Krise og nyliberalisme i indisk jordbruk

Foto: P.Casier

Jordbrukssektoren i India står overfor store utfordringer. Småbønder opplever nye former for risiko i en stadig mer liberalisert økonomi.

Jostein Jakobsen
About Jostein Jakobsen (2 Articles)
Jostein Jakobsen er stipendiat ved Senter for utvikling og miljø (SUM) ved Universitetet i Oslo.

De siste årene har det blitt utbredt å snakke om en jordbrukskrise («agrarian crisis») i India. Høye selvmordsrater blant indiske bønder har blitt internasjonalt kjent som den mest iøynefallende manifestasjonen av jordbrukskrise. Historier om hvordan indiske småbønder ikke ser noen løsning på vanskelighetene de opplever og begår selvmord, er med å forme forestillinger om livet på landsbygda i India som håpløst og elendig. Problemer og krisetilstander i jordbrukssektoren får mye oppmerksomhet: Journalister i indiske aviser skriver om temaet ukentlig. Menneskerettighetsaktivister og andre aktivister, særlig på venstresiden i India, legger mye arbeid i å dokumentere og agere omkring det de ser som alarmerende tilstander. Indiske myndigheter kommenterer også fenomenet, ofte med referanse til at problemene på et eller annet vis kan føres tilbake til mangler og svikt hos bøndene selv.

Men en bedre måte å forstå krise i indisk jordbruk er ved å undersøke endringer i jordbrukssektoren som har fulgt i kjølvannet av at India begynte en gradvis liberalisering av økonomien på 1980-tallet. Det vi ser er at jordbruk har blitt mer og mer risikabelt, særlig for småbønder som driver kommersielt jordbruk.

Et historisk skifte
La oss begynne med å se på noen endringer i statens tilnærming til jordbruket. Året 1991 løftes ofte fram som det store skiftet i nyere indisk historie, nemlig da India gikk fra å være en lukket økonomi til å åpne opp for verdensmarkeder og liberalisere. Men det er riktigere å se på liberalisering som en gradvis, sammensatt og langt fra fullstendig prosess som startet på midten av 1980-tallet og fremdeles pågår. Liberaliseringens periode er kjent for Indias høye økonomiske vekst, men også økende ulikheter i landet. Blant økende ulikheter, er den mellom rurale og urbane områder. Et klart uttrykk for dette er at jordbrukssektoren har sakket akterut i forhold til andre deler av den nasjonale økonomien. Stagnasjon har kommet til å prege jordbruket.

LES OGSÅ: Global oppvarming og pengegriskhet dreper tusener i India

Nasjonale data viser at i 1950-1 stod jordbrukssektoren for 61 prosent av BNP og 76 prosent av sysselsettingen. I dag bidrar jordbruket med under 15 prosent av BNP, men betjener fortsatt over halvparten av den indiske arbeidsstyrken. Selv med omfattende endringer i indisk økonomi, har det altså vært en relativt begrenset bevegelse bort fra jordbruket.

Småbønder er utsatte
Historisk sett har Indias jordbruksøkonomi vært avhengig av statlige investeringer og subsidier. Men i den stadig mer liberaliserte og nyliberale økonomien vi ser i dag, har den indiske staten trukket tilbake mye av støtten til rurale India. Kritikere, særlig på venstresiden, beskriver statens rolle overfor jordbrukssektoren som omsorgssvikt av verste sort. Forskeren A. V. Vasavi beskriver talende nok situasjonen som at rurale India lider av virkningene av “hensynsløshetens politiske økonomi”. Myndighetene gir gjennomgående forretningsinteresser fordelaktig behandling, ikke småbønder.

Det er krystallklart. Samtidig har den gradvise åpningen av økonomien til verdensmarkeder eksponert jordbrukere og deres produkter for økende sårbarhet. Prisfluktuasjoner på verdensmarkeder kan slå hardt ned på småbønder som produserer varer for markedet. I en slik situasjon er det risikabelt å være bonde.

Bøndene står i gjeld opp til øra
Det er viktig å bemerke at flere av de delene av India, som nå rapporterer om krise, har gjort omfattende endringer i jordbrukspraksiser siden 1960-tallet. Den såkalte «grønne revolusjonen» medførte mekanisering og ny teknologi. Som følge av disse endringene kommer avhengighet av kostbare input i jordbruket: frø, sprøytemidler, gjødsel, maskineri. Omlegging av jordbrukspraksiser har ført til omfattende miljøskader, særlig i deler av India som økologisk sett ikke egner seg for intensivt irrigasjonsjordbruk. For eksempel har overdreven bruk av grunnvann i tørre områder for intensivt jordbruk medført utarming av vannmagasiner. For å få tilgang på tilstrekkelig vann til avlingene sine, må bønder investere i kostbart pumpeutstyr.

LES OGSÅ: Mer landbruk og havbruk, mindre import og avskoging

Dette er risikable investeringer. For å opprettholde jordbruket, må bønder ofte ty til å låne penger, og det i en situasjon der staten har redusert – eller avviklet – støtte til bankvirksomheter på landsbygda. I mange tilfeller må bønder derfor låne fra uformelle, private kanaler som opererer med ågerrente. Brutale lånehaier figurerer ofte i historier om jordbrukskrisen i dagens India. Gjeldsproblematikk er dermed et økende fenomen blant bønder, og omtrent halvparten av alle hushold blant bønder i landet er faktisk i gjeld. I noen områder er andelen betraktelig høyere.

Mellommenn står i fare
Jordbruket i India har altså blitt mer og mer kostbart og sårbart, med andre ord risikabelt. Men forskere er uenige om det er tilfelle at indiske bønder opplever en regelrett krise i produksjon og levebrød. Dessverre er datamaterialet på bønders inntekter utilstrekkelig og upålitelig. Noen nyere analyser peker også på år med markant økning i inntekt i perioden siden 1980-tallet. Det er ikke grunnlag for å konkludere at jordbruket i India er på kollapsens rand. Den økende liberaliseringen av økonomien kan også føre til uventede konsekvenser. Forskeren Barbara Harriss-White argumenterer for at i den tidligere regulerte indiske rurale politiske økonomien, har mellommenn («intermediate classes») og ikke småbønder, hatt sterk innflytelse over kapitalflyt og akkumulasjon. Denne innflytelsen står mellommenn i fare for å miste i liberaliseringen.

Hva dette vil komme til å si for småbønder, gjenstår å se. I så måte vil det bli interessant å følge med på debatten om utenlandske investeringer i India – Foreign Direct Investments – som statsminister Modi er en forkjemper for. Argumenter for utenlandske investeringer hevder blant annet at de vil føre til bedre priser på varene til småbønder, som da kan unngå de nevnte mellommennene. Motargumenter hevder at store selskaper snarere vil ta kontroll over markedet på småbøndenes bekostning.

Fattigfolk ønsker å forlate jordbruket
Et annet og relatert utviklingstrekk er at jordbesittelsen i landet har fragmentert. En markant økning har funnet sted i såkalt marginale jordbesittelser, altså der en husholdning betjener en hektar eller mindre. Disse utgjør nå rundt 70 prosent av alle jordbesittelser i rurale India. Studier viser at det er svært vanskelig å brødfø en familie basert på jordbruk fra land på under to hektar. Det er også viktig å poengtere at en større andel av de fattige på den indiske landsbygda er arbeidere i jordbruket, og ikke landeiere. Situasjonen for landløse arbeidere i jordbrukssektoren er ofte prekær, med lave lønnsnivåer og lite sikkerhet. En konsekvens er at fattige på landsbygda ofte ønsker å forlate jordbruket, selv om de i praksis har begrenset mulighet til det. Arbeidsmulighetene i det rurale India er begrensede – særlig for lavere klasser og kaster. Å flytte står som et alternativ.

LES OGSÅ: En styrt avvikling av landbruket

I dag er vi vitne til arbeidsmigrasjon av massive proporsjoner. Noen beregner at det er 100 millioner arbeidsmigranter i India. Arbeidsmigrasjon tar ofte form av sykliske bevegelser, der fattige landsbybeboere flytter til og fra sine hjemsteder og ulike arbeidsplasser i løpet av året. Slike bevegelser kan dekke enorme avstander på tvers av India. Migranter fra landsbygda har en tendens til å ende opp i arbeid som er uformelt, ubeskyttet og farlig. Eksempelvis: arbeid på byggeplasser i indiske byer. Bygningsarbeid er svært risikabelt, ubehagelig og dårlig betalt.

Harde tider i vente
Det er mange og store regionale forskjeller i det indiske jordbruket. Når vi sammenligner mønstre på tvers av regioner, ser vi at nye former for risiko som hoper seg opp under liberaliseringen av den indiske økonomien. Disse er særlig vanskelige å håndtere for visse typer bønder, spesielt bønder med marginale jordbesittelser på under to hektar som produserer for salg på markedet og for å dekke gjeld. En studie fra 2014 viser at det er nettopp blant disse bøndene at selvmordsratene er høye. Områdene som rapporterer høye selvmordsrater er vel å merke – med noen unntak – ikke blant Indias fattigste, men snarere blant de velstående.

Dette betyr at jordbrukskrise i India ikke bør forstås som et fenomen som rammer først og fremst subsistensbønder. Snarere er krisen noe som møter små, marginale bønder som bedriver høyrisiko, kapitalintensivt og kommersielt jordbruk. En annen måte å si dette på, er at krisen først og fremst rammer bønder som har tatt til seg nyliberalismens innbakte ideer om individuelt entreprenørskap og sjansespill, med alt et slikt verdensbilde kan tilby av suksess og fiasko. En slik formulering er ikke ment som en form for «blame the victims»-argumentasjon. Poenget er heller at nyliberalisme ikke bare er noe som foregår i politiske og økonomiske omgivelser, men også en kulturell prosess. Nyliberalismens sønner og døtre i det indiske jordbruket går vanskelige tider i møte.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

Leave a comment

Your email address will not be published.


*