Arbeiderne i Italia, Kristiania

Det var 1980. Vi hadde fått en ny kollega på trykkeriet, Kåre. Han kom fra Torshov.

I støyen fra ferdiggjøringsmaskinene spurte jeg ham om hvor på Torshov han kom fra. Støyen tok svaret. Jeg spurte igjen.

Jeg så han smile, men ordene ble borte, så jeg ba ham om å rope rett inn i øret mitt, slik det vanligvis ble kommunisert nær maskinene.

ITALIA, ropte han. Jeg forfulgte ikke saken, og regnet med at spørsmålet mitt var blitt misforstått i alt bråket. Jeg hadde ikke spurt om hvilket lag han trodde ville vinne fotball-VM.

Boligmangel var Kristianias største problem
Torshov, slik vi kjenner det i dag, ble til som et av de mest vellykkede boligprosjektene i Kristiania.

Boligmangel har vært et problem gjennom alle år i Kristiania og Oslo, og etter byggeboomen og krakket i Kristiania i 1899 hadde all boligbygging stoppet opp.

Femten år etter ble det fortsatt bygd veldig få boliger, selv om nettopp boligmangel var byens største problem, i hvert fall hvis en ser det fra arbeiderklassens side.

Ingen private turte å gå inn med større byggeprosjekter for arbeidere, og i kommunen ble det diskutert for og mot. Hadde kommunen noe ansvar for boligsituasjonen for sine innbyggere?

Direktør på Freia, Johan Throne Holst var en av de få som så verdien av at arbeiderne bodde skikkelig.

Han bygde ut det vi i dag kaller Freiabyen på Frydenberg for sine arbeidere allerede i 1912. Husene er bygd i engelsk stil og er småhus bygd i mur med to, tre eller fem boenheter i hvert hus.

Man regnet med at Kristiania manglet boliger for omtrent 24.000 mennesker i 1918. I tillegg bodde mange, som hadde tak over hodet, svært trangt og dårlig.

Det var vanlig at familier, mor, far og barn, leide ett rom hos en annen familie. Da delte de kjøkken, lus og sykdommer. Lungetuberkulose trivdes under slike forhold, med trangbodde, rå, kalde og trekkfulle leiligheter. Flere tusen Kristiania-beboere døde hvert år av lungesykdommen. De aller, aller fleste kom fra østkanten.

Et sosialt boligprosjekt
I 1916, etter initiativ fra Arbeiderpartiet og Venstre, tok kommunen tak, og kjøpte løkkene og jordene på Torshov.  Tomtene var blitt kjøpt opp fra Torshov gård av boligspekulanter så langt tilbake som i 1869. Nå steg tomteprisene, og det var viktig for kommunen å sikre seg tomter til boligbygging.

Arkitekt Harald Hals var sentral i planlegningen av den nye bydelen. Hals ble boligdirektør i Kristiania i 1918 etter å ha vært sekretær i boligkomiteen noen år.

Han hadde visjoner om en helt annen form for boligbygging enn spekulantene fra 1890-årene. Hals ville bygge for beboerne.

Torshov skulle bli en bydel som hadde alt. Han planla store grønne gårdsrom hvor det kom inn sollys og hvor det skulle være plass til lek og sosialt samvær.

Det skulle bli folkerestauranter hvor beboerne kunne hente en god og billig middag etter dagens arbeid, mødresentre, barnehager, skoler, sykehus og butikker.

– Arbeideren trenger dette, mer enn noen annen, sa arkitekt Hals.

I kjelleren var det vaskeri og dusjer og hos vaktmesteren kunne du hver onsdag hente toalettpapir. En rull per familie i uka var inkludert i husleia.

De fleste leilighetene var på to rom og kjøkken, hver leilighet hadde vannklosett og kjøkken, noen til og med eget bad.

Det var de fineste leilighetene beregnet for arbeidere i Kristiania. Torshov var først tenkt som et annet av Harald Hals prosjekter, nemlig Ullevål Hageby, men byggekostnadene ville da blitt for høye.

I 1917 ble de første spadetakene til bebyggelsen på Torshov tatt.

Arbeiderstrøk ble ambassadeområde
Hvor ble det av Italia i alt dette?  Nå er vi snart der. I 1919 var det klart for første innflytting på Torshov.  Kun gifte og forlovede som var registrert som boligsøkende hadde en mulighet for å få leilighet.

Det var lange ventelister for å få leilighet på Torshov. Opptil sju års venting kunne det bli før en fikk tildelt bolig.

Det var de som var sykest eller som bodde trangest som ble prioritert.

Dessuten måtte beboerne kunne dokumentere inntekt for å dekke husleia. Husleia var over middels for østkanten.

De forskjellige kvartalene på Torshov ble kalt med romertall. I, II, III, IV og så videre opp til 16, men de fikk ganske raskt andre navn på folkemunne.

De to kvartalene som står mot hverandre ved Hegermanns plass hadde ekstra store, femroms leiligheter ut mot plassen der oksefontenen står nå.

Statuen av den kraftige og vitale oksen er laget av Asbjørg Borgfelt og har med årene blitt selve symbolet for Torshov.

Det var vanlig på den tiden å ha arbeid nær der en bodde. Selv om Trikken gikk i Vogtsgate, den gang som nå, arbeidet folk helst i gangavstand fra hjemmet.

Vi kan tenke oss at mange Torshov-familier fikk inntektene sine fra Lilleborg fabrikker, Myrens verksted og fra Christiania spigerværk.

Stor sportsinteresse
Rundt Torshov på den tiden lå det åpne løkker og brakkland. I 1920 hadde mange fått innført 8-timersdagen.

Ti år før arbeidet de fleste fabrikkarbeiderne i Kristiania 54 eller 60 timers arbeidsuke. Med mer fritid og mer overskudd til å leve livet også utenfor fabrikken benyttet de tidligste Torshov-beboerne løkkene til landturer og til sport.

Idrettsinteressert ungdom startet idrettslag som blant annet ble et middel for å holde ungdom unna fyll og spetakkel, som heller ikke var uvanlig på løkkene.

Friidrett, ski, skøyter og selvfølgelig arbeiderklassens yndlingssport, fotball, var de mest utbredte idrettene.

Etter hvert vokste Skeid fram som det største idrettslaget på Torshov. Allerede i 1937 spilte Skeid fra Torshov sin første cupfinale med et lag hvor nesten alle spillerne var flasket opp i bydelen.

På 50- og 60-tallet var klubben et av de beste lagene i landet, med blant annet tre cupmesterskap på rad, i 1954, 1955 og 1956.

Torshov, Rosenhoff og flere andre byggeprosjekter løste ikke byens boligproblem, men de gjorde livet lettere for en del av befolkningen.

Over 7000 mennesker bodde i Torshovs 1762 leiligheter, så fremdeles var det trangbodd, i hvert fall etter dagens målestokk.

Rett etter at innflyttingen på Torshov var ferdig, ble det regnet ut at det bodde 2,5 personer i hvert rom.

Ungdomsforsker Kristinn Hegna, som har skrevet en del om Torshovs historie, har regnet ut at det på den tiden var 15-20 barn i hver oppgang, og når en vet at for eksempel Frankrike-gården hadde 27 oppganger, var det sikkert like greit at det var fotballsparking forbudt i gårdsrommet.

Lille Italia
Og hvor kommer så «Italia» inn, spør du kanskje? I mellomkrigstiden hadde Den Italienske ambassade behov for boliger til noen av sine ansatte.

Toppleiligheten ut mot Oksefontenen i Kvartal VII ble løsningen. Uoffisielt skiftet Kvartal VII navn til Italia.

På nordsiden av Hegermanns plass hadde den franske ambassaden personalleilighet, og kvartalet ble heretter kalt Frankrike på folkemunne.

De sydlige navnene til tross: I den grad livet var en dans på roser i de moderne leilighetene på Torshov, var det en dans med vanskelige trinn.

Da Torshov sto ferdig gikk arbeiderne inn i år med harde arbeidskonflikter.