alt som ikke er sertifisert som økologisk. Både de to sympatiske storfebøndene som har lagt om fra økologisk til «konvensjonell» drift og den gjengse norske bonden faller inn under betegnelsen. Men det gjør også de store monokulturene rundt omkring i verden, slik som de enorme, og ut fra et miljøperspektiv, veldig skadelige mandelplantasjene i California.

Norsk landbruk følger strenge retningslinjer når det gjelder miljøhensyn og dyrevelferd. Det er derfor det scorer så bra sammenliknet med det økologiske landbruket. Men mye av maten vår er importert eller baserer seg på importvarer (selv om du spiser norsk kjøtt, kommer nok kraftfôret fra utlandet). Norske myndigheter burde derfor legge press på land som har slakt regelverk.

I tillegg må det skapes incentiver for bøndene om å produsere mer miljøvennlig innenfor det konvensjonelle landbruket. Her gjelder det å være kreativ og finne på ordninger som belønner positive endringer og som straffer dem som er minst miljøvennlige. Så lenge vi holder fast ved en kapitalistisk økonomi – og det ser jo ikke ut til å forandre seg innen overskuelig framtid – er vi nødt til å motarbeide den enorme problemstillingen at de økologiske kostnadene ved produksjonen er eksternaliteter.

Det er dette Blomkvist og Bieniek ser ut til å glemme, når de skriver i sin kommentar i Dagbladet at «det industrielle landbruket er vitenskapelig basert hvor formålet er på lik linje som det økologiske: Bærekraftig produksjon av sunn og trygg mat.» Innenfor et kapitalistisk rammeverk mangler den aller viktigste premissen: Formålet med produksjonen er å tjene penger. Det vil si høyest mulig pris for produktet og lavest mulig kostnader ved dets produksjon. Så lenge de økologiske kostnadene ved produksjonen ikke blir en del av dette regnestykket, vil vi ha et problem.

LES OGSÅ: Et grønt jordbruksskifte er mulig

Arealutnyttelsen
Folkeopplysningen gjør et stort poeng av det faktumet at økologisk landbruk er mindre arealeffektivt og at det derfor er verken klima- eller miljøvennlig. Her ligger det en stor utfordring. Arealeffektiviteten må forbedres og jeg vil tro at en mer vitenskapelig tilnærming – istedenfor de ideologiske tankesperrene som gjelder per i dag – vil kunne bidra til dette. Jeg tror at økologisk landbruk kan ha en funksjon når det gjelder å løse problemene vi står overfor. Ikke på den måten at det skal overta for det konvensjonelle landbruket – det er neppe mulig og så lenge arealutnyttelsen ikke blir drastisk forbedret, er det heller ikke ønskelig. Men på den måten at det kan fortsette å være stedet der nye miljøvennlige produksjonsmåter prøves ut, slik at de kan overføres til det konvensjonelle landbruket når de har vist seg å fungere i praksis (slik som det er skjedd med de preventive tiltakene for å redusere bruken av sprøytemidler).

Men hva skal vi spise?
Men hva kan vi som forbrukere gjøre hvis vi er opptatt av helse, dyrevelferd, klima og miljø? Åpenbart er det ikke så viktig om en velger økologisk eller konvensjonelt. I mange tilfeller vil forskjellen være minimal. Dette er en lettelse for dem med smal lommebok. Økologisk mat er noe middelklassen har råd til, men for dem med mindre budsjett er det ikke et valg å spise økologisk. De kan nå slippe å ha dårlig samvittighet.

Å spise mat som er bra for helsa, flott for dyrenes velbefinnende og mer klimavennlig, handler om å velge hva en spiser. Det handler i vestlige land først og fremst om å redusere kjøttforbruket og inntak av meieriprodukter. Andelen animalske produkter i kostholdet er altfor høyt og det vises regelmessig i undersøkelser at dette ikke er sunt for oss. Med færre dyr i stallen vil det også bli lettere å ta hensyn til dyrevelferden. Det vil selvfølgelig medføre en høyere pris, men samtidig vil en jo spare en del på å spise mindre av disse produktkategoriene. Er vi litt heldige, går det i null til slutt. Klimaet vil være den største vinneren. Utslippene fra dyrehold er enorme og spiller en sentral rolle i klimaforandringene. I tillegg bruker animalsk kaloriproduksjon mye større arealer enn hva produksjon av plantenæring gjør.

Spis mindre kjøtt og melkeprodukter, og spis mer grønnsaker og bønner. Det hjelper langt mer enn å kjøpe økologisk mat du knapt har råd til.