Hellas som narrativ – Fra troikatragedie via gresk farse til dokumentar om tyske bjørner

Illustrasjon:<a href=https://www.flickr.com/photos/carloszgz/19347118886/

Hellasdramaet forsetter, men plottet blir mer og mer absurd, og det som for kort tid siden var helter har blitt forvandlet til antihelter. Her følger noen av forrige ukes hendelser.

Morten Johansen
Om Morten Johansen (29 artikler)
Morten Johansen er lønnsarbeider.

En uke etter at folkeavstemningen i Hellas ga statsminister Alexis Tsipras overveldende støtte og nytt momentum inn i forhandlingene har Tsipras forhandlet seg frem til – hold pusten – det samme han ba folket stemme imot. Bra jobba!

Troikaens forslag rommet tragediens logikk, i den forstand at det bare kunne føre til dårlige utfall uavhengig av heltens innsats. Enten ville folket bli utsatt for en opptrapping av innstrammingspolitikken, eller så ville Hellas forlate euroen og dermed lide under en enorm prisstigning på importvarer.

LES OGSÅ: Elitenes forakt for folket og frykt for demokratiet

Først som tragedie, deretter som farse
Folkeavstemningen skulle bidra til å transcendere dette enten-eller, men har i beste fall blitt en symbolsk seier som fremtidens frihetlige sosialister kan mimre nostalgisk tilbake til sammen med andre vakre anslag som endte i nederlag som Pariserkommunen og den Spanske borgerkrigen. Da troikaens forslag returnerte, denne gang ført i hånden av Tsipras selv, var all transcendens forsvunnet og tragedien ble forvandlet til farse med Tsipras som antihelt.

Tillitt er bra, kontroll er bedre?
Både markeder og kommentatorer mottok imidlertid Tsipras’ nye forslag i slutten av forrige uke med stor entusiasme og forhåpninger om en ny avtale. For å dempe denne entusiasmen i forkant av forhandlingene uttalte hele Europas protestantiske festbrems, Wolfgang Schäuble, at det ikke bare var et spørsmål om hvilke tiltak Hellas foreslo, det handlet også om tillitt.

Tillitt entret ikke Schäubles vokabular sist helg. For to år siden holdt han en tale med det som i dag fremstår som en ironisk tittel: Sterkere enn før krisen – Hvordan bygge tillit i Europa gjennom soliditet og solidaritet. Slik formulerer en mann seg som tror at kalkulatoren og det moralske kompasset alltid viser det samme. Uansett. Den gang var Schäubles påstand at i denne krisetiden hadde tillitten til politikken, finansmarkedene og det økonomiske systemet gått tapt. Det var for å bøte på dette at den tyske regjeringen engasjerte seg så sterkt i Europa, ifølge Schäuble.

LES OGSÅ: Situasjonen i Hellas viser behovet for en venstrevridd, realpolitisk internasjonalisme

Tillit Schmillit
Det er ingenting i veien med denne analysen. Og selv om Schäuble formulerer seg på en slik måte at han slipper å referere til folket er det åpenbart at det er folket som har mistet tillitt til de nevnte institusjonene fordi disse institusjonene ikke lenger produserer de resultatene de er ment å produsere.

Når mangel på tillit i Europa nå plutselig har endret betydning til Schäubles mistro til Syriza-regjeringen som klandres for alt som har gått galt i landet de siste ørten årene, så virker det mildt sagt snodig. Det forklarer heller ikke hvorfor Schäuble innledet helgen med å ville skvise Hellas ut av eurosonen og nå i stedet vil detaljstyre Hellas og bestemme greske butikkers åpningstider. Skulle Schäuble holdt tillitstalen sin i dag ville en passende tittel være: Hvordan bryte ned solidaritet og tillitt i Europa gjennom likviditet(slån).

Med det skal Schäuble ha, begrepsapparatet hans blir tatt i bruk av andre. Etter at NRK sparket Steinar Mediaas og nå må hyre inn eksterne folk hver gang de trenger noen som kan den lille gangetabellen har Øystein Dørum, som ikke ble satt på jorden for å kommentere politikk for å si det sånn, nevnt tillitskrise som forklaringsmodell både i Dagsrevyen og Dagsnytt 18 flere ganger. Han er riktignok ikke like ille som økonom Silje Sandmæl som presterte å stille opp i innslaget Luksusfellen gir råd til Hellas.

Hellas under tysk administrasjon
Det sies at liberale demokratier ikke går til krig mot hverandre, men hvem trenger krig når man kan sette hverandre under administrasjon, slik Bergens Tidene skriver mandag 13. juli er tilfellet for Hellas nå. Tyskland har gått fra en britisk form for kolonistyre, der koloniene fikk frihet til å håndtere indre anliggender, til en fransk form med betydelig sterkere detaljstyring. For kort tid siden var hashtaggen #ThisIsACoup den nest mest brukte på Twitter, en beskrivelse som har fått støtte fra Paul Krugman.

Tsipras  og Varoufakis – Politikkens Grizzly men
For noen år siden fikk Rødt kritikk fordi de skrev i partiprogrammet sitt at de ville avvæpne borgerskapet eller noe i den stilen. Det ble masse leven fordi Rødt, ved et eventuelt sosialistisk flertall, tok høyde for at enkelte kapitalister kanskje kom til å sprelle litt hvis Oreigningslova ble endret i massenes favør. Det virkelige problemet var ikke at Rødt tok høyde for dette, men at det gjorde det mulig å ta fokuset vekk fra hvordan partiet skulle få høyere oppslutning.

Med Tsipras og Varoufakis i førersetet har vi fått illustrert at det er mulig å gå for langt den andre veien også, for her har det ikke manglet på tiltro til borgerskapets kompromissvilje! Varoufakis uttalte i det første intervjuet etter sin avgang at han ble overrasket over at eurosonens finansministre nektet å delta i økonomiske diskusjoner med ham. Mer overraskende er det at en selverklært marxist som Varoufakis totalt ser bort i fra maktforholdene i forhandlingssituasjonen og antar at han skal vinne frem med logisk koherens! I stedet for å bygge allianser og legge strategi har han pusset på logikken i regnestykkene sine.

Denne naiviteten leder tankene til Timothy Treadwell som periodevis bodde sammen med grizzlybjørner i Alaska. Blant disse bjørnene fant han angivelig både vennskap og tillitsforhold. Helt til en av bjørnene spiste ham opp. Som sjanger har Hellasdramaet nå endt opp som dyredokumentar, der en naiv gresk bjørneturist blir spist av en tysk bjørn. Werner Herzogs voiceover på slutten av filmen om Treadwell oppsummerer:

And what haunts me, is that in all the faces of all the bears that Treadwell ever filmed, I discover no kinship, no understanding, no mercy. I see only the overwhelming indifference of nature.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.