Året startet med streikeforberedelser. Forbannelsen over Robert Erikssons angrep på arbeidsfolk var stor. Selv om vi ikke ventet bedre fra den mørkeblå regjeringa var det lovende å se engasjementet rundt i fagbevegelsen. Folk var forbannet og ville vise motstand. Derfor var skuffelsen og irritasjonen stor da vi bare fikk noen små timer til å markere vår motstand. Vil du vise muskler, hjelper det ikke med to timer. Det ble bare puslete, og i den tilmålte lengden ligger signalet: “blås ut litt damp, klapp deg på skuldra og si: “Vi prøvde…”, og deretter aksepter nederlaget.”
LES OGSÅ om blåblå arbeidslivspolitikk: Lovlig turnus, en saga blått?
50 kommuner sier nei til ny arbeidsmiljølov
Samtidig som lengden på markeringen var puslete vil jeg ikke ta noe bort fra innsatsen til de lokale LO’ene landet rundt som jobbet med å organisere demonstrasjoner, bearbeide politikere, skrive appeller, mobilisere medlemmer og finne busser til transport. For det skal virkelig sies: Lokale LO’er landet gjorde det de kunne innenfor de rammene de fikk for å la flest mulig medlemmer delta i en protest mot regjeringas angrep på arbeidsfolk. Det er ikke disse folka som valgte noen timer fremfor å stenge ned Norge i protest mot gjeninnføringen av løsarbeidersamfunnet.
I opptakten til stormarkeringen 28.januar tok Rødt initiativ til å invitere de andre partiene med på lokale vedtak der de ikke følger de nye endringene i arbeidsmiljølovens paragraf 14-9, om midlertidige ansettelser. Per nå har vi over 50 kommuner og fylker som har vedtatt at de ikke følger åpningen for midlertidige ansettelser, og vi forventer flere nå etter kommunevalget. Sammen med arbeidet for å få inn Telemarksmodellen i offentlige anbud, som brems på kriminelle i byggebransjen, er dette av de bedre tiltakene som lokalpolitikerne kan gjøre.
Transport til hvilken pris?
Bring er et annet tema som har gått igjen hele året. Bring er statseid, og markedets største innen sin sektor av transportnæringa. Bring som statseid selskap burde derfor gått foran som eksempel på hvordan det skal gjøres. I stedet har Bring stått frem som en gjenganger i brudd på kabotasjereglene med egen filial i Tsjekkia for aktivt å samle utenlandske sjåfører for kjøring i Norge. Bring har også vært svært virksomme som streikebrytere i havnene i Oslo og Tromsø.
Når et statlig selskap står frem som en aktiv undergraver av arbeidsforhold, kan vi kanskje tro at dette samsvarer med de mørkeblå sin arbeiderfiendtlige politikk og at det kanskje er en bevisst politisk handling fra statens selskap. Da er det grunn til å påpeke at Brings herjing i transportbransjen var like utbredt under Stoltenbergs regjering. De rødgrønne var like redde for å bruke eiermakta i selskapet som dagens regjering er uvillig til å bruke den. Frps valgflesk til sjåførene var stort og lukta godt før valget, men stinket så fort de fikk makta.
Vi må møte 2016 med fortsatte krav om at staten skal ta ansvar for egne bedrifter, som Statoil og Bring (ja, de mørkeblås metode for å bruke eiermakta er å sitte på henda, men det betyr ikke at vi skal slutte å kreve noe annet). Heldigvis er det nå langt mellom krav om at Bring skal selges. Norsk Lastebileierforbund spesielt har tonet ned dette kravet i det siste. Det er jo ingen løsning å selge Bring til private investorer i håp om å løse problemet med useriøse i bransjen. Løsningen er å stille krav til statens selskap og kjøre på med kontroller og bøter til de som raserer norsk arbeidsliv for profitt.
LES OGSÅ: Havnearbeider påkjørt av Bring-sjåfør – politiet arresterte bryggesjauer
Vi er fortsatt med i EØS
EØS var et stort tema på Fellesforbundets landsmøte, og dermed kampen om de ville bli det fjerde forbundet i LO som sa nei til EØS. Vi kjempet og argumenterte, men kom ikke helt i mål. Fellesforbundet vedtok et tja til EØS. Forslaget om at dersom norske tariffavtaler taper i EFTA tapte med noen få stemmers overvekt, så grensa er nådd!
2015 var året da verftssaken gikk på en smell i EFTA og deler av plan- og bygningsloven ble dømt i EFTA for å hindre fri konkurranse. Samtidig ble bestemmelsene i blant annet El- & IT-forbundets heisoverenskomst, om innleie, innklaget til ESA som hinder for vikarbyråene. Det var også året da Holship og Bedriftsforbundet fikk bryggesjaueras tariffavtale inn for EFTA-domstolen (dom her er ennå ikke klar).
Arbeidsfolk må se EØS som den nyliberale tvangstrøya den er og ikke gi opp kampen. Det burde ikke være noen diskusjon om at norske arbeidsforhold og tariffavtaler skal gå foran EUs fire friheter. Men gitt støtten EØS har i Ap og i toppen av fagbevegelsen, er det opp til arbeidsfolk på grasrota å skape motmakten. Drahjelp fra toppen i denne kampen vil det være langt mellom.
NHO Uber alles!
NHO har lagt ned en betydelig innsats i å rasere arbeidslivet for norske bryggesjauere de siste drøye to årene og har nå funnet nye venner til neste angrep på arbeidsfolk. Disse vennene fant de hos piratene i Uber. Yrkestransportloven stiller klare krav til hva som skal på plass for å drive lovlig, og Uber er ikke i nærheten. Reell delingsøkonomi er et spennende felt, men Uber handler ikke om deling, det handler om profitt. Samtidig pulveriserer Uber alle arbeidstakerrettigheter ved å gjøre sjåfører til frilansere. Sjukelønn, stillingsvern og pensjon forsvinner for Ubers sjåfører. Samtidig torpederer Uber den lovlige næringas muligheter til å drive sin virksomhet.
NHOs plan for å brekke ryggen på enda flere arbeidsfolk er klar og enkel: De tar opp piratene som medlem i NHO og krever at den lovregulrerte drosjenæringen skal møte de lovløse på halvveien, mens de pakker inn den sosiale dumpingen i ord som “oppmykning” og “deregulering.” Dette må selvfølgelig stoppes, men akkurat som med sjauera forursetter dette at fagbevegelsen opptrer samlet og med en vilje til å vise de musklene vi har. Kun slik kan vi presse motvillige politiske partier på plass, og dermed tvinge Uber til å følge samme krav som lovlige drosjer eller sende de ut av landet.
LES OGSÅ om den nyliberalistiske legitimeringen bak «delingsøkonominen»
Lærere avskiltes med tilbakevirkende kraft
Både Utdanningsforbundet og Skolenes Landsforbund gikk hardt ut mot kunnskapsministerens avskilting av lærere ved å innføre nye kompetansekrav med tilbakevirkende kraft. Nå mener verken Rødt eller lærerne at det er noe galt med ny kompetanse, men å innføre nye tilbakevirkende krav, uten at staten legger penga på bordet i forkant og med tilhørende “yrkesnekt” om ikke kravet oppfylles, er å skade norsk skole. Det er også en forakt for den massive erfaring og kunnskap lærere bygger etter tiår med arbeid i fagene de nå plutselig skal avskiltes. (Litt om hvorfor tallene spriker finner du her.) Det er ca 65 000 lærere i Norge i grunnskolen, og om dette skal ramme 10-15 000 blir da en enorm andel av de som underviser lidende.
Da kan vi spørre oss hvorfor Røe Isaksen ikke kommer med tiltak for å løfte gulvet blant de som jobber med å utdanne våre barn ved å få inn faglærte i undervisningen, men i stedet velger å avskilte dyktige lærere med lang fartstid i faget? Løsningen er jo som Ole Brumm sier: “Ja, takk, begge deler!” Altså å løfte i bunn og topp med en finansiert utdanning og tidsplan, samt å sørge for lærertetthet og gode skolebygg. Det vil være det motsatte av hva han driver med i dag.
Fagfolk privatiseres over hele landet
Rundt i kommuner opplever barnehageansatte, sjukehjemsansatte og renholdere at de plutselig ikke lenger er offentlige ansatte. Med politiske vedtak skal de plutselig sendes på anbud eller privatiseres. Pensjoner og lønninger angripes under i de mørkeblås mantra om ”konkurranse”, “fleksibilitet” og ”effektivitet”, og det er lavtlønns- og kvinneyrker som rammes hardest.
Et bedre navn på de mørkeblå sitt mantra er: ”Hvilke bedrifter er mest villige til å underby sine ansattes pensjoner og lønninger og å vinne anbudet for å skape fortjeneste for aksjonærene.” Millioner av kroner forsvinner fra de ansattes pensjoner ved overgang fra offentlig til privat pensjon, mens merverdien av arbeidet deres sluses med juridisk presisjon inn i skatteparadiser. Deretter krones hele kuppet med bonuser for toppledere og utbytte for aksjonærer.
Men utviklingen kan snus, og endel kommuner endret kurs etter kommunevalget. Kommune- og fylkesvalget gjorde ende på en del mørkeblå hegemonier, blant annet i Oslo, Bergen og Tromsø. Men makt er ikke noe om vi ikke bruker den. Så hva har vi oppnådd så langt?
Kamp måtte til
Offentlige tjenester i Oslo og Tromsø har blitt tatt tak i. Tromsøs renholdere er fortsatt ansatt i kommunen, men de måtte kjempe. Det siste Høyre/FrP gjorde før de forsvant ut av kontorene etter valget var å skrive kontrakt med ISS som privatiserte renholderne. Det første det nye byrådet i Tromså, sammensatt av Rødt, SV og Arbeiderpartiet gjorde var å kansellere denne avtalen.
I Oslo kjempet Rødt gjennom at det skal bygges nye barnehageplasser i byen, og at ingen av disse skal driftes av kommersielle aktører. Samtidig har vi fått satt en stopper for utredninger i Oslo havn som kunne gjort det kommunale foretaket om til et AS.
Sosial boligbygging med en levelig pris og god standard er viktig når boligprisene som går helt av skaftet. Dagens boligmarked er et klassespørsmål og det er de som står nederst som går fra tap til tap. I Bodø har Rødt fått gjennom at 20 prosent av boligene som bygges på det nedlagte flyplassområdet skal være prisregulerte boliger utenfor markedet. Om “mamma og pappa betaler” eller ikke blir ikke lenger like avgjørende.
ILO-konvensjon 137 er vektlagt i alle kommuner med havner. Det tar tid, men det er dessverre slik at kalenderen dikterer at det å få budsjetter på plass er første prioritet. Deretter kommer jobben med å rydde i havnestyrer som er på ville veier. Bryggesjauera har slåss i flere år, og det er forståelig at de er utålmodige. Så til alle sjauere, dere er ikke glemt, og vi jobber med saken.
Bryggesjauera, like viktig i år som i fjor
Jeg avsluttet året i Oslo 4, desember. Et par hundre av oss takla møkkaværet og sto sammen med sjauera hele dagen. Fra blokaden mot Yilport på morran til rundene på Oslo rådhus, løpeseddelutlevering på Karl Johan og rundt stauten Pioneren på Youngstorget. Fagforeningsfolk fra Portugal, Tyskland, England, Sverige og Danmark stilte solidarisk opp sammen med fagforeningsfolk fra hele landet. Aktivister fra alle foreninger og landsdeler stilte opp, og vi får også stor støtte og inspirasjon i at internasjonale tilskudd tar veien til Norge for å vise støtte. Dette er alle for en, og en for alle. Men vi er for, og de slåss på det tredje året.
En samlet fagbevegelse kunne klart å avslutte hele bryggesjauerbråket før vi kom til 2015, men nå skriver vi 2016 og det har bare blitt verre.
NHO har dessverre funnet oppskriften: Lag konflikter, gjerne ved å bryte med spillereglene, som i Uber og havnearbeiderkonflikta. Send deretter hele sulamitten inn i retten. Med fredsplikten fra Hovedavtalen i hånd krever de deretter resignasjon fra arbeidsfolk, mens advokatene danser tango i retten. Samtidig slites arbeidsfolk ned mens de svever i et vakum i en konflikt der de ikke ”får lov til” å aksjonere. Om ikke tidligere så gikk NHO bort fra fredsplikten med strategidokumentet mot sjauera i 2012.
Da er det utrolig provoserende å se ledelsen i LO snakke om samarbeid på NHOs årskonferanse Remix. Dette skjer mens arbeidskjøpere i NHO og andre organisasjoner står bak Norwegians innsats for å overgå RyanAir, knusing av bryggesjauera og privatiseringsjaget mot samtlige deler av den norske velferden de kan få kloa i. Så mitt nyttårsønske til LO og hele norsk fagbevegelse er: Mindre snitter med NHO og flere arbeidskamper! En gang het det tross alt “tvers gjennom lov til seier”
…hvis vi bare løfter i flokk
Dette går filleveien om vi ikke begynner å bite fra oss. Vi må se at våre søstres og brødres kamper er alles kamp. Det betyr at om du er medlem i Industri Energi, er sjaueras kamp din kamp. Er du medlem i Fagforbundet er HKs kamp for å se lønnstalla i LO din kamp. Og er du medlem i El- & IT-forbundet, er Fagforbundets kamp mot privatiseringer i sjukehjemmene din kamp. En urett mot én er en urett mot alle!
