En klage til politiet

En ny rapport fra Nasjonal institusjon for menneskerettigheter dokumenterer at Oslo-politiet opptrer rasistisk og diskriminerende overfor romfolk og afrikanere som sover ute. Politiets svar på den alvorlige kritikken er at de ikke kan se å ha mottatt klager på nedsettende og rasistisk behandling fra frivillige organisasjoner eller de bostedsløse selv. Rapporten forteller om voldsbruk, rasisme og konfiskering av identitetspapirer. Oslo-politiet, som ikke akkurat er kjent for å være velvillig og gjennomsiktige overfor pressen, ville ikke stille til intervju i saken. I stedet sendte de en skriftlig kommentar til NRK hvor de verken avviser eller innrømmer grusom, nedverdigende eller umenneskelig behandling.

Påstår at de ikke har mottatt klager
I stedet for å møte anklagene med ydmykhet skriver politiet:

«Vi kan ikke se at vi gjennom vår klageordning har mottatt klager på nedsettende og rasistisk behandling fra bostedsløse – heller ikke fra organisasjoner som jobber med disse, som Frelsesarmeen og Kirkens Bymisjon. Ut over det kan vi ikke kommentere rapporten før vi har fått satt oss inn i den.»

Politiet kunne ha valgt å legge seg flate og love bot og bedring. De kunne ha lovet gjennomgang av alle rutinene sine. I stedet velger de tilsynelatende å ikke forholde seg til saken og håpe at det blåser over av seg selv snart, mens de kan lese rapporten i ro og mak. Og underforstått mistenkeliggjør politiet rapporten: hvis det virkelig er slik, hvorfor har ikke ofrene for politiets brutalitet selv levert en klage til politiet? Denne unnvikende og arrogante holdningen opplever jeg som utrolig provoserende. Vi er trolig mange som har øyne i hodet og har vært vitne til unødvendig trakassering av minoriteter og bostedsløse i Oslo. Jeg vil gjerne dele min egen opplevelse. Den er verken veldig stor eller liten, jeg vil tro den ikke er så veldig unik. Men den forteller litt om holdninger som finnes i politiet.

Å knekke et barn
Jeg var i sentrum sammen med en venninne da jeg gikk forbi tre politimenn som omringet en rom-gutt. Han kan ikke ha vært mer enn femten år, og hele kroppsspråket hans fortalte at han ikke hadde det bra. Han sto med bøyd hode og tok imot kommentarene som haglet rundt han, mens han knuget en pappkopp med noen mynter i. Venninna mi og jeg ble urolige, og stoppet litt unna. Vi hørte at politiet sa til gutten at tigging var forbudt i Norge. Selvsagt var vi rystet over at politiet fant på lover på denne måten, men vi turte ikke å si noe. Politiet fremsto som aggressive og uberegnelige for oss. Det virket som de var ute etter noen de kunne plage, og hadde funnet sitt offer. En av politimennene tok koppen til gutten og rev den fra hverandre. Gutten sank mer og mer sammen. De trengte slett ikke å slå han, spytte på han eller noe slikt. De hadde knukket han uansett.

Da vi gikk hjemover var både venninna mi og jeg lei oss. Det verste var skamfølelsen over at burde sagt eller gjort noe. Men hva skal man si til tre store sterke politifolk som oppfører seg sånn? Slike ting går ut over hele tilliten til hele etaten.

Klag du også!
Politiet henviser til sin egen klageordning og mangelen på klager i møte med den alvorlig kritikk om rasistisk hets. Det samme politiet som velvillig stiller opp i en propagandavideo for Frps justisminister Anders Anundsen, men som er utilnærmelige i møte med medias kritikk. Det samme politiet som har villedet om romfolk og organisert kriminalitet, og påvirket politikerne til å tilpasse politikken etter et falskt virkelighetsbilde. Et av tiltakene som har blitt innført de siste årene, og som særlig rammet romfolk, var soveforbudet i alle offentlige utearealer, som ble innført av Høyre-byrådet i 2013 i Oslo. Politiet har håndhevet loven effektivt og ikke uten brutalitet, som er bakgrunnen for den nevnte rapporten, som har fått tittelen Kriminalisering av hjemløshet i Oslo.

Jeg kan ikke huske at hjemløshet faktisk har blitt en kriminell handling i Norge. Jeg vet ikke om det er sant at Frelsesarmeen eller Kirkens bymisjon aldri har klaget. Og jeg lurer på om politiet på ramme alvor tror at en bostedsløs tigger ville komme til dem og levere en rapport om sjikanering etter å ha bli slått eller sparket av politiet. Jeg kan fremdeles se for meg den spinkle ulykkelige gutten med pappkoppen som ble revet fra han. Kanskje trodde han at er sånn alt politiet i Norge er. Men vi vet at det ikke er sånn det skal være. Det er ikke greit. Oslo skal være byen med det store hjertet. Derfor bør vi alle si fra, klage og forhåpentligvis bidra til en bedring. Terskelen for mange med å klage til politiet er høy, og alle bør få innsyn i denne typen klager på politiet. Derfor oppfordrer jeg andre til å dele sin historie med politi og trakassering på twitter under emneknaggen #jegvilklage.