Saddam Husseins fall i 2003 burde ha betydd at irakiske oljearbeidere ville vært frie til å danne fagforeninger og beskytte jobbene deres i den nasjonale industrien som etter sigende skulle finansiere oppbyggingen av landet. Istedenfor ble Hassan Juma’a, lederen for Iraqi Federation of Oil Unions (IFOU) basert i Basra, dratt til en rettssal tidligere denne måneden og truet med fengsel for å organisere streiker.
Foreninga som han leder er fortsatt, teknisk sett, ulovlig, siden Saddams forbud mot fagforeninger i offentlig sektor var den ene loven som den amerikanske okkupasjonen valgte å beholde, før de ga administrasjonen til Nouri al-Maliki som har vært Iraks statsminister siden 2006.
Og oljeindustrien? Det er nå de store multinasjonale oljegigantene som styrer Iraks oljefelt.
Maliki-regjeringa begynte å gi kontrakter til 18 selskaper for å utvikle nye felt og leite etter nye i 2010, inkludert ExxonMobil, Royal Dutch Shell, det italienske energiselskapet Eni, Russlands Gazprom og Lukoil, Malaysias Petronas og et partnerskap mellom BP (British Petroleum) og det kinesiske National Petroleum Corporation. Amerikanske selskaper vant to av 18 kontrakter, mens amerikansk militærbeskyttelse ga sikkerhet til alle operasjonene deres.
Som et resultat ble Juma’a sammen med Falih Abood, president og generalsekretær for Federation of Oil Employees of Iraq, i 2011 dratt inn i en rettsak og truet med arrest. Juma’a sa: “Myndighetene vil ikke at arbeidere skal ha rettigheter, fordi den vil at folket skal være svake, prisgitt arbeidsgiverne.”
Mange tillitsvalgte ble overført fra arbeid de hadde hatt i årevis til avisdeliggende steder langt fra familiene deres, i et forsøk fra myndighetene til å bryte opp foreningenes struktur og straffe aktivister.
Protester
Undertrykkelsen har likevel hatt liten suksess med å stoppe protestene. De har eskalert dette året, både blant arbeidere som protesterer mot brutte løfter om bedre lønninger og behandling, og blant lokale bønder som protesterer mot beslagleggelse av land og mangel på arbeid til å erstatte den tapte inntekta deres.
Hundrevis av arbeidere demonstrerte i februar ved tre ulike anledninger utenfor bygget til statseide South Oil Company (SOC) i Basra, med kravet om at direktøren og hans medarbeidere måtte si opp. Selskapet, ledet av det nasjonale oljedepartementet, lovet å bygge hjem for arbeidere, en akutt nødvendighet i en provins som gjenhenter seg fra krig.
Arbeidere sa de ikke hadde fått betalt deres normale bonuser på to år, og anklagde selskapet for å ansette midlertidig ansatte, og bevare statusen på ubestemt tid istedenfor å gi dem fast jobb.
De krevde også bedre helsevern, spesielt for de som slet med effektene av å ha blitt eksponert for utarmet uran. Dette tungmetallet blir utstrakt brukt av den amerikanske hæren i kuler og annen ammunisjon , og rester ligger fortsatt i nabolag og rundt på landsbygda.
I en av de største protestene, slo fagforeningsmedlemmer seg sammen med bønder i en demonstrasjon ved West Qurna 1-feltet, som opereres av ExxonMobil. De krevde høyere lønninger for land tatt for å utvikle feltet og for arbeid skapt av oljeutviklinga. Mohammed al-Traim, sjeiken i Beni Mansour-stammen, fortalte Iraq Oil Report: “Vi har blitt bønder uten land”.
Jordbruk er det tradisjonelle levebrødet til de fleste familier i sørlige Irak, som har dyrket jorda i flere hundre år. Den irakiske regjeringa dannet en komitte for å kompensere dem, men bøndene anklagde den for å underprise jorda grovt. “Kompensasjon for en dunam (1 km2 er 1000 dunam overs. anm.)er rundt en million irakiske dinarer (833 amerikanske dollar)”, fortalte Abdul Sheik til tidskriftet. “Men hvis vi hadde hatt sjansen til å dyrke tomater på dette området ville vi kunne tjene mer enn fem millioner dinarer”.
Andre ble tilbudt kompensasjon fra 80 amerikanske dollar til 1250 dollar per dunam. Imens pumpet ExxonMobil opp 450 000 fat per dag fra et felt med en verdi på 8,7 milliarder dollar. Dagens pris på råolje ligger på rundt 100 amerikanske dollar per fat, som gir en dags produksjon ved feltet en verdi på rundt 45 millioner dollar.
En kompensasjon som denne gir kanskje en familie noe å leve på i noen måneder. Men hva skjer etter det?
Arbeidsledighet
Dette dilemmaet fyrer opp under etterspørselen etter arbeid, kilden til pågående konflikter siden okkupasjonen begynte. Utenlandske selskaper som opererer i Irak har en lang historie med å forsøke å hente utenlandske arbeidere. IFOU har ledet mange kamper siden 2003 for å presse dem til å beholde irakisk arbeidskraft, og ansette fra den lokale befolkninga.
Selv om offisielle tall tilsier at arbeidsledigheten ligger på rundt to millioner (ut av en befolkning på 31,7 millioner, hvor 53,6 prosent er i yrkesaktiv alder i henhold til nylige FN-tall), er den i realiteten langt høyere.
“Det har i utgangspunktet ikke vært noen endring i arbeidsledigheten siden okkupasjonen begynte”, sier Qasim Hadi, som organiserte Iraq’s Union of the Unemployed (UUI) da okkupasjonen startet. “Det er mer enn 10 millioner arbeidsledige i Irak – rundt 60-70 prosent av arbeidsstyrken”. Ifølge foreninga ekskluderer myndighetene flere fra statistikken for å holde tallene kunstig lave. “Kvinner blir ikke tatt med”, forteller Hadi, og siterer kun ett eksempel “fordi myndighetene ser at menn og fedre er ansvarlige for å ta seg av dem”.
De irakiske myndighetene betaler arbeidsledighetstrygd, men kun til et svært begrenset antall husstander – rundt 500 000. Trygdesatsene er lave, rundt 110 dollar per måned, og hvis det er mer enn en arbeidsledig person i familien blir trygden redusert.
Men det verste problemet, forteller UUI, er at du må registrere deg i det regjerende politiske partiet samtidig som du skriver deg opp for trygd. “Hvis du går imot regjeringspartiet, kan du ikke skrive deg opp for trygd”, sier Hadi. “Trygd blir gitt som politiske bestikkelser”.
Verdensomfattende støtte til Juma’a
Først benektet myndighetene ryktene om at de ville straffe arbeiderne som var involvert i februar-demonstrasjonene. “Vi kommer ikke til å straffe noen av demonstrantene og alle kravene deres vil bli gjennomført”, erklærte lederen for Basras provinsråd, Sabah al-Bezzouni.
Men etter den største demonstrasjonen i Basra 27. februar i år, gikk oljedepartementet over til å straffe fagforeninga som organiserte arbeiderne. En domsstol i Basra har tatt ut tiltale mot Juma’a og har gitt ham inntil 7. april på å finne en advokat. Imens har Bezzouni forsøkt å erstatte fagforeninga i forhandlingene om arbeidernes misnøye med SOC.
Som svar har fagforeninger verden over protestert mot truslene gitt til Juma’a og foreninga hans. I et brev til den irakiske statsministeren Maliki bemerker de at 8 andre fagforeninger som har protestert har blitt kalt inn til oljedepartementet “for å undersøke deres roller i de siste demonstrasjonene i Basra, hvor arbeidere er med i fredelige demonstrasjoner for å uttrykke deres legitime krav”.
Brevet gikk gjennom den lange historien i å nekte arbeidere deres rettigheter siden okkupasjonen begynte, spesielt gjennom håndhevelsen av lov 150 som forbyr fagforeninger i offentlig sektor. “Den irakiske regjeringas fortsatte undertrykkelse av friheten til foreninger og arbeiderrettigheter, basert på lover fra et diktatur, er indirekte en motsigelse til et demokratis prinsipper og rettferdighet som den irakiske regjeringa har lovet folket sitt”.
“Iraks regjering bør umiddelbart avbryte pålegget til fagforeningsaktivister utstedt av oljedepartementet, inkludert ordren om overføring, reprimander og vilkårlig straff mot fagforeningsaktivister. Tiltale mot Hassan Juma’a Awad, og andre arbeidere som har fått strafferettslige tiltak mot seg, må droppes”.
Brevet ble signert av the International Trade Union Confederation, Storbritannias forening i offentlig sektor UNITE, Italias største arbeidsføderasjon, CGIL, det amerikanske nasjonale fagforeningssentret AFL-CIO og Labor Against the War, også i USA, blant andre. Brevet kan fortsatt signeres av andre foreninger, og kan bli funnet hos US Labor Against the War.
Oversatt av Erik Skare
