Jeg står opp til en ny dag og gjør som jeg alltid gjør, lager meg frokost først. Setter frem brød, ost, kjøttpålegg og melk. Jeg har vokst opp med mat produsert av min egen far, og min egen familie. Jeg husker så godt da hele familien var samlet for høstens slakt. Vi parterte kjøttet i de fineste stykker og laget den fineste kjøttdeig. Nå kjøper jeg maten min i dagligvaren som de fleste andre, og den er vel like bra? For jeg vet vel ganske sikkert hva det er jeg får kjøpt. Eller? Nei, ikke etter vi fikk vite at det var ikke storfekjøtt i noen importerte produkter, men hest. Fra EU, der markedet rår og profitt teller mer enn noe annet, der man tar snarveier for ikke å bli spist av konkurrenten, noe jeg er redd vi ser mer av her til lands også, med E-coli-skandalen friskt i minne. Jeg liker å vite hvor maten min kommer i fra, og hvilke rutiner som blir fulgt, og at de blir fulgt. Jeg er skeptisk til et markedsbasert landbruk.
Samme lønn til Pjotr og Per
Jeg går forbi stillaser på vei til jobb. Jeg hører et fremmed språk. Kanskje polsk? Eller latvisk? Jeg vet ikke helt. Men jeg vet de er her for å jobbe. Det er høy arbeidsledighet der de kommer i fra, og lav lønn. Noen ganger får de veldig dårlig betalt her i Norge, kanskje bare 50,- kroner i timen. Noen sier det er greit, for da kan de jo bygge seg et slott i Polen. Jeg tviler sterkt på det. Men når Pjotr får 50,- og Per vil ha 150,-, hvem velger arbeidsgiver da? Nei, jeg synes Pjotr skal få samme lønn som Per, for begges skyld.
Jeg tenker litt på hvordan han har det, bygningsarbeideren fra EØS-landet. Jeg vet jo de er her i uker og måneder, og bare jobber. Kanskje har han en kjæreste hjemme? Eller barn? Det må være tungt å være borte fra familien sin så lenge. Og hun og barnet savner han sikkert veldig. Det kan ikke være noe særlig for en voksen mann å bo på hybel eller i en brakke sammen med mange andre. Men EU sier vi skal ha fri flyt av arbeidskraft. Da er det vel det vi ser her. EU kaller dette en frihet, en av fire friheter, fri flyt av personer, varer, tjenester og kapital. Det er en pussig frihet må jeg si, og neppe den vanlige arbeiders frihet. Jeg mener det handler om de som er mest opptatt av hva arbeidskraft koster, for om fagforeningene ikke passer godt på er det den laveste lønna som vinner. Jeg tar en siste titt på arbeiderne, de er sikra ser jeg og har hjelm på seg. Da er det vel håp for at de får den lønna de skal ha også? Håper det. Jeg er snart fremme ved min egen arbeidsplass.
Posten skal frem
Jeg er på plass på kontoret og jeg starter arbeidsdagen med å åpne post. Før jobbet jeg for Posten, i mange år, hele 8 år faktisk. Det er en flott bedrift med masse bra folk som kan veldig mye om geografien i Norge og om hvordan de skal få frem dine pakker og brev i tide og til rett mottaker. Det er mange kriker og kroker i vårt langstrakte land, og disse kjenner vi, vi kjenner til og med navna til de som bor i små daler og øyer med bare ferjeforbindelse.
Det sendes mye forskjellig i posten. Medisiner for eksempel, til de som ikke bor i nærheten av et apotek. Eller en del til akkurat den maskina, som er så viktig for hele produksjonen, på den lille bedriften litt utenfor allfarvei. Det er nødvendig at delen kommer raskt frem. Og at det koster det samme som i resten av landet. Men med EUs tredje postdirektiv vil man ikke la Posten få enerett til å behandle brev under 50 gram lengre, en viktig inntektskilde. Det skal konkurreres også her. Da blir det dyrere å sende post fra nord, og fra de små stedene, eller alle steder som ikke ligger i en 50 mils radius rundt Oslo. Da blir det vanskelig å være liten bedrift i distriktet. Hvorfor? For overskuddet Posten tar ut i dette området, blir brukt til å subsidiere de dyrere områdene, slik får vi samme porto over hele landet. EUs tredje postdirektiv er dyrt, dårlig og distriktsfiendtlig.
Nei betyr nei
Jeg tar meg en pause i jobben og ser litt på nettavisene. Adventsbelysninga i min by er ikke godkjent av EU står det, den må plukkes ned. Og det står noe om at vi har kanelboller med for mye kanel i, og at det må vi slutte med. Jeg rister på hodet! Det er en slik dumskap at man vet ikke om man skal le eller grine. De store norske avisene skriver ikke så mye om EU og EØS, men dette er vel noe, går jeg ut i fra, selv om det er tullesaker. Nesten 9000 direktiver har vi innført i våre lover siden 1994, og det nesten helt uten debatt i de store norske mediene. Det skulle ikke bli slik, ikke i det hele tatt, og det var ikke meninga heller da EØS-avtalen ble kompromisset, da vi takka nei til EU, for andre gang i 1994. Selv Erna advarer andre land mot å inngå en slik avtale med EU. Så nå sitter vi her da, med en avtale vi ikke har noen innflytelse over, men skulle vi forsøke oss på å få det, vel, fullt medlemskap i EU hadde gitt oss 1-2 prosent av stemmene kanskje? Det er ikke så veldig mye. Jeg tenker at å gå tilbake til handelsavtalen fra 1973 ville vært det beste for oss, en gjensidig avtale. EØS-avtalen har ikke mer enn 1 års oppsigelsestid, og vi har lov til det, å si den opp. Og vi har jo sagt nei to ganger til EU-medlemskap.
Du skal ikke tåle så inderlig vel
Jeg tar en kikk på Canariposten, lokalavisa for ferieparadiset Gran Canaria, der min far hadde en liten andelsleilighet. Jeg leser om afrikanere på flukt som har druknet før de nådde land. I dag også. Menn, kvinner og barn. Min far fortalte det ga en merkelig følelse å sitte på verandaen på hotellet og se lik flyte i land. Kjente jeg min far rett, var nok dette bare en måte å si det på, men jeg forsto godt hva han prøvde å si meg. Man har ikke så lyst til å si at man er norsk lengre i utlandet, det gir en flau smak i munnen.
Det er vanskelig å ta seg inn til Europa. Schengen kaller EU dette, og har bygd en elektronisk mur for å forhindre at mennesker i dyp nød kommer til oss. 23 000 har mistet livet i sitt forsøk på å nå et bedre liv i Europa siden år 2000. Og nøden er dyp, vi leser daglig grufulle historier fra Syria, om mennesker som blir hivd i bakerovner og andre grusomheter. Hvor stor og dyp tragedien er, vil vi nok ikke få vite på veldig lenge, men jeg mistenker det er mye verre en det vi leser om i media. Det smerter meg å tenke på, og det smerter meg mer å tenke på alt vi gjør for å holde desperate mennesker unna vår rikdom og velstand. Bulgaria har sågar bygd en fysisk mur. Er vi der igjen nå? At vi bygger murer i Europa?
Men nøden i Europa er også stor. Mange stater har gitt bankene store redningspakker for å redde de fra konkurs. Slik har statene har satt seg i dyp gjeld, og om Troikaen (EU, ECB og IMF) skal hjelpe til, i form av lån, krever de at det blir kuttet i offentlig sektor og at statlig eiendom blir solgt. Alt skal privatiseres og bli en del av markedet, der noen få kan hente ut profitt. Arbeidsledigheten er skyhøy, særlig blant ungdom, selvmordsraten går i været, apotekene mangler medisiner og sykdommer som malaria og tuberkulose blusser opp igjen. Og man ser at man velger feil syndebukk, flyktninger og roma, svake grupper, ikke Troikaen. Fascismen blusser opp igjen i store deler av Europa. Livet er ikke godt for mange i EU heller. Jeg blir veldig bekymret og er redd det skal gå som sist vi hadde en krise i Europa.
Så lenge helsa holder
Jeg, som de fleste andre, har ei helse å ta vare på, og Norge har heldigvis et forutsigbart og velutviklet helsevesen med høy kvalitet. For den norske modellen innebærer rettferdig fordeling, lik tilgjengelighet og samme muligheter for alle. Og dette står jo i skarp kontrast til helsesystemer som er baserte på forsikringsordninger og markedsstyring. Pasientrettighetsdirektivet, det har vi også innført, gir rammer og regler for et europeisk helsemarked. Ja, du leste riktig, helsemarked. Dette direktivet vil utfordre medlemslandenes – og Norges – muligheter til selv å styre bruken av private, kommersielle sykehustjenester. Og jeg tror at direktivet kan føre til flere private sykehus med økonomisk utbytte som viktigste motiv, slik som det amerikanske.
Jeg bestemmer meg for å gi en liten slant til en frivillig organisasjon, jeg har råd til det, og jeg synes det føles litt godt også, å gi til de som kan hjelpe dem som ikke har så mye. I dag driver ikke-kommersielle organisasjonene mange av landets helse- og omsorgstjenester blant annet innen rus, barnevern og psykisk helse. For at disse organisasjonene skal overleve i konkurransen med kommersielle aktører, har offentlige norske oppdragsgivere lov til å ha anbudskonkurranser kun for ideelle aktører. Men nå vil EU fjerne dette norske unntaket ut fra EUs krav til fri konkurranse. Hva er det EU og EØS gjør med samfunnet vårt? Hvorfor tillater vi det? Skal også nestekjærlighet settes ut til markedet? Det ser slik ut.
Minutt for minutt
Jeg har avsluttet arbeidsdagen og kommet meg hjem. Jeg setter meg i sofaen, og jeg ser Hurtigruta seile forbi utenfor stuevinduet mitt. Jeg har sansen for Hurtigruta. Mormor og morfar møttes der og ble kjærester. Det er koselig å tenke på. Jeg ser på den store flotte båten som legger til kai ved alle de små samfunna vi finner på vår langstrakte kyst. Men ikke en gang Hurtigruta får vi bestemme over sjøl. For EU, gjennom EØS og EFTA-domstolen, har gitt klar beskjed om at den får klare seg selv uten statlige subsidier. Den skal konkurrere må vite, den som alle andre.
Jeg gjør meg klar til å legge meg mens jeg reflekterer litt rundt EØS-avtalen, om hvorfor det skrives og snakkes så lite om den? Og jeg tenker at det er litt som at en innbruddstyv skulle fjernet en og en ting fra leiligheta mi over tid, en kopp her, og en lampe der, og jeg hadde kanskje ikke reagert før sofaen var borte og leiligheta var tom? Det er slik med EØS-avtalen også, direktiv for direktiv innføres i norsk lov, uten at du riktig legger merke til det. Slik uthules grunnloven vår, og vi er flere og flere som ser dette, og nå må vi stå sammen mot et EU-likt samfunn, et samfunn veldig få av oss ønsker.
For jeg vil ikke være en del av dette, et samfunn som bli mer og mer markedsrettet. Jeg vil ikke stenge verden ute, jeg vil ikke se på at våre medmennesker lider, mens vi tviholder på vår egen velstand og rikdom. For verden er større enn EU.
