Det er så lett å appellere til hjertet i desember. Det er så enkelt å påpeke det ironiske og absurde i å feire og tilbe et barn født i ytterste fattigdom, dømt til en barndom som flyktning, samtidig som vi støter både fattige og flykninger ut i kulda. Når jeg sitter der forspist med sug etter mer, er det fristende å rasjonalisere fattigdommen bort, eller betale seg ut av det med godhetsavlat, en tier her og en tier der, en SMS eller to til gode formål. Men det handler ikke om desember. Det handler om alle de andre månedene i året. Det handler ikke om godhet, det handler om en kopp og en hånd.
Fortjener jeg rikdommen
Hvor langt er det mellom deg og tiggerkoppen? En oljekilde som går tom, en velferdsstat som bryter sammen, et samfunn som ikke lenger trenger kompetansen din, som ser på hudfargen din eller hører på språket ditt og stempler deg udyktig.
Fortjener jeg rikdommen min? Har jeg jobbet hardt for det jeg fikk? Ærlig talt, nei. Jeg satte ikke liv og helse på spill for å finne oljekildene. Jeg jobbet ikke doble og triple skift på fabrikkene for å få sving på norsk økonomi. Jeg fikk skolegang, jeg fikk støtte til å studere, jeg har vann og seng, tak og vegger, som jeg våkner til, og tar for gitt hver eneste dag. Mine største problem i desember er tidsklemma og hva jeg skal ønske meg til jul i år. Jeg har jo alt.
Jeg klatret på andres rygg
Elena som sitter der med koppen, derimot. Hun jobbet hardt. Fra hun var 6-7 år jobbet hun i åkrene rundt Costansa i Romania. Da hun ble voksen reiste hun til Italia og Portugal for å plukke frukt og poteter. Hun fikk aldri gå på skole. Hun nøt ikke godt av arbeidstidsbestemmelser, minstelønn eller helsetjenester. De svarte jobbene ble hennes, og de var hennes så lenge hun arbeidet hardere og raskere enn de unge mennene. Hvorfor fortjener ikke hun rikdom?
Elena ble fattig innafor det samme økonomiske systemet som gjorde meg rik. Jeg er rik av en eneste grunn; min lønn er relativt mye høyere enn varene jeg trenger. Prisen på varene holdes nede av hensyn til sånne som meg, og på bekostning av sånne som Elena. Da vi klatret i Maslows behovspyramide, skjedde det på ryggen til de som ble sittende med koppen.
Det handler om rettferdighet
Det kunne vært deg som ikke ble rikdommen til del. Avstanden er så kort at det skremmer vettet av deg. Og dess større pengesekk du sitter på, dess større er fallet, dess mer redd er du. Det vet Elena, for hun vet at de som selv har lite gir mer enn de som har mye.
Godhetstyrann sier noen. Vi tar avstand fra asymmetriske maktforhold mellom fattige og rike, sier andre. Rasjonelle grunner til å ikke gi slipp på tiern din. Men det handler ikke om godhet, det handler ikke om makt. Det handler om at du gir tilbake det du har fått til dets rettmessige eier.
Åpne hånda og gi slipp på tiern din. Gjør det i ærbødighet og respekt for de som betalte prisen for din rikdom. Og når du åpner den hånda er det kanskje erkjennelsen og sårbarheten du får tilbake. Den erkjennelsen og den sårbarheten du trenger for å kjenne takknemlighet for det som ble din del.
