Om venstresiden skal slås sammen er det politikken som må diskuteres

Faksimile Klassekampen.

Skal en partisammenslåing på venstresiden være aktuell må de vanskelig politiske spørsmålene opp. SV's nyliberale utdanningspolitikk og krigsdeltakelse kan ikke overses.

Isak Lekve
Om Isak Lekve (26 artikler)
Aktivist, skribent, sosiolog - og sosialist.

Onsdag 10. juni arrangerte Klassekampen for første gang et av sine utmerkede «Halv7»-møter i Bergen – og for det fortjener de både komplimenter og en stor takk. Det venstreradikale miljøet, i hvert fall på universitetet hvor dette blomstret i forbindelse med alterglobaliseringsbevegelsens høydepunkt for 10-15 år siden, har lenge ligget med brukket rygg i byen mellom de syv fjell, og det er nettopp gjennom arrangementer og initiativ av denne typen, en kan bidra til å vise unge og potensielle aktivister, at den radikale venstresiden i byen er på vei tilbake og noe å satse på. Tilsvarende viktig var kjernetematikken om den evige splittelsen på venstresiden – som ser ut til å ha fått enda en dimensjon gjennom fremveksten til Feministisk Initiativ! og det endelige gjennombruddet for Miljøpartiet de Grønne – og hvordan vi som konsekvens risikerer et Stortingsvalg om to år med fire sterkt maktkritiske partier – men ingen representasjon!

Samling uten Rødt?
Klassekampen fortjener imidlertid også noe kritikk. En ting er redigeringen av Sylfest Lomheims vanligvis så utmerkede spalte samme dag (slaget ved Wien var som kjent i 1683 og ikke 1689 som han hevdet), men viktigere fordi de i panelet valgte å ikke ha en deltaker som kunne representere Rødt. Bortsett fra Arild Rønsens ukentlige spalte hvor tematikken jevnlig kretses innom, så er det særlig to kommentarer som har tatt opp spørsmålet om sammenslåing på venstresiden og som etter mitt syn må kunne sies å være viktige premissleverandører for debatten. Fokus-spalten fra min strenge anmelder Magne Flemmen 22. april, og Homo Politicus-spalten til Maria Dyrhol Sandvik fire dager senere. Hun satt for øvrig også både i panelet og så vidt jeg kan forstå gjennom sin posisjon i Røyst, som medarrangør – så det gjør hennes kommentar desto viktigere.

Begge disse to kommentarene er velskrevne og inneholder gode poenger der de analyserer hvorfor SV og Rødt fremdeles velger å holde seg med hvert sitt parti – og de trekker særlig frem ulik historie og politisk kultur i sine forsøk på å forklare det som for begge fremstår som en ganske uforståelig splittelse. Sandvik vektlegger i tillegg et gammelt utsagn fra Bjørnar Moxnes om at det kan være gode grunner til å bevare en slags arbeidsdeling mellom partiene på venstresiden, hvor SV forsøker å appellere til den utdannede middelklasse, mens Rødt i større grad forsøker å orientere seg mot arbeiderklassen – et prosjekt hun flatterende nok valgte å argumentere mot blant annet gjennom en henvisning til undertegnede. Men ved å vektlegge dette – og jeg mistenker overhodet ikke at det var intensjonen – så underdriver en samtidig de politiske forskjellene som mange tross alt opplever at eksisterer mellom de to partiene. Skal en ha en debatt om sammenslåing, er det imidlertid nettopp her diskusjonen må starte. Ved å undersøke hva disse forskjellene består i, hvor store de er – og om de lar seg bygge bro over.

Forskjeller, krig og utdanning
Så hvor store er de? Det er et vanskelig spørsmål å svare på, men det eksisterer en god del områder hvor det i hvert fall vil være verdt å reflektere over det. La meg bruke to eksempler. Libya-krigen er debattert til døde allerede – og SV-ledelsen ser også ut til å ha gått langt i å ta selvkritikk på sin ukritiske støtte til bombingen – men det er uansett en sak som for mange kan illustrere en viktig politisk forskjell da det er utenkelig at Rødt ville blitt med på et slikt krigseventyr. I tillegg er spørsmål om krig og fred helt eksistensielle for store deler av venstresiden. Her måtte en diskusjon klarlagt bakgrunnen for SV sin støtte. Var det en glipp? Eksisterer det informasjon vi ikke kjenner til? Kunne det skjedd igjen? Det vil være umulig for store deler av Rødts medlemmer å gå inn i et parti som igjen kan gi sin tilslutning og legitimitet til en slik krig – så her må den reelle politiske avstanden mellom de to partiene avklares.

En sak som er mindre debattert dog, er hvordan SV satt med kunnskapsministeren i åtte år og i all hovedsak – med unntak av en barnehagereform som også har hatt en rekke uheldige konsekvenser (jf. den nye boken Velferdsprofitørene av Linn Herning) – bare bidro til å manifestere og legitimere den nyliberale utdanningspolitikken til Kristin Clemet. Som selv ansatt i sektoren, var de åtte årene med SV en gedigen skuffelse, og igjen er det viktig å avklare bakgrunnen for at SV sin politikk i posisjon ble slik den ble. Det kan det ha vært mange grunner til. Dårlige forberedelser til regjeringsdeltakelsen, lite kontakt med grunnplanet, kompromisser innad i regjeringen – eller det kan skyldes at de ganske enkelt deler Arbeiderpartiet og Høyre sine visjoner for denne sektoren. Jeg tror det siste er det mest sannsynlige – for hvordan kan man komme uforberedt til regjeringsdeltakelse? – og jeg går ut ifra at i forhandlingene med AP om taburetter så var det ikke bare taburettene – men også makten til å utgjøre en forskjell på de aktuelle feltene – det ble forhandlet om. Så kunne det sikkert vært nevnt mange flere slike eksempler på felter hvor det kan argumenteres for at de politiske forskjellene faktisk er betydelige. Det skal jeg ikke gjøre, og jeg ønsker heller ikke å argumentere mot sammenslåing. Men debatten om sammenslåing må føres på riktige premisser. Da må også Rødt få delta, og da er det hverken historie, kultur eller arbeidsdeling som gjelder. Bare politikk.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.