Fornuftig kapitalisme ikke lenger mulig

Foto: David Shankbone, Wikimedia Commons.

Enorme selskaper, som Statoil og Telenor, forhindrer en regulert kapitalisme. I dag styres ikke lenger utviklingen av gode teorier og fornuft.

Peder Martin Lysestøl
Om Peder Martin Lysestøl (5 artikler)
Peder Martin Lysestøl er sosialøkonom og forfatter. Pensjonert førstelektor fra Høgskolen i Sør Trøndelag. Han har tidligere skrevet om Palestina, internasjonal økonomi og velferdsstatens økonomi.

 

Det er nå 5 år siden den økonomiske verdenskrisa brøt ut. Selv om det ikke er full enighet om årsaken til krisa, er enigheten såpass stor at knapt noen fagøkonomer i denne situasjonen argumenterer for lønnsnedslag og stram finanspolitikk.

 

Likevel er det akkurat det som skjer. Regjeringene fortsetter den nyliberale politikken. De innfører ikke den keynesianske modellen på nytt. De gjennomfører ikke stram regulering av finanssektoren. De starter ikke store diskusjoner om kapitalismen som system, selv om dette er en verdenskrise som trolig er mer dramatisk enn noen av de tre tidligere verdenskrisene.

Seriøse økonomer fortvilet

Seriøse og humanistiske fagøkonomer som blir opprørt over de menneskelige tragediene som følger av den politikken som føres, fortviler. Paul Krugman, en av de mest innflytelsesrike og liberale økonomene sier det slik: ”Eg vil gjerne tru at idear og prov spelar ei rolle for politikken” og ikke at vi har en politikk som ”kjem frå den rikaste prosenten, styrd av den rikaste prosenten, for den rikaste prosenten” (Dag og Tid 3/5-13). Men det er gått 5 år uten at noen ny politikk varsles, og professor Krugman tviler: ”Om det ikkje er slik, kva er det da eg brukar livet mitt på?”.

Også økonomene i Statistisk Sentralbyrå påviser det uholdbare i politikken som føres. ”Stram finanspolitikk (penger overført over statsbudsjettet) bidrar til å kvele den økonomiske veksten i OECD-området”. Mange fagøkonomer som er opptatt av teori burde stille spørsmålet: Hva bruker de livet sitt til? For regjeringene hører ikke på dem. Hva er årsaken til at regjeringene i den kapitalistiske verden fortsetter med en politikk som skaper sosiale tragedier, økonomisk stagnasjon og framtidspessimisme? Hvorfor førte regjeringene keynesiansk politikk fram til om lag 1980? Hvorfor kan de ikke gå tilbake til denne politikken når den var så vellykket den gangen?

Etter min mening finner vi svaret på dette om vi ser på utviklingen av kapitalismen som system.

Keynes påviste en motsetning i kapitalismen slik den hadde utviklet seg etter 1. verdenskrig, som artet seg som en voksende ubalanse i markedene. I jakten på profittmaksimering, økte kapitaleierne produksjonen, samtidig som de gjorde alt de kunne for å holde lønnsvekst og skattebetaling nede. Dermed reduserte de den kjøpekraften som skulle sikre at varene som ble produsert ble etterspurt. Motsetningen i markedene mellom tilbud og etterspørsel økte og krisa var uunngåelig. Keynes så dette som resultat av den rådende økonomiske liberalismen og anbefalte drastisk omlegging av politikken. Etter verdenskrigen kom også ny økonomisk politikk, langt på vei som anbefalt av Keynes.

Paul Krugman og andre liberale, humanistiske økonomer er keynesianere. De anser dagens politikk som et resultat av uforstand og mangel på riktig teori. De anbefaler igjen den keynesianske modellen, men ingen hører på dem. Hvorfor ikke?

Krisene kommer igjen og igjen

Tida burde vel være overmoden for teoretikere som Krugman å studere Marx sine teorier. Karl Marx påpekte også, mer enn 60 år før Keynes, den grunnleggende motsetningen i kapitalismen mellom tilbud og etterspørsel. Marx kalte det tendensen til overproduksjon. Men til forskjell fra Keynes så han dette ikke bare som en motsetning som skyldtes en feilaktig politikk, men at kriseutviklingen hang sammen med motsetningen i kapitalismen som system.

Ifølge Marx vil kapitalisten alltid forsøke å maksimere profitten og dermed øke produksjonen og presse lønningene så lavt som mulig. Dette skaper en konstant motsetning i økonomien som fører til konjunktursvingninger, noe som er registrert siden kapitalismens barndom. Men av og til, under bestemte vilkår, blir motsetningene så skarpe at hele kapitalismen som system kommer i krise. Hvilke konsekvenser dette får, avhenger av den politiske og økonomiske situasjonen. Krisa på 30–tallet, som brøyt ut i 1929 og ikke var over før gjenoppbyggingen etter krigen startet i 1946, er den mest kjente av verdenskrisene.

Problemet med Paul Krugman og mainstream økonomene er at de ikke er opptatt av kapitalismen som system. De har en forestilling om abstrakte markeder, produsenter og kjøpere av varer og tjenester uten å studere maktforholdene i økonomien og de virkelige drivkreftene som styrer utviklingen. De er for eksempel ikke opptatt av hva som har skjedd med kapitalismen som system de siste 30 årene, noe som har stor betydning for hva vi kan vente av den framtidige utviklingen.

Statoil og Telenor tiltar seg makt

Jeg vil peke på tre viktige tendenser som etter min mening gjør en ny keynesiansk politikk umulig under dagens kapitalisme.

Den første er den veldige kapitalkonsentrasjonen og monopoliseringen. De kapitalistiske storkonsernene har vokst enormt i størrelse.

Statoil, som alltid har vært et stort oljeselskap, har de siste årene ekspandert voldsomt og er i følge Forbes rangering av selskap i verden på 38. plass med en omsetning på om lag 1000 milliarder kroner og 23 000 ansatte. (Dette er en omsetning tilsvarende 1/3-del av den samla verdiskapingen i Norge, BNP). Selskapet driver produksjon av olje og gass i over 30 land, og i hard konkurranse med verdens største selskaper jakter de på nye olje- og gassreserver. Statoil er engasjert i omstridte skifergassfelt i USA og oljesandfelt i Canada. De deltar i forhandlinger med Israel om utvinning av gass i det omstridte Leviathanfeltet utenfor Israel og Libanon, og de presser på for olje- og gassutvinning i de mest sårbare nordområdene. Jo hardere konkurransen blir, jo mindre rolle spiller etiske og moralske betenkninger.

Telenor, Norges nest største selskap, en av verdens største mobiloperatører, skryter nå av at de også er kommet på Forbes liste over verdens største selskaper, med en 326. plass og omsetning på 138 milliarder kroner og 32 000 ansatte. Telenor driver virksomhet i en rekke land i Europa og Asia, og hele 75 prosent av inntektene kommer nå fra utlandet.

Ser en på de aller største selskapene i verden, har finansselskapet J.P. Morgan nå klatret helt på toppen i USA, med 260 000 ansatte. Typisk for de største selskapene er at de har en omsetning større enn nasjonalproduktet i flertallet av verdens stater, driver virksomheter over hele verden og ligger i konstant økonomisk krig med hverandre om markedene.

Høyeste inntekter fra salg i utlandet

Den andre tendensen er den økende betydningen av utenlandsmarkedene, en direkte konsekvens av den første tendensen. Da Keynes utviklet sine teorier var verdensøkonomien helt annerledes. Den globale kapitalismen var bare i sin spede begynnelse. Storparten av investeringene ble gjort i selskapenes hjemland og hjemmemarkedet var det viktigste markedet.

Når regjeringene førte en politikk som stimulerte innenlands etterspørsel, styrket det ikke bare den nasjonale økonomien, men også profitten til de nasjonale kapitalistene. For å illustrere hvor raskt globaliseringen har gått kan vi ta Norge som eksempel. Mens norske investeringer i utlandet utgjorde 50 milliarder kroner i 1990 viser tall fra Statistisk sentralbyrå at de var steget til 1200 milliarder kroner i 2011. Dette er en 24-dobling på 21 år!

Det betyr at de aller største norske selskapene ikke lenger henter de store profittene fra Norge, men fra verdensmarkedet. Tall publisert av FN viser at mellom 1990 og 2007 økte direkte utenlandsinvesteringer i verdensøkonomien 50 ganger! En keynesiansk politikk for å styrke hjemmemarkedet kan kanskje på kort sikt være bra for den nasjonale økonomien, men for de rikeste kapitalistene er det profittene fra utlandet som teller mest. Keynes virkemidler kan svekke deres konkurranseevne. De verken vil eller kan godta det.

Store finanskonserner presser statene

Den tredje tendensen er veksten i finanssektoren og dermed også kortsiktig kapitalspekulasjon (noen økonomer mener også at dette medfører større makt til kapitalistene på bekostning av direktørsjiktet).

Verdien av verdens finansobjekter er nå mer enn det doble av verdens samla BNP. Gjennom hele 90-tallet og fram til kriseåret 2008 har profittene i finanssektoren vært høye og trukket til seg mengder av kapital. Amerikanske tall viser at mens profitten i ikke-finansielle selskaper har ligget på 5-6 prosent fra først på 90-tallet, har den i finanssektoren ligget på 8-10 prosent.1

Dette er dagens kapitalisme. Veldige monopoler i global konkurranse på markeder hvor spekulasjon og kortsiktighet er blitt en stadig klarere tendens. Sammenbruddet i 2008 førte til rasering av produksjonsmidler og en midlertidig stabilisering av markedene.

Makteliten i de ulike landene har presset politikerne i maktposisjon til å bruke statens penger til å berge de viktigste finansselskapene. Ikke noe er gjort verken i Europa eller USA for å øke styringen over økonomien.

Tallrike konferanser og toppmøter har vært avholdt de siste 5 årene. Ikke noe av betydning har skjedd. De store monopolene fortsetter som før. Det er for sent å reformere den globale kapitalismen. Kapitalismen kan trolig overleve lenge gjennom stadig nye dramatiske kriser. Men denne utviklingen styres ikke av gode teorier og fornuft.

1 Dumeni og Levi (2011): The crisis of Neoliberalism.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.