De siste dagene har det gått en debatt om hvorvidt Anders Behring Breivik bør få studere på UiO. Naturlig nok har dette møtt motstand, mens andre har forsvart Breiviks rett til å studere. Reaksjonene har vært preget av følelser, noe som ikke er særskilt merkelig på grunnlag av Breiviks handlinger – bombeangrep mot regjeringskvartalet og påfølgende kaldblodige henrettelse av 69 barn, ungdommer og voksne på en sommerleir – som vil være en grusom sorg i Norges kollektive hukommelse for all tid. Det er naturlig å tenke at det er feil og urettferdig at denne mannen, som hatet det norske samfunnet så dypt og inderlig at han myrdet vår beste ungdom – og samtidig tok fra dem muligheten til å utvikle seg selv gjennom studier, skal få lov til å gjøre det han fratok så mange andre.
Kan Breivik bli et bedre menneske?
Noen av de som argumenterer for at Breivik burde få studere, peker på studienes rehabiliterende effekt. Kanskje kan studier få Breivik til å forstå hva han har gjort? Kanskje gir studiene han et innblikk i hva han faktisk forsøkte å ødelegge og at dette kan endre ham? Tanken er fin, men dessverre tror jeg at det er lite sannsynlig. Rehabilitering er bra, og generelt sett mener jeg at fengselsvesenet bør være organisert rundt det prinsippet. Likevel er det noe naivt over å tro at utdanning har en slik rehabiliterende effekt, og det er ingen grunn til å tro at studier i seg selv skulle ha noen særlig modererende virkning på terroristen. Det er dessuten en farlig tankegang – en tankefeil – hvor det er lett å slutte seg til at folk som Breivik skyldes dårlig utdanning. Det er en type fordumming som er til dårlig hjelp i arbeidet mot hat. Det er også empirisk feilaktig, da mange terrorister og høyreekstremister har hatt høy utdanning. Noen av de verste har til og med vært professorer. Både nazistlederen William L. Pierce og «Unabomberen» Theodore Kaczynski var professorer, så høy utdanning er på ingen måte en garanti for ideologisk rehabilitering, tvert imot.
Breivik får intellektuell ammunisjon
Her kommer vi dermed til det motsatte argumentet. Breivik, dømt til en lang fengselsstraff, vil få god tid til sine studier. Hvis vi ser bort fra noen tekniske utfordringer, som professorer som påberoper seg retten til å nekte ham veiledning (en rett jeg absolutt mener at de har), så er det ingenting i veien for at Breivik vil kunne skaffe seg både bachelorgrad og mastergrad. Det er også en hypotetisk mulighet for ham å kunne fullføre en doktoravhandling. Hvis vi tenker oss at Breivik ikke opplever noen som helst ideologisk rehabilitering gjennom sitt studieløp, men tvert imot holder på sine ekstreme og hatefulle meninger, så er det hevet over all tvil at han vil kunne bruke dette i propagaøyemed. Risikoen for dette er absolutt til stede. Det ville vært dumt å tilrettelegge og gi ham intellektuell ammunisjon, som vil brukes til å fortsette det samfunnsødeleggende prosjektet han påbegynte den 22. juli. Dette perspektivet er lett å forstå, men det er også en tankefeil.
Utdanning er en rettighet, ikke et privilegium
Utdanning er i dag en rettighet i Norge, men slik har det ikke vært bestandig. Rettigheter er noe prinsipielt. Det er prinsipper som våre demokratiske forfedre har kjempet frem gjennom en felles kamp mot samfunnets udemokratiske krefter. Denne kampen var langt fra blodløs, og de som kjempet gikk ofte inn med livet som innsats. Tidligere var utdanning noe som kun var den priviligerte forunt, men gjennom kamp klarte våre forfedre å frata den herskende klasse dette privilegium. Våre forfedre gjorde om privilegiet til en allmenn rettighet. Hvis man leser Breiviks manifest, i et forsøk på å forstå hvorfor han myrdet 69 barn på en øy, vil man kjapt se hvem han identifiserte seg selv med. Det er ingen tvil om at Breivik hatet, dypt og inderlig, den kjempende klasse – for det var nemlig deres ideologiske barnebarn han myrdet på Utøya.
Det at utdanning er en rettighet og ikke et privilegium er ikke noe vi bør ta så lett på. Det har folk betalt med blod for å få til. Hvis vi nekter Breivik rettigheten til utdanning, så har vi i prinsippet anerkjent at våre forfedre aldri vant noen kamp. Da har vi dessverre erkjent at rettigheter ikke eksisterer, men at de ikke er annet enn fordekte privilegier. Det er ikke slikt modige menn og kvinner har betalt med eget blod for. Det er dem vi hedrer når vi gir Breivik adgang til den samme rettigheten, som hans ideologiske forfedre tapte til oss. Det er der vi viser at hans ideologi fortsatt er den tapende ideologi, både i går og i dag.
Hadde vært kjekt hvis godtfolket hadde vist like mye engasjement da kvinner i niqab ble nektet undervisning
Niqab (eller for den saks skyld – hijab) har ingen menneskerettslig beskyttelse i offentlig utdanning. Dette har også vært prøvd for EMD, der både Tyrkia og Frankrike i ulike saker har fått domstolens medhold i forbud mot religiøse plagg for elever og studenter. Selvfølgelig kan du mene hva du vil om saken, men den europeiske menneskerettighetserklæringen kan du ikke påberope deg
Har jeg påberopt meg den?
Det er retorisk overkill å hevde at «modige menn og kvinner har betalt med eget blod» for å sikre
barnemorderen retten til univetsitetsutdannelse i statsvitenskap. Jeg er nok, litt tvilende, enig i at han i utgangspunktet har den samme rett til utdanning som andre straffedømte har, men det må være mulig å diskutere dette uten å påkalle forfedrenes blodoffer. Om ikke annet, så for den gode smakens skyld.
Argumentet om umistelige rettigheter er et argument som ikke skal drives inn i det absurde. Som straffedømt og farlig forvaringsfange er det åpenbart at vedkommende er gjenstand for omfattende tap av rettigheter. En rekke menneskerettigheter innskrenkes som følge av å fengsles etter lov og dom, ikke bare bevegelsesfriheten.
I hvor stor grad myndihetene kan begrense en slik fanges rettigheter, følger blant annet av hvor farlig fangen vurderes til å være, og hvilke sikkerhetsmessige tiltak en slik risikovurdering begrunner. Dette skal igjen måles opp mot hvordan menneskerettighetene tolkes av de domstolene Norge er underlagt, som i dette tilfellet først og fremst vil være EMD, den europeiske menneskerettighetsdomstolen.
I den sammenhengen er det relevant å ta i betraktning om fangen kan antas ha til hensikt å rømme for å gjenoppta sin forbryterbane, om han kan antas å søke kontakt med medsammensvorne i samfunnet utenfor fengselet for å organisere rømning, osv osv.
I denne konkrete saken vet vi at slike hensikter som nevnt ovenfor, foreligger. Dette styrkes av manglende forståelse av skyld, manglende uttrykk for anger og klart uttrykte hensikter om å gjenta og videreføre forbrytelsene. Som kjent avsluttet tiltalte sin tale til retten med å si at det eneste han angret på, var at han ikke drepte mange nok, en uttalelse han aldri har gått tilbake på, men snarere har bekreftet. Det er også kjent at han har henvendt seg per brev til andre som er tiltalt eller dømt for lignende forbrytelser, og har henvendt seg til offentligheten med sikte på å organisere andre i kamp for sine politiske mål.
Disse forholdene ligger til grunn for at nevnte fange er gjenstand for ekstraordinære innskrenkninger av sine rettigheter, med langvarig isolasjon, svært sterk kommunikasjonskontroll og et særskilt sikkerhetsregime. Menneskerettslig er denne innskrenkningen av rettigheter legitimert i en avgjørelse fra EMD i saken Ramirez Sanchez (terroristen «Carlos» aka «sjakalen») mot Frankrike.
http://hudoc.echr.coe.int/sites/eng-press/pages/search.aspx?i=003-1719956-1803362#{«itemid»:[«003-1719956-1803362»]}
Dermed er min konklusjon at i denne saken har den straffedømte i utgangspunktet den samme rett til utdanning som andre straffedømte. Men det påligger uten tvil myndighetene et ansvar for å vurdere den sikkerhetsmessige risiko som følger av at en slik utdanningsprosess settes i verk. Hvis en slik prosess ikke kan settes i verk uten at det innebærer uforsvarlig risiko, kan den heller ikke tillates. Her er det ikke bare rettighetsprinsipper som står på dagsorden, men også konkrete og praktiske vurderinger. Myndighetene har en plikt til å beskytte oss mot denne forbryteren, og dersom vårt legitime behov for trygghet kommer i konflikt med hans mulighet til å gjennomføre et utdanningsløp, så kan vi begynne å snakke om hvilken pris som er betalt i blod, når vi avgjør hvilke hensyn som veier tyngst.
Breivik har akkurat samme retter som andre innsatte, og han skal rehabiliteres med hensyn på løslatelse.
Det er helt og holdent opp til han selv om han blir løslatt etter at forvaringsdommen er sonet på vanlig vis.
Som om Ap-staten Norge vil slippe Breivik uansett hvor mye han bedrer seg. Du forstår vel at eneste grunnen til at Breivik er i fengsel og ikke i psykiatrisk institusjoner pga Ap-staten. For som de fleste husker, de opprinnelige sakkyndige som vurderte Breivik konkluderte med utilregnelighet. DETville ikke Ap-staten og deres «tentakler» ha noe av.T.o.m daværende statsminister skrålet om og la press på at tilregnelighet var det eneste rette.
Ja, men om alt ligger til rette for løslatelse en gang i fremtiden og han ikke blir løslatt så må de som nekter å løslate han straffes, så enkelt er det.
Jeg tror Breivik kan bevege seg bort fra revolusjonær tankgang. Det viktigste man bør gjøre er å hjelpe Breivik til å hjelpe seg selv til å fri seg fra Eurabia-tankegodset. Den dagen han innser at Norge ikke er truet av islam, så vil han utgjøre en mindre fare for samfunnet. Men da blir han kanskje en større fare for seg selv.