Når haukene får diktere

Med tre fireårs-perioder som NRKs Midtøsten-korrespondent og snart 40 års arbeid med Midtøsten bak seg, kommer Odd Karsten Tveit med en ny bok om konflikten mellom Israel og Palestina. Det er hevet over tvil at den karakteristiske vestlendingen er en av Norges fremste eksperter på området.

Virkelighetens thriller
I De skyldige tar Tveit oss med på en nervepirrende og spennende reise fra opprettelsen av den israelske staten i 1948 frem til våre dager. Utenomrettslige henrettelser, grusomme kriger og en brutal militær okkupasjon formidles med entusiastisk fortellerevne og ofte gjennom enkeltmenneskers skjebner. Tveits fantastiske evne til å forklare storpolitikk gjennom ekte mennesker gjør at boken er relativt lettlest, på tross av at mursteinen av en bok er spekket med fakta. I følge Midtøsten-forsker Nils Butenschøn er boken på linje med de beste spionromaner, men vi blir ofte minnet på at det handler om ekte mennesker.

Lei av løgn
Odd Karsten Tveit er i den kategorien av journalister som tar sitt oppdrag på alvor. Tveit sier selv at hans fremste oppgave er å se makten i kortene, og mener at når det kommer til kriger og konflikter kommer man nærmere sannheten jo lengre tiden går. Flere av de utallige kildene til denne boken ville fortelle, fordi de hadde sett seg lei på alle løgnene. For det mangler ikke på løgner eller løgnere i denne konflikten, der virkeligheten gang på gang viser seg å være villere enn det selv den med best fantasi kunne forestille seg.

Vårt Lands anmeldelse av boken (29.09.2015) beskylder forfatteren for å være ensidig. Det er feil. Tveit arbeider i tråd med sitt journalistiske oppdrag ved å belyse sider av sannheten om Israels sionistiske politikk som sjeldent kommer frem. Offentligheten mangler ikke fremstillinger av Hamas som en skjødesløs terrororganisasjon med forakt for liv. Det er derimot ikke like mange som vet om de mange forslagene fra Hamas om langvarige våpenhviler med automatisk fornyelse i bytte mot eksempelvis opphevelse av blokaden av Gaza. Israel har visst å sette pris på islamistenes splittende effekt på den palestinske frigjøringskampen. Tveit dokumenterer sine påstander godt i boken og har en levende fortellerstil. Ikke minst bidrar de mange lokale anekdotene fra Midtøsten til den sprudlende formen. Det er talende når Med Israel for fred i sin kritikk av boken henviser til synsere i kommentarfeltet på Nettavisen, fremfor å komme med et troverdig tilsvar.

Norge ingen reell fredsfremmer
Tveit retter krass kritikk mot mange av partene som er involvert i spillet om Palestina. Israelske hauker og amerikanske støttespilleres aktive arbeid mot fredelige løsninger dokumenteres og ettergås i sømmene. Vi får dessuten et kraftig korrektiv til myter om Norge som en utelukkende fredsfremmende aktør i konflikten. Til de av oss i Norge med en holdning om at makt ikke automatisk skal gi rett, er dette en tydelig påminnelse om at kampen må fortsette på hjemmebane. Palestinske ledere får tidvis også gjennomgå. Det etterlates ingen glansbilder av PLOs ledelse og senere de palestinske selvstyremyndighetene. Kritikken mot den ikoniske Yasir Arafat som leder for et undertrykt folk er balansert, men hardtslående når det gjelder hans autoritære tendenser. Det er mange skyldige. Den hardt prøvede palestinske befolkningen fremstilles aldri ynkelig, men som det klare offeret for den brutale okkupasjonspolitikken. Heltene i Tveits fortelling finner vi sjeldent i maktens korridorer. Når haukene får diktere er det fredlige krefter på begge sider som står igjen som tapere. Det er med frysninger på ryggen man kan lese om stadig mer protofascistiske tendenser i Israel og stadig mer håpløshet blant palestinerne både i og utenfor det okkuperte området.

Boken gir mye plass til Lillehammer-saken. Mange har hørt om Mossads drap på en uskyldig marokkansk statsborger. Mannen jobbet som kelner på Lillehammer og man tok han feilaktig for å være en sentral person i PLOs ledelse. Drapsmetoden som ble brukt er ikke unik. Boken byr på mange historier om israelske henrettelser av palestinske politiske ledere, intellektuelle så vel som militsledere. Mange slike drap gjennomføres langt borte fra konfliktens kjerne. Det er skremmende å se de svake eller til og med fraværende reaksjonene fra land i Europa i møte med væpnede aksjoner på deres territorium. Etterspillet til Lillehammer-drapet i Norge er intet unntak og bør reise ubehagelige spørsmål om rettstatlige prinsipper, så vel som demokratiske. Uortodokse bakkanaler tas i bruk for å sikre en av drapskvinnene oppholdstillatelse i Norge.

Kunne vært løst?
På overflaten er det kanskje vanskelig å forstå hvorfor vi er like langt fra en løsning på konflikten mellom Israel og palestinerne i dag som vi var da Israel ble opprettet i 1948. Den amerikanske statsviteren Norman Finkelstein mener konflikten kunne vært løst dersom folkeretten ganske enkelt hadde blitt implementert. På papiret skulle det vært en grei sak, ettersom de aller fleste stater i verden er dedikert til en løsning som innebærer en tostatsløsning, som grovt sett baserer seg på at Israel trekker seg tilbake fra områdene de okkuperte i 1967 og palestinerne får sin stat i disse områdene, med Øst-Jerusalem som hovedstad. Også verdens mektigste stater støtter tilsynelatende en slik løsning. De skyldige gir en omfattende forståelse av hvorfor vi i dag står i en situasjon der stadig mer palestinsk land blir til israelske bosetninger og hvorfor vold og uro regelmessig blusser opp med fornyet styrke. Dette er en av bokens aller sterkeste sider.

Undertegnede har aldri tidligere slukt 1007 sider i et slikt tempo, boken byr på en herlig miks av spenning, kunnskap, sinne, sorg og i blant sårt tiltrengt glede. Resten vil jeg overlate til Tveit, god fornøyelse!

Teksten ble først publisert på Infodada