Teksten inneholder triggere for overgrepsofre. Vil du ha hjelp eller kjenner du noen som trenger det etter en lignende hendelse kan du ringe landsdekkene telefon for incest og seksuelt misbrukte og deres pårørende: 800 57 000.
Jeg ville hjelpe
Jeg var tenåring. Videregående-elev. Vi hadde kjent hverandre i et par år, var del av samme miljø. Bekjente, kanskje venner.
Han ble mishandlet hjemme, fortalte han meg. Fikk ikke ta grunnleggende beslutninger om eget liv, ble noen ganger fysisk mishandlet. Visste ikke hvordan han skulle gå frem for å komme seg ut av det. Jeg ville ikke la ham eller noen leve under slike forhold, så jeg sa at han kunne flytte inn hos meg til han fikk ordnet seg et nytt bosted.
LES OGSÅ: #Jegblevoldtatt — fortell oss din historie
Vi ble kjærester
Dagen han flyttet inn, spurte han om vi kunne være kjærester. Vi hadde aldri vært noe mer enn venner, og spørsmålet kom som en overraskelse på meg. Jeg ville ikke at den nye bosituasjonen skulle bli ubehagelig, vond eller rar for ham, og jeg tenkte at å dele rom med noen han nylig ble avvist av ville være vanskelig for ham. Forfjamset, med et litt uheldig resonnement og med en følelse av at jeg måtte svare der og da, sa jeg ja.
Mishandling og regelmessige voldtekter
Han ble boende hos meg i ett år. Klaging over at jeg gikk på skolen og dermed var borte fra ham i skoletiden ble til intens utspørring, trakassering og selvmordstrusler over SMS når jeg ikke kom hjem fort nok. Irritabilitet ble til timevis med utskjelling, som igjen ble til et mønster hvor jeg ble låst inne, holdt våken og så videre så han kunne skrike til meg flere ganger i uken. Forespørsler om å vaske tøy for ham ble til at jeg måtte ta alt husarbeid. Flere gaver enn han egentlig hadde råd til ble til «guilt tripping» og at jeg skyldte ham sex for pengene han hadde brukt på meg, som ble til regelmessige voldtekter.
LES OGSÅ: Å være annerledes
En siste voldtekt
Lite søvn, skole og tilhørende arbeid, matlaging og husarbeid for to, i tillegg til flere typer vold og mishandling på hjemmebane, gjorde at jeg i mange måneder gikk på autopilot. Jeg var nedbrutt, og følte for det meste ingenting. Utroskap, av alle ting, var det som til slutt fikk meg til å ende forholdet. Etter en uke med tårer, trusler og en siste voldtekt flyttet han ut.
Han kjente alle
Han kjente «alle,» og hadde kjent dem lengre enn jeg hadde, inkludert alle mine venner og bekjente i det sosiale miljøet jeg hadde vært del av. Jeg så ingen grunn til at noen ville tro meg om jeg forsøkte å fortelle hva han hadde gjort – misogyne holdninger og forestillinger om at det ikke egentlig var voldtekt dersom det ikke var overfallsvoldtekt florerte. Jeg var allerede nedbrutt, og utviklet i tillegg posttraumatisk stresslidelse. Som fortrolig for flere voldtektsofre gjennom tenårene, og som engasjert nok til å kjenne historier, tall og statistikker rundt voldtektsanmeldelser, henleggelser og hvor få som blir dømt følte, jeg avmakt. Jeg visste at dersom jeg anmeldte ville jeg måtte forklare meg, gang på gang, når jeg ikke maktet å fortelle om det. Jeg visste at jeg ikke hadde håndfaste bevis. På grunn av disse forholdene fortalte jeg ikke om det til folk i miljøet vi var del av, og jeg anmeldte ikke.
Jeg kuttet kontakten med venner og bekjente. Jeg droppet ut av skolen i ett år. Jeg fortalte bestevenninnen min, og da hun fortsatte å ha kontakt med ham, kuttet jeg kontakten med henne også.
LES OGSÅ: Hemsedalsaken: Et spørsmål om kvinnesyn
Voldtatt av en helt vanlig, norsk, tenåringsgutt
Jeg ble voldtatt. Mange ganger. Av en helt vanlig, norsk tenåringsgutt, som kanskje hadde det vanskelig hjemme, som kanskje løy om det meste i et forsøk på å manipulere meg – i etterkant tenker jeg at en del ting peker mot sistnevnte. Jeg ble mishandlet, jeg fikk posttraumatisk stresslidelse, jeg gikk nesten ikke ut av hjemmet på flere måneder.
Jeg ble voldtatt, av en som, sammen med flere andre, både hadde mye sosial kapital og holdninger som tilsa at voldtekt, overgrep og misogyni er helt greit. Holdninger, bevisste eller ei, som tilsa at jenter og jentekropper egentlig var til for dem. Holdninger som stadig formidles til nye kull av gutter og menn. Holdninger som fikk enorme konsekvenser for meg, og som får enorme konsekvenser for flere tusen norske kvinner og jenter hvert år. Hvor mange med slike holdninger kjenner du? Hvor mange mishandlere kjenner du? Hvor mange voldtektsmenn?
Jente 21 år.
