I, Daniel Blake – et lavmælt oppgjør med nyliberalismen

Dave Johns (fra venstre) og Hayley Squires spiller i den prisvinnende dramafilmen I, Daniel Blake.

Regissør Ken Loach serverer som forventet. Et speilbilde av en dyster virkelighet, men er det nok?

Thomas Hill
Om Thomas Hill (4 artikler)
Thomas Hill er kulturskribent og utdannet litteraturviter.

Da Ken Loach til alles overraskelse mottok gullpalmen i Cannes for I, Daniel Blake annonserte han at filmen var et oppgjør med nyliberalismen. Med den ambisjonen skulle man kanskje tenke seg en dypsindig og kompleks film, men om man kjenner Loach sin øvrige filmografi vet man at hans lavmælte stil og upåkostede produksjoner byr på rå sosialrealisme strippet for alle finesser. Satt i et grått Newcastle får vi servert en sterk fortelling som tar tyren ved hornene i sin avbildning av et velferdssystem rammet av inhumane innstramminger. Sikkert og visst skal et slikt prosjekt ha skryt for sin samfunnsrelevans og dagsaktualitet, men hvorvidt det også fortjener den høyeste prisen i Cannes som eksepsjonell filmkunst, kan man stille seg tvilende til – prisen var nok egentlig viet til Loach sin karriere i sin helhet, og ikke like mye til filmen I, Daniel Blake.

Det er i skrivende stund allerede ett år siden filmen først kom ut, og den kritiske mottakelsen har i det store og hele vært svært begeistret. Imidlertid finner man en type formulering som går igjen i mange av omtalene. En slags høflig erkjennelse av at I, Daniel Blake kanskje ikke var den mest fremragende filmen som kom ut i 2016, men likevel fortjener den heder for å ha løftet frem et såpass viktig emne. I etterpåklokskap blir det nesten uunngåelig å innta en ambivalent holdning til filmen – den innfrir som forventet, men forventningene er heller ikke på topp.

LES OGSÅ: Chez Nous – filmen som bikket det franske valget

Ekte mennesker og ekte hendelser
Plottet er ikke ment til å være ekstraordinært eller uforutsigbart, tvert imot er det noen av de mest alminnelige personene i samfunnet regissør Ken Loach ønsker å sette i søkelyset. Tittelkarakteren Daniel Blake er en 59 år gammel anleggsarbeider i Newcastle som er sykemeldt etter et nylig hjerteinfarkt. Mens han kjemper på trygdekontoret for å få støtten han trenger til å overleve, treffer han den unge alenemoren Katie, som nettopp har flyttet fra London etter å ha ventet på sosialbolig i to år. Vennskapet deres står som et lunt sentrum gjennom denne ellers kalde tragedien, hvor vi virkelig får kjenne hvor jævlig det kan være å bli arbeidsledig eller ufør i dagens Storbritannia.

Loach sin realisme er treffsikker som alltid – Daniel og de andre karakterene fremstår som virkelige mennesker. I starten kan man først oppfatte Daniel som en særdeles vrang, gammel mann. Åpningsscenens dialog fra et intervju på sosialkontoret viser ham banne, kjefte og lire av seg en rekke sarkasmer – han er ikke en person man umiddelbart får lyst til å hjelpe, sta som han er mens han geleides gjennom et skjema. Imidlertid får vi snart se ham treffe Katie, som han alltid viser sin sensitive, omsorgsfulle og gode sider til. Portrettet av Katie er i grunn langt mer oppslukende enn hovedpersonen, det brilliante ved hennes karakter ligger i alt hun ikke sier. Vi ser henne som et aktivt og handlende menneske mens hun vasker, lager mat og går rundt med jobbsøknader. Men vi merker også at hun ikke snakker mye om hvordan hun har det selv; tar seg ikke tid til å slappe av, spiser ikke nok. Hos Katie får vi et glimt av menneskets overlevelsesinstinkt, hvilket skuespilleren Hayley Squires gir oss i all sin fulle autentisitet. Sannsynlig har Loach sin regi hatt stor betydning for prestasjonen, da innspillingen foregikk kronologisk og Squires vanligvis ikke fikk vite hva som skulle skje inntil rett før det skulle filmes. Loach sin metodikk kombinert med Squires’ evner lar oss se håpløsheten svelge Katie helt.

Byråkratiske stereotypier
Mens store deler av filmens kvalitet står på skuespillerprestasjonene, kan imidlertid ikke det samme sies om de etablissement-kritiske overtonene. De kafkaeske protokollene har i flere generasjoner vært kjent fra Slottet (1926) og Prosessen (1925) – og opptrådte enda tidligere, i den mer obskure Alfred Kubins Die Andere Seite (1909). I dag er disse oppbrukte banalitetene for lengst stivnet i populærkulturens byråkratifremstillinger; Daniel Blake er ikke den første karakteren i kunsthistorien som knekkes av robotiske kontorarbeidere og kryptiske søknadsprosedyrer. Hvor sannferdig og korrekt Loach sitt blikk på det britiske JobCentre måtte være, er det ingenting friskt eller uventet ved det. I dette bildet ser vi vanskeligstilte mennesker som hjelper hverandre så godt de kan, mens systemet svikter dem fullstendig. En bekreftelse på at arbeiderklassen rett og slett må klare seg selv i katastrofene av en laissez-faire økonomi.

Hvilken fiende?
At Loach ikke ønsker å plassere dramaet sitt på en rigid plattform av politisk tankegods, er både en fordel og en ulempe. For menneskene han fremstiller er gjerne ikke selvsikre eller tydelig orienterte når det kommer til ideologiske overbygninger, og ikke minst når det kommer til sammenhengen mellom de politisk konservative og den gradvise nedbyggingen av velferdsstaten. Mistilliten til systemet er vel nettopp det som får arbeidere til å stemme blått. De blå partiene går til valg på å love mindre byråkrati og «enklere løsninger», hvilket selvsagt klinger bra hos de fleste. Men når de enkle løsningene består av å privatisere velferdstjenestene ved å selge dem til det (helst utenlandske) selskapet som kan utføre dem billigst (med lavere lønn til lavere kvalifiserte arbeidstakere), er det lite av velferden som blir hverken enkel eller avbyråkratisert for menneskene som trenger den.

Det er opplagt at selskaper som tenker profitt fremfor etikk, selv i helse- og sosialsektoren, har vanskelig for å bygge tillit hos folk – men trenger de egentlig folks tillit? Det er usikkert hvorvidt brukere oppfatter dem som private eller offentlige, når de tross alt forvalter en offentlig tjeneste. I filmen benevnes de simpelthen som “systemet” eller “de/dem”, uten at skillene mellom offentlig og privat er klart markert – byråkratiet blir så komplekst at det ikke fremgår hvilke deler det er konstituert av.

I en scene hvor kompisen til Daniel hjelper ham med å skrive ut et ark som Daniel har gjort utallige mislykkede forsøk på å fylle ut digitalt, blir han sjokkert over hvor enkelt det egentlig ville vært for “dem” å bare skrive det ut for ham i stedet for å kreve at han skulle bruke en datamaskin. Daniel har aldri brukt digitale verktøy og slet i flere dager med å finne og fylle ut skjemaer på nettet, grunnet jobbsenterets ufravikelige “digital-by-default” -policy. Kompisen til Daniel sier rett ut at systemet kun forsøker å kødde med dem for å få dem til å gi opp: “De kødder med deg. Jeg lover det. De gjør det vanskelig med vilje”. Det kan godt være mye sannhet i denne påstanden, men et vesentlig spørsmål er hvem “de» er. Er de arbeiderne på kontorene til Newcastles JobCentre? Er de eierne av selskapene som driver kontorene? Eller er de politikerne som har vedtatt reglene, strukturene og alt som inngår i det såkalte systemet? Man kan fristes til å spekulere på om Loach sin ambisjon om et oppgjør med nyliberalismen ville tjent på å være tydeligere i hvem som er dens sanne ansikt. Byråkratene er antagelig like mye fanger av systemet som brukerne er. Hva om man hadde hengt opp et avisutklipp av David Cameron på et dartbrett i en scene på puben, hadde man da fremdeles hatt den folkelige humoren og den uforskammede direktheten i behold, samtidig som man stiller konkrete partier til ansvar? Det er ingen tvil hos Daniel eller Katie om hvor grusomt staten har sviktet dem, men det er usikkert hvorvidt de vet hvem de bør stemme på ved neste valg.

Når virkeligheten ikke er nok
Man kan argumentere for at Ken Loach viser ting slik de er, og at filmen burde være overbevisende i kraft av sin realisme. Men noen ganger, når ikke virkeligheten er nok, snur man seg gjerne til kunsten som viser mer – dette er tross alt en spillefilm, og ikke en dokumentar. Når Daniel motvillig drar på et obligatorisk CV-kurs, forteller foredragsholderen at om man skal ha noen sjanse på arbeidsmarkedet, må man skille seg ut fra mengden, bli lagt merke til, være smart. Hvor firkantet og svulstige disse næringslivsklisjeene enn høres ut, er de faktisk i stor grad gyldige når det kommer til filmkunst. Uansett om man ikke vil drive med utfordrende eller eksperimenterende prosjekter, bør man forankre uttalelsene sine i noen intellektuelle tyngdepunkter. Når en film tilsynelatende utgir seg for å være en direkte speiling av virkeligheten og dermed den fulle sannheten om en sak, har den ikke tatt refleksjonen til et spesielt høyt nivå. Ibsens scenekunst var også av det realistiske slaget, men blir ikke fremdeles lest og fremført over hele verden den dag i dag simpelthen fordi det lykkes i å speile sin tids samfunn. Samfunnet kan og bør kritiseres på mer oppfinnsomme måter enn i I, Daniel Blake. For de verkene som kaller oss tilbake til gjenlesinger og gjensyn, er dem som også inneholder noe mer, ofte noe gåtefullt eller dyptgående originalt, da det er mer enn et speilbilde som skal til for å få mennesker til å reflektere.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.