Debatten rundt TTIP har naturligvis i første omgang dreid seg om de nasjonale konsekvenser avtalen vil få: storstilt privatisering, svekkelse av demokratiet, økt makt til multinasjonale selskaper. Men avtalen handler ikke bare om EU og USA – den er et viktig ledd i kampen mellom Nord og Sør – en sentral del av USA’s geopolitiske strategi.
LES OGSÅ: TISA Hotell – et hjem for “oss”, et helvete for deg
Essensielt at bedrifter kan saksøke stater
De siste tiårene har Kina innhentet USA på område etter område. De har hatt en eventyrlig vekst, blitt en stor eksportør av kapital, og de presser på for å få på plass stadig flere handels- og investeringsavtaler – blant annet med EU. Alt dette utfordrer USA’s rolle som verdens eneste supermakt. Ikke minst så en dette da 40 land søkte medlem i en ny Kina-ledet investeringsbank, også Frankrike og Storbritannia – stikk i strid med USA’s forbud. USA har svart på Kinas økte innflytelse med å ruste opp militært, omringe Kina og Russland med baser, og med å flytte fokus fra Midtøsten til stillehavsområdene. De nye frihandelsavtalene TTP, TISA og TTIP, må ses også i denne sammenheng, som en del av USA’s geopolitiske strategi.
TTIP, Transatlantic trade and investment partnership, er en del av dette spillet. TTIP er en avtale mellom USA og EU, som nå har blitt forhandlet om siden 2013. Forhandlingen siktes på å avsluttes dette året. Avtalen markedsføres som en frihandelsavtale; den skal åpne markeder, skape vekst og handel. I realiteten er avtalen ingen av disse. Ettersom at forhandlingene foregår i hemmelighet, siden den møter stor motstand blant folk, kan den knapt kalles en avtale. Videre er det heller ingen frihandelsavtale, men i høyeste grad proteksjonistisk – beskyttelse av investering og intellektuell eiendom er en viktig del av den. Det er de sistnevnte som er viktig i forholdet til Kina. For med en USA-EU-avtale som sterkt lovfester beskyttelse for investorer og intellektuell eiendom, blir det vanskelig for Kina å få på plass en investeringsavtale med EU hvor dette utelates. Derfor har investor-stat-tvisteløsningen vært spesielt viktig. Tvisteløsningen, kalt ISDS fra den engelske forkortelsen, medfører at selskaper kan saksøke stater som følge av forventet tapt profitt som følge av demokratiske vedtak. Den italienske ordføreren for EU’s handelsministrer, Carlo Calenda, uttalte at TTIP-forhandlingene ville kollapset om EU gir etter for folkets krav om å utelate ISDS fra avtalen – ”for ellers kunne vi ikke innføre en ISDS-paragraf i forhandling med Kina”.
LES OGSÅ: TISA: Ta kampen inn i kommunestyra
Proteksjonisme, ikke frihandel
TTP, trans-pacific partnership, er av enda større geopolitisk betydning. Her går Obama helt åpent ut og sier at dette handler om å skape internasjonale normer som ville vært bra for å gjenopplive det amerikanske strategiske og økonomiske hegemoniet; at dette handler om at vi – ikke Kina – skal sette reglene i regionen. Avtalen er åpenbart formet i den hensikt– den er fremforhandlet mellom tolv land på begge sider av Stillehavet – Kina er ikke med. Avtalen er proteksjonistisk, den inneholder bla. ”opprinnelsesregler”, og vil svekke Kinas markedstilgang. Dette vil den for eksempel ved å gi fordeler til eksportnasjoner som konkurrerer med Kina, fordi det ikke vil være toll på disse varene. Opprinnelsesreglene inneholder også funksjoner, som sørger for at Vietnam for eksempel vil kjøpe mer bomull av USA, ikke av Kina.
Kina på sin side akselerer sin strategi for å presse på flere bilaterale avtaler. Kina fører også forhandlinger om en rivaliserende frihandelsblokk, Regional Comprehensive Economic Partership (RCEP), som i hovedsak inkluderer de samme landene som TTP, men med India og uten USA. Går vi mot handelskrig? At WTO ikke lenger er i samme kontroll over verdenshandelen er hvert fall klart.
Teksten er skrevet i forbindelse med en konferanse om de nye handelsavtalene, fredag 8. og lørdag 9. april, på Eldorado bokhandel, i regi av Latin-Amerikagruppene, Attac og Folkeaksjonen mot TISA. Du finner mer om arrangementet her.
