Teksten inneholder triggere for overgrepsofre. Vil du ha hjelp eller kjenner du noen som trenger det etter en lignende hendelse kan du ringe landsdekkende telefon for incest- og seksuelt misbrukte og deres pårørende: 800 57 000.
Jeg var knapt 17 år gammel og hadde nettopp gjort det slutt med kjæresten min. Så anstendig og høflig jeg bare klarte, med en god begrunnelse. Vi passet ikke sammen og ville forskjellige ting med livet våre. Jeg ville studere etterhvert, og han ville ha barn.
Noen få dager etter bruddet kom han hjem til meg, uten at jeg hadde invitert han, inn på mitt pikerom. Mine foreldre var ikke hjemme. Etter en kort og ganske opphetet diskusjon, trakk han joggebuksa mi ned og trengte seg inn i meg. Bare to ganger rakk han å støte penis inn i meg, før jeg reagerte med alt jeg hadde av handlingskraft.
Jeg grep etter et tungt og stort askebeger jeg hadde smykker og øredobber i, og slo til han i hodet med alt jeg klarte. Jeg var ei håndballjente og hadde godt kontroll på slagene mine. Slagene mine var også harde. Jeg slo han til blods og jeg slo på han et digert kutt over øyet. Jeg slo han ned i liggende stilling før jeg tok brillene hans og ga de nøyaktig samme behandling. Så brølte jeg til han at det skulle bli en sann fryd å se han komme seg hjem igjen uten briller og med blod rennende ned i øynene. Han lot meg være i fred etterpå.
LES OGSÅ: Å være sterk er min hevn!
Jeg følte meg som en heltinne. Jeg følte jeg hadde kappe. Jeg følte jeg kunne fly. Jeg fortalte hva jeg hadde gjort til alle som ville og ikke ville høre. De klappet meg på skuldra og sa godt jobbet.
Foreldrene mine var selvsagt lettet over at jeg klarte å beskytte meg selv, men likevel tok de kontakt med politiet. Politiet sa de skulle ta seg en prat med han. Politiet ringte tilbake og sa at nå hadde de pratet med han. Det ble med det. Men jeg brydde meg ikke. Hva de voksne gjorde og ikke gjorde var ikke min sak. Jeg hadde ordnet dette selv.
For jeg skulle drepe den neste som prøvde seg. Eller. Ikke drepe da. Men banke litt bare. Jeg gikk ut i verden med kappen min og satte en etter en på plass. Jeg var en superheltinne!
Jeg ble voksen. Med et voksenliv og med voksenutfordringer. Mange av dem. Jeg skulle bli syk av alle mine utfordringer. Veldig syk. Jeg ble faktisk så syk at jeg måtte legges inn på åpen psykiatrisk avdeling for jeg var ikke i stand til å ta hånd om meg selv lengre. Jeg hadde sluttet å spise og jeg hadde sluttet å sove. Jeg hørte stemmer som jeg visste ikke var virkelige. Men jeg var i tvil. Etter en ukes tid tok jeg min livs dårlige avgjørelse. Jeg skrev meg ut. Jeg angrer hver dag enda.
LES OGSÅ: En ekte mann?
Jeg dro hjem med vesken full av medisiner. Beroligende og sovetabletter, og antidepressiva. Kroppen var like full av piller jeg ikke husker hva heter lengre, men når jeg talte opp reseptene mine på et senere tidspunkt var det hele 12 forskjellige av de, slike som virker på hjernen.
Jeg hadde en slags elsker. Vi hadde hatt god og frivillig sex tidligere. Han ville nok mer enn meg, kanskje bli min kjæreste etter hvert, men det ville ikke jeg. Men jeg hadde så mye å tenke på at jeg lot han bare være hos meg i blant. Jeg angrer på det nå. Jeg skulle ha trukket opp tydeligere grenser. Men hodet mitt var tåkelagt av alle pillene.
Han sa han ville passe på meg når jeg var så syk. Jeg sa ja til det og slapp han inn i mitt hjem. Jeg angrer på at jeg lot han få komme. Jeg skulle ha ringt ei venninne i stedet. Jeg gikk i dusjen da han kom for jeg følte meg så merkelig varm. Kanskje jeg hadde feber?
Jeg angrer på at jeg gikk i dusjen. Han må ha mistolket det. Jeg gikk ut i bare håndkleet, for å så gå på soverommet mitt for hente tøy. Jeg angrer på det også. Jeg skulle ha tatt med meg nytt tøy til badet før jeg dusjet. Jeg kunne ha tatt på meg det skitne tøyet igjen. Så besvimte jeg før jeg rakk å kle på meg. Midt på gulvet og naken. Jeg angret på at jeg hadde tatt alle disse pillene som fikk meg til å besvime. Jeg angret på at jeg ikke hadde klart å spise skikkelig på nesten ett år, og jeg angret på at jeg ikke fikk til å sove lengre. Jeg angret på at jeg var så svak.
LES OGSÅ: — Jeg ser han tar en pose opp fra lommen og heller i glasset mitt
Han la seg ned på gulvet ved siden av meg, strøk meg over håret og sa jeg var fin. Han penetrerte meg. Jeg lå på ryggen. Jeg var for svak til å si noe. Han stablet meg opp på alle fire, og penetrerte meg bakfra. Han satte meg oppå han, og brukte hendene sine til å holde meg fast slik at jeg ikke skulle ramle av og for å vugge hoftene mine. Han kom inni meg. Han kledde på seg og dro hjem. Jeg lå igjen. Jeg hadde ikke sagt ett ord. Jeg angret på at jeg ikke hadde sagt noe. Jeg angret på alt. Jeg angret på hver en liten ting de siste 20 årene som kunne ha ledet til denne situasjonen.
Jeg angret så mye at hjernen min løsnet. Jeg fikk tankekjør. Hodet spant og spant og ville ikke gi meg fred. Jeg begynte å sove sammen med en stor kniv. Fordi jeg ville ligge sammen med løsningen, for om jeg ikke skulle holde ut hjernen min lengre, kunne jeg ta livet av meg. Jeg angret også på at jeg ikke hadde sovet sammen med kniven før. Kanskje han hadde blitt skremt da? Hodet mitt spant ett helt år før det roet seg ned.
For var jeg blitt voldtatt? Om jeg var det, hvem sin feil var det. Var det min? Var det hans? Var det fastlegen min som skrev ut alle disse pillene? Jeg legger enda skyld på meg selv, men likevel jeg vet godt at underernærte, søvnløse, nylig utskrevne fra psykiatrisk, syke jenter som besvimer skal du ikke ligge med. Jeg vet jo det. Han skulle lagt meg i senga, lagt dyna over meg, hentet et glass vann og ringt legevakta for råd. Ikke voldta meg. Men den dagen var jeg en dopet potetsekk. Jeg var ingen heltinne med kappe.
Nå jeg er sint og stoler ikke på noen lengre. Jeg er kontrollerende og oppfarende. Mange er redd meg. Jeg har alltid våpnene mine klare og går rundt i verden med en rustning med pigger. Sinnet mitt har slitt meg ut og jeg er på tur ut av arbeidslivet, for jeg er ikke til å holde ut. Jeg holder heller ikke ut meg. Kroppen min verker og jeg har betennelser overalt. Jeg har ikke et godt sexliv lenger, og jeg behandler alle menn som det skulle ha vært ham. Jeg viser hat og sinne. Jeg er blitt en person jeg ikke liker. Jeg savner kappen min. Jeg vil være en sterk jente igjen som alltid er glad. Jeg har ikke vært skikkelig glad på over fire år. Jeg savner meg.
Jeg gikk etter hvert til politiet. Men historien min var tynn og uten beviser. Jeg ble sendt på dør.
Kvinne 40 år.
Det er fryktelig å lese om det som skjedde. Dessverre finnes det menn der ute som aldri burde vært i nærheten av en sårbar kvinne. Ingenting av det som skjedde er ditt ansvar, han har helt og holden 100% ansvar for at han valgte å utnytte en kvinne i en sårbar posisjon.
Denne videoen https://youtu.be/kBiAUdnLfpE fra Sverige må du se !!. Handler om eldre kvinner (batikk hekser) som tar imot voksne menn, som i Sverige kalles enslige flyktningbarn!!!!