Hvorfor bør studenter fagorganisere seg? Hvorfor NTL Ung?

Foto: David Shankbone

Unge med høyere utdanning representerer ikke lenger en privilegert elite. Studentene har blitt proletarisert og også de har en legitim interessekamp å føre[1].

Knut Kjeldstadli
About Knut Kjeldstadli (2 Articles)
Knut Kjeldstadli er professor i historie ved Universitet i Oslo, politiker for SV og NTL-medlem.

«Forandre verden – den trenger det.» Setningen er fra en sang i Bertolt Brechts stykke «Forholdsregelen». Vi bor på en kriseridd klode. I disse dager domineres sinnene våre at det vi kaller flyktningkrise, som er et resultat av flere motsigelser, frustrasjon hos en ungdom som ikke ser utveier, stormaktinnblanding, svakheter i regimer og religion. Men mon vi ikke skal legge til ressurskamp og vann og jord, en grunnleggende knapphet som forverres av tørke.

Disse størrelsene slår ut i kamp – og i flukt. Et estimat sier at det i dag finnes 50 millioner miljøflyktninger, inkludert internt fordrevne. Om ismassivet i Himalaya skulle smelte, som noen prognoser sier, ville først store floder – fra Guleelva i Kina til Mekong og Ganges og Bramaputra først oppleve flommer en ikke har sett maken til, og så en tørke ingen ikke har sett maken til.

Markedsøkonomiens veksttrang

Hvorfor er sitasjonen for klima og miljø blitt så prekær? En hovedkraft er veksttvangen i en kapitalistisk markedsøkonomi. Veksttvang, ikke veksttrang. Dette er ikke primært spørsmål om holdninger, men om et system, der det ikke finnes noen likevekt, noen steady state. Skal foretakene overleve konkurranse, må de vokse nå. Skal de være rustet for framtida, må de nå kreve superprofitter. Skal de ha prestisje og dermed få kontrakter, må de ha et demonstrativt forbruk, a conspicuous consumption, som den norske-amerikanske samfunnsforskeren Thorstein Veblen skreiv om. Hvis ikke vekst, så råker systemet ut i økonomisk krise. Og hvis det skjer økonomisk vekst, er vi i økologisk krise. Med unntak av et par år har kurven for CO2-utslipp fulgt kurven for global økonomisk vekst. Vi kan rense utslipp så godt som råd. Men oppgaven med å bringe totale utslipp ned er nær umulig hvis total virksomhet samtidig skal øke. Å satse på at det vil komme en så ekstremt effektiv teknologi er naivt og farlig.

Kapitalismen vil neppe være avskaffet med det første. Så den umiddelbare oppgaven er å bremse, tøyle den så langt vi evner. Hvilke krefter har vi da? Fagbevegelsen er den sterkeste folkelige krafta. Her i landet har jo også LO-forbund som Norsk Tjenestemannslag, NTL og LO i Oslo, gått inn i en klimaallianse med kirken, med miljørørsla. Så det er usant at fagbevegelsen ikke går på grønt, men på grått lys. Når fagbevegelsen er så viktig i denne sammenhengen er det fordi et grønt skifte også krever et rødt skifte. Kan vi ikke basere oss på at det produseres stadig mer, må vi omfordele, utjamne. Her har fagbevegelsen en av sine største oppgaver, og ingen annen kraft er bedre rustet til denne striden.

En felles motstander –kapitalen – skapte samholdet i arbeiderbevegelsen

Kjernen i fagforeninger er å organisere salget av arbeidskraft, å danne et kartell av selgere av arbeidskraft, for å sikre pris – lønn – og vilkår. Logikken er å hindre at noen underbyr andre. Og ideelt skulle derfor 100 prosent være organisert. Å slå seg sammen gir synergi – 1 pluss 1 er ikke 2, men 3. Organisering er en kilde til makt. Fagbevegelsen har vært en kilde til motmakt mot den makta som har ligget i kapital og kontroll over media. Slik har fagbevegelsen vært en av de viktigste kreftene for demokratisering.

Fagbevegelsen sprang historisk ikke ut av en homogen arbeiderklasse. Før 1900 nektet fagarbeidere å bruke samme venterom på Arbeidskontoret som de ufaglærte dagarbeiderne. En enhet som spente over disse skillene, ble skapt av fellesinteressen fordi en hadde samme motstander, kapitalen, videre fordi en klarte å utvikle en troverdig fortelling, en ideologi, og endelig fordi menneske fra ulike grupper ble trukket med i felles praksis, som et demonstrasjonstog. Gammel paternalisme i arbeidslivet forsvant, ofte fordi eierne «sa opp kontrakten», sa fra seg moralske forpliktelser og la reine markedskalkyler til grunn. Og så lærte arbeiderne at det var ikke nok å organisere etter fag; ufaglærte husmalere kunne konkurrere ut fagfolk, så en måtte organisere alle lokalt, i de lokale faglige samorganisasjonene. Og en lærte at det ikke var nok med lokal organisering hvis et stykke arbeid i en konflikt kunne settes bort til en bedrift i nabobyen. Forbundet måtte bli landsomfattende. Ja, en så at internasjonal organisert solidaritet trengtes, første gang for å drive vekk danske streikebrytere i en typografstreik i 1889.

Fra proletariserte håndverkere dannet de første fagforeningene, kom så fabrikkarbeidere, ufaglærte på anlegg, Skog og land og på 1930-tallet Handel og kontor og Hotell og restaurant.

Hvordan plasserte akademikere og studenter seg i dette bildet?

Universitetene startet jo som embetsmannsskoler, meget makttro. Under eneveldet hadde universitetet i København oppgaven som statens sensurinstans. Omkring 1860 vokste det moderne forskningsuniversitetet fram. Fra 1960-åra kan vi snakke om en institusjon for masseutdanning. Og i dag er det nærmest en allmennutdanning når 70 prosent av ungdomskullene tar høgskoler eller universitetet.

For studentene har dette betydd store endringer. Lenge kunne de se seg som en elite, symbolsk markert ved å ha latin i fagkretsen. Å være lektor, ja også adjunkt, på en videregående skole var noe i en mindre by, I dag ser vi vel at en bachelorgrad er blitt en ny allmennutdanning.

For studenter, akademikere, statsansatte har det vært lange læreprosesser når det gjelder å fremme interessene sine. På 1800-tallet gjaldt ærbødige henvendelser fra enkeltpersoner. Fra slutten av hundreåret var middelet petisjoner, kollektive, men fortsatt underdanige. Så kom profesjonsorganisering. En profesjon er jo et yrke med en viss monopolisert kunnskap i bunn, en organisering rundt dette knappe godet, og iblant også med et formalisert brev e.l. slik psykologer, leger og revisorer sertifiseres. Et syn på profesjonen kan være at framhevingen av kunnskap er god, men at profesjonsforeningene kan bli snevre. Så derfor er det viktig at disse utdanningsgruppene får et breiere samfunnsmessig syn, at det utvikler seg til fagforeninger.

Proletariseringen av studentene

Når dette er avgjørende, er det blant annet fordi det har skjedd en «proletarisering» av studentene. I USA for et par år siden gikk 56 prosent av BAene under 25 år ledige. I Storbritannia gikk halvparten av de universitetsutdannete i ikke faglærte jobber. Og det sies at 45 prosent av dem ikke vil tjene nok til å tilbakebetale studielånet. Utdanning er med andre ord i dag ingen garanti for jobb, enn si en god jobb. Studenter og akademikere er ikke lenger generelt privilegerte; også de har en legitim interessekamp å føre.

Blant en del ungdom rår tanken om å «være sin egen lykkes smed». Særlig, men ikke bare, gjelder vel denne ideologien ungdom med en borgerlig bakgrunn. Men når det er samfunn i Europa der halvparten mellom 15 og 24 år går ledige, er det klart for alle at dette ikke er enkeltpersonens ansvar – eller er i enkeltpersonens makt å løse. Norge er ikke ved noen masseledighet, men ledigheten er høyere blant unge, over ni prosent. Så kanskje blir det flere som må learn it the hard way. En tar en jobb på McDonald’s. Så går åra. «Alle disse dagene som kom og gikk, var de selve livet?»

Når ungdom ikke vil organisere seg, kan det vel skyldes både tanken om å ordne opp sjøl, og en idé om at fagorganisering er gammeldags. Det kan også skyldes propaganda fra bedriften, kåring av «Månedens ansatte» osv. Det kan skyldes åpen maktbruk, med risiko for organisatorer for å få sparken. McDonald’s lærer vekk union busting i kurs på sitt Hamburger-universitet, og har flying squads som sendes inn for å rydde opp hvis det er tilløp til kollektivdannelse og organisering. Men det viktigste er nok både en forestilling og et faktum for mange – at jobben er midlertidig.

Men det er et alternativ – å vende seg til fagforeningene. Det er, tror jeg, en læreprosess i gang – som likner på det som skjedde da svennene i håndverket skjønte at de aldri ville bli mester, men forbli en underordnet lønnsarbeider hos en mester.

Europas tapte generasjon

I massearbeidsløshetens Europa kan det være skapt a lost generation. Den bor hos foreldre; det gjelder 46 prosent av alle i EU mellom 18 og 34 år. Det angår helse, det angår sjølstendighet i eget liv. Sjøl om en finner en jobb, er den usikker og ofte mager. Innslaget er stort av jobber på deltid, korttid, ansettelse i vikarbyråer, jobb i grått og svart marked. Tapet av inntekt i ung alder kan forplante seg inn i lovet seinere også. Noen har kalt disse kategoriene for et prekariat, grupper som lever på randen av arbeidsmarkedet i sårbare posisjoner. Om lag en tredel av arbeidstakere i det globale Nord går i denne usikkerheten og avmakta. For noen år siden streiket ansatte i et tysk privat postselskap. Streikekravet var å få selge arbeidskraft til en lønn av halvparten av lovfestet minstelønn. I Tyskland har personer også blitt sagt opp fordi de har ladet opp mobilen på jobben, på arbeidsgivers strøm, eller fordi de har tatt rundstykker som er blitt igjen etter møter uten å spørre om lov. Vi er ikke der. Men troen på at det ikke kan skje her, kan være med på å åpne for at det skjer.

Hvor ligger ansvaret når halvparten av ungdommen og fjerdedelen av arbeidsstyrken i et land går ledig? Fra høyrehold gis etablerte lønnstakere mye av skylden, ved å ha forrang til jobber. Regler om ansiennitet og regulert oppsigelse skal hindre fleksibilitet. Fagforeningene er egoistiske monopolister. Sysselsatte voksne og eldre står mot arbeidsløs ungdom. Løsningen ligger i frislepp; bedriftene vil da hyre på flere fordi de seinere om nødvendig lettere kan si dem opp. Avregulering fremmer en rettferdig konkurranse. Her står arbeidsløse og arbeidsgivere sammen mot de privilegerte som er i arbeid.

Prekariatet

Slik høyrepolitikk kan avvises: Skulle en følge denne linja, ble resultatet ikke at flere fikk ryddige jobber, men at flere fikk mer usikkert arbeid. Men nå finnes mer tankevekkende analyser av forholdet mellom det som er kalt A- lag og B-lag, kjerne og periferi, eller formell og uformell sektor. I boka The Precariat. The New Dangerous Class/ (2011, også på norsk) argumenterer Guy Standing for at «prekariatet» har utviklet seg til en egen klasse, som er in the making, i ferd med å dannes – og som står opp mot det klassiske «proletariatet» og «salariatet», altså alle med salary, fast lønn. Prekariatet er ledige eller løsarbeidere, tjener lite, er innbyrdes svært uensartet, og har ingen felles identitet som springer ut av arbeidet.

Standing kan kritiseres for å overdrive forskjellene mellom ulike deler av lønnstakerklassen. Å snakke om to atskilte klasser gir ikke mening. Ikke alt er nytt, massearbeidsløshet var jo daglig kost i mellomkrigstida. Prekært, altså midlertidig og usikkert, arbeid finner en i dag også for eksempel i medieverden og akademia. Men noe er nytt, blant annet at så mange med utdanning går ledige.

Å gjøre arbeidsforhold og arbeidsmarked generelt løsere og hardere for å slippe til ungdom, vil slite kroppsarbeidere enda raskere ned. Allerede for noen år siden var gjennomsnittlig pensjonsalder for en fagarbeider 56 år. Også blant akademikere står bare et fåtall til de er 70 år.

Men Standing peker på et brennende forhold for europeisk arbeiderbevegelse, der ilden merkes så smått også i Norge: Hvordan møter fagbevegelsen alle dem som går ledige? Og dem som er løsarbeidere? Av de unge europeere som har jobber, er 42 prosent i midlertidig arbeid. Svaret er viktig – av tre grunner. Først og fremst – situasjonen for disse er for jævlig. Solidaritet dreier seg også om moral, å ikke la andre i stikken. Dernest dreier solidaritet seg om opplyst egeninteresse – når det er en stor gruppe på randen av arbeidsmarkedet, legger det trykk på dem som ellers er i markedet.

Og endelig – om ikke arbeiderbevegelsen rekker ut, kan «prekariatet» bli rekrutteringsgrunn for nye, høyreradikale rørsler, som gir folk den identitet og fellesskap de ikke finner i arbeid. Dette ble erkjent av arbeiderbevegelsen før krigen. En mann som Arthur Berby som ledet arbeiderne under Menstad-konflikten, argumenterte på LO-kongressen 1931 for å dele arbeidet av denne grunnen.

Hva kan fagbevegelse og venstreside gjøre? Det første må være et program for rekruttering og organisering. Tilby en lav, nærmest symbolsk kontingent for første gangs medlemskap og for ledige. Finne fram til nye former for tverrgående medlemskap, slik at en ikke må ut og inn av forbund. Organisere arbeidsløse i tilknytning til foreningene. LO sentralt og i ulike fylker og flere forbund, nå også NTL har egne ungdomsutvalg eller organisasjoner – kan de gjøre mer?

Hvor står NTL i dette bildet? Hvorfor gå inn i NTL?

Det finnes jo alternativer for folk i vitenskapelige stillinger ved universiteter, høyskoler og forskningsinstitutter – som Forskerforbundet og Akademikerne. Så – hva er spesielt ved Tjenestemannslaget?

For det første er NTL den eneste foreningen som søker å organisere alle stillingskategorier – teknisk personale, administrasjon, studenter og vitenskapelig ansatte. Medlemskapet åpner for innsikter i situasjonen til de andre kategoriene. Det gir en lokal styrke, bidrar til å hindre at grupper spilles ut mot hverandre. Om dette kan synes som om foreningen står i en spagat, har den hatt styrken til å klare dette. For dem som tenker at behovet for lønnstakersolidaritet ikke blir mindre, men større framover, er dette et tungt argument. Universitetene har sannelig sin andel av midlertidig ansatte; ”prekariatet” er ikke så fjernt. Og vitenskapelig ansatte er ikke lenger en embetsmannskaste; vi er arbeidstakere som andre, om enn med det privilegiet å kunne holde på med virksomhet styrt av egen nysgjerrighet i deler av arbeidstida.

For det andre har NTL ved Universitetet i Oslo en lønnspolitikk jeg kan stå inne for. Solidariteten brukes til å sikre utvikling for alle kategorier. ”Lik lønn for likt arbeid” betyr å holde fast ved de sentrale, felles forhandlingene og ikke la de lokale pottene og individuelle tillegg vokse urimelig. Det betyr også å heve alle over kategorien ”lavtlønte” (lønnstrinn 40). Det betyr at det ikke skal bli et lønnsgap etter kjønn. Det betyr at ledere, som har hatt den desidert beste lønnsutviklingen de siste åtte åra, kan klare seg med mer beskjedne tillegg, til gode for eksempel for konsulenter og rådgivere. Og det betyr at det ikke skal bli skeivheter innad i en kategori, som professorene, der noen ledelsen ser som stjerner, får tillegg på 150 000 til 200 000, mens andre ikke får noe. Glimrende forskning er sjølsagt et tungt argument. Men alle deler av vår samfunnskontrakt, også formidling og deltaking i det offentlige ordskiftet og utvikling av gode læringsmiljøer, skal oppfylles – og honoreres. En lønnsstruktur med mindre forskjeller legger trolig grunnen for godt klima og samarbeid ved institusjonen. Inntekten din skal være en lønn for utført arbeid, ikke en belønning mer eller mindre vilkårlig tildelt fra ledelsen.

For det tredje har Akademia interesse av støtte utenfra. Og her er landets største arbeidstakerorganisasjon, LO, en hovedspiller. I 2004/2005 pågikk en lang og hard strid om Lov om høyere utdanning. Vi vant da tre seirer: retten til å velge ledere, at universitetene ikke skulle bli halvkommersielle stiftelser, og at det ikke skal tas studieavgifter. Her var NTL-foreningen helt sentral, ja ledende i å organisere motstanden – ikke til forkleinelse for Vox Academica og andre. Og NTL-foreninger ved andre læresteder fulgte opp. Og et av de klareste støtteinnleggene kom fra LOs nestleder Finn Erik Thoresen.

Dette gjelder også – for det fjerde – at gjennom medlemskapet i NTL har universitets- og høyskoleforeningene tilgang til LO og kan være med på å forme politikken for forskning og høyere utdanning. Du kan få brukt din kyndighet.

Et siste – og etter mitt syn avgjørende forhold – er behovet for et samarbeid mellom miljøbevegelsen og fagbevegelsen. Ellers blir det tungt å håndtere de enorme utfordringene omkring klima. NTL har som nevnt engasjert seg i kampanjen for å skape ”grønne jobber” sammen med både miljøbevegelse og kirken. Og landsmøtet nå vedtok en skarp uttalelse om miljøpolitikk. Norsk Tjenestemannslag er kanskje det LO-forbundet som har engasjert seg tydeligst, og er slik en bro mellom miljøet og arbeidslivet. Ingen av de andre foreningene ved universitetene har dette potensialet for bygge den nødvendige alliansen. Så derfor velger jeg NTL. Og jeg håper NTL Ung kan bli viktig for framtida til studentene og for dem som står i en prekær stilling.

Lenin sa en gang at studentene var «revolusjonens stormsvaler».

Når de fløy bakken, var det uvær i vente. – Nå er visst grunnen at insekter går mot bakken ved lavtrykk, og svalene følger etter. – Men likevel – ser vi tegn til værskifte?

[1] Innlegg på presentasjonsmøte for NTL Ung på Universitetet i Oslo 17/9 2015

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

1 Comment on Hvorfor bør studenter fagorganisere seg? Hvorfor NTL Ung?

  1. KåBe // at // Reply

    Glimrende. Studenter, arbeidsløse og alle som er i jobb har felles interesser. Jeg er ikke en konsument, men en arbeider og produsent på lik linje med mennesker over hele verden!

Leave a comment

Your email address will not be published.


*