Frankrike er i krig. En krig som ikke defineres som sådan, som ikke diskuteres i statlig lovgivende forsamlinger eller i media; en asymmetrisk krig – men likevel en krig.
’Fragmenter’
De som døde i går kveld, er våre.
På en restaurant, i en bar, på gata, på en konsert.
Våre.
De er døde fordi morderne bestemte seg for å slå til midt i Paris, å skyte inn i en folkemengde, med den hensikt å drepe flest mulig.
De internasjonale ledere i krig
11:30
Sarkozy erklærer på tv at ’Vi er i krig’.
For en gangs skyld er jeg enig med ham. Dere er i krig.
Dere, Sarkozy, Holland, Valle, Cameron, Netanyahu, Obama. Dere er i krig. Dere og deres allierte. Dere som eier internasjonale selskaper.
LES OGSÅ: «Den falske tryggheten»
Og dere har dratt oss med, uten å spørre om tillatelse.
Afghanistan, Irak, Libya, Mali, Syria… Vi som har protestert, har ikke vært mange. Vi har ikke lykkes i å overbevise nok mennesker om at militære inngrep kun fører til mer ustabilitet, vold og tragedier.
Langt der borte, så vel som her.
For krigen startet ikke i går. Den begynte heller ikke i januar, med angrepene på Charlie Hebdo og kosher-delien Hyper Cacher.
Krig tar liv på begge sider
I januar skrev jeg følgende:
«Grunnen til at så mange nå er sjokkerte, også venstreradikale aktivister, er at vi har innsett sannheten: Frankrike er i krig. En krig som ikke defineres som sådan, som ikke diskuteres i statlig lovgivende forsamlinger eller i media; en krig som ikke snakkes om i det offentlige; en krig mot fiender som ikke identifiseres; en asymmetrisk krig – men likevel en krig. De nylige drapene har, på en forferdelig måte, belyst dette – for dem som ikke allerede visste det, eller nektet å innse det, eller som hadde glemt det. Frankrike er i krig, krig tar liv, på begge sider av konflikten.
Vi har ikke lykkes i å overbevise nok mennesker om at militære inngrep kun fører til mer ustabilitet, vold og tragedier.
Hvem fører Frankrike krig mot? Ifølge media kjemper vi mot ’internasjonal terrorisme’, ’jihadisme’, ’fundamentalisme’, og så videre. Denne teksten skal ikke ta for seg upresise definisjoner, de fornærmende generaliseringene de fører med seg, eller paradoksene de oser av (allianser som er bygd på ustabil geometri, støtte til regimer som støtter disse jihadistene, deltakelse i militær inngrep som bidrar til at slike grupper får fotfeste, et cetera). Det er nok å bare understreke det at Frankrike har reagert på akkurat samme måte som George W. Bush og USA etter 11. september, retorisk og politisk, selv om de neppe vil innrømme det.
LES OGSÅ: Hvordan unngå islamistiske terrorangrep i Norge
Frankrike har vært i krig i nesten fjorten år uten å erkjenne det.»
Jeg har valgt å ikke endre en eneste linje av dette utdraget. Jeg beholder det slik det sto i januar, selv om jeg forstår at det kan oppleves som støtende.
Alle følelsene, sinnet og smerten, til de pårørende er fullstendig berettiget. Handlingene morderne begikk i går kveld, ødela hundre-, mulig tusenvis av liv og er utilgivelige.
Angrep og motangrep
12:00
IS hevder de står bak Paris-angrepene. De er visstnok også i krig.
I følge AFP, som siterer et Bataclan-vitne, ropte en av morderene at ’Det er Hollande sin feil, det er deres president sin feil. Han skulle aldri ha grepet inn i Syria’.
Det er alltid mulig å lukke både øynene og ørene. En kan fortape seg i politisk avlada retorikk, som omtaler hendelser som ’blind terrorisme’.
LES OGSÅ: «Jeg var alltid trygg på markeringen av Krystallnatten. Men i år var jeg redd – for første gang»
Men gjerningsmennene i Paris var ikke noen stakkars ’dårer’ som ikke var ansvarlige for egne handlinger. De var heller ikke manipulert av en eller annen Secret Service. Vi får nok vite mer i dagene som kommer, men det er ingen tvil om at drapsmennene vil få en profil som ligner Said og Cherif Kouachi, og Amedy Coulibaly sine, menneskene som utførte januar-angrepene. Jeg skrev følgende om dem i januar:
«Gjerningsmennene uttaler seg om Syria og Irak, lidelsene påført muslimer i Frankrike og i resten av verden, og legger fram sin egen teori (legg spesielt merke til artikkelen Mediapart publiserte). De har i tillegg klare organisatoriske referansepunkter (Den islamske stat, Al-Qaeda på Den arabiske halvøy).
129 som døde den 13. november, 2015. Det tilsvarer mer eller mindre gjennomsnittet av antall mennesker som har dødd hver dag i Syria siden mars i 2011.
De forklarer saklig at de er i krig med Frankrike, og at handlingene deres er et berettiget forsøk på selvforsvar. Coulibaly uttalte følgende i en posthum video:
Angriper dere Kalifatet og Den islamske stat, angriper vi dere. Dere kan ikke angripe og tenke at det ikke vil få konsekvenser.»
Blind vold?
Ja, IS er politisk engasjerte. De er mordere, men de er politisk motiverte.
I går slo de veldig kratig til.
Var det blind vold? Ja og nei.
LES OGSÅ: Slår ring rundt norske asylmottak
Ja: fordi de angrep mennesker som ikke var direkte involvert i krig, mennesker som kun befant seg på feil sted til feil tid, som lett kunne vært et annet sted og da fremdeles vært i live i dag.
Nei: fordi de, gjennom handlingene sine, sender en beskjed: ’Landet deres er i krig med oss, og så lenge det fortsetter, vil ingen av dere være trygge’.
Det er politikk. Det er avskylig, men det er politikk.
Vi lever i en verden som er i krig. Russland, Frankrike og USA bomber Syria. Saudi Arabia bomber Yemen. Franske såkalte operasjoner fortsetter i Mali. Obama annonserte nettopp at amerikanske tropper ikke vil forlate Afghanistan.
Et dagsgjennomsnitt med døde
Ifølge FNs høykommisær for flyktninger har det aldri vært flere flyktninger eller internt fordrevne enn det er i dag. Det er heller ingen grunn til å tro at omstendighetene kommer til å forbedre seg med det første.
Den franske totalen er for øyeblikket 129. 129 er for mange.
129 som døde den 13. november, 2015.
Det tilsvarer mer eller mindre gjennomsnittet av antall mennesker som har dødd hver dag i Syria siden mars i 2011.
Ja, det stemmer: det daglige gjennomsnittet. 250,000 har dødd siden mars i 2011, omtrent 4,500 i måneden, og 150 mennesker hver dag.
LES OGSÅ: Et raseri for Syria – mot den amerikanske og russiske krigsmaskinen
Disse tallene kan muligens få en landsmann til å forstå hvorfor syrere har vært på flukt i mer enn fire og et halvt år. 13. november skjer hver dag i Syria. Og det er Assad, vår nye allierte, som bærer brorparten av ansvaret for disse tallene, fordi han brutalt undertrykket et fredelig opprør.
Vi lever i en verden som er i krig. Og det gjør det mulig for enkelte å profitere.
Våpensalg: 2015, et rekordår for Frankrike
Frankrike klapper seg selv på ryggen når de selger krigsmaskiner til Egypt. Frankrike gratulerer seg selv når de selger krigsmaskiner til Saudi-Arabia. Frankrike er fornøyd med å selge krigsmaskiner til De forente arabiske emirater.
Men Frankrike er likevel overrasket, forarget og protesterer over selv å bli et mål.
Hykleri. Feighet. Løgner.
De slapp løs hunder som skummet om munnen.
Den franske poeten Paul Valéry sa at ’krig er en massakre av mennesker som ikke kjenner hverandre, og til fordel for de som faktisk kjenner hverandre, men som ikke blir massakrert’.
Den tidligere utdanningsministeren, Laurent Wauquiez, tweetet nylig at ’Jeg forlanger at 4000 mennesker som mistenkes for å være terrorister, interneres umiddelbart. #AttaquesParis’
LES OGSÅ: – De eneste som vinner på konflikten i Irak og Syria er IS
Lionnel Luca, konservativt medlem av Nasjonalforsamlingen, tweetet at ’I kveld er Paris Beirut. Vi er blitt et utviklingsland, på vei mot libanisering. Vi vil betale dyrt for vår feighet overfor kommunitarisme.’
Philippe de Villiers, konservativt fransk medlem av Europaparlamentet, tweetet: ’Forferdelige hendelser i Paris. Dette er utfallet av overdreven toleranse og moskifisering av Frankrike.’
Vi må huske disse uttalelsene.
Fremtiden er her nå
Men tilbake til det jeg skrev i januar:
«Det å forholde seg blindt til, eller ty til aggresjon, stigma eller nye sikkerhetstiltak i møte med de økonomiske, politiske og sosiale omstendighetene i Frankrike år 2015, er ikke bare dømt til å mislykkes; det vil også bidra til nye angrep i fremtiden.»
Og nå er vi her. Fremtiden kom i går kveld.
13.00
Jean-Cristophe Cambadélis, førstesekretæren i Sosialistpartiet, annonserer at ’Frankrike har nettopp vært offer for en krigshandling’.
De gjentar stadig at Frankrike er i krig. Men de sier dette for å understreke at ’VI er i krig’. For å involvere oss også.
Nei. Fjorten år med deres krig har bare medført mer vold, mer tragedie og nye kriger, rundt om i hele verden.
Krig = massakre
Om Irak aldri hadde blitt rasert, hadde ikke IS eksistert.
Den franske poeten Paul Valéry sa at ’krig er en massakre av mennesker som ikke kjenner hverandre, og til fordel for de som faktisk kjenner hverandre, men som ikke blir massakrert’.
Han hadde rett.
Det er alltid de samme menneskene som brenner.
Og hvis vi ønsker å endre dette, må vi, så snart sjokket dabber av, gjøre alt vi kan for å forhindret stupet mot barbari.
LES OGSÅ: Ei reise til de kurdiske sjølstyreområdene i Syria
Det er ikke for sent. Det er fremdeles mulig å gjøre endringer. Radikale endringer.
Vi kan nekte å godta kjennelsen deres, at vi enten står sammen med dem eller terroristene.
Vi kan nekte å stå sammen med torturistene og krigshisserne som er med på å skape en barbarisk verden.
Vi kan nekte å godta verdenen de fremmer, som er basert på utnytting, tyveri, vold, urettferdighet, ulikhet og elendighet. Vi bør heller forene oss med de som står for det motsatte.
Ikke folkets krig
Kjemp for en bedre verden. Det er ikke bare mulig; det har aldri vært viktigere.
Stå løpet ut. Ikke gi etter og la dere overvelde av emosjonelt press eller sjokk.
Det er lett å kalle meg idealistisk, men mine drømmer har aldri drept noen – i motsetning til såkalte pragmatikere.
Vi kan nekte å godta kjennelsen deres, at vi enten står sammen med dem eller terroristene.
Det er viktigere enn noensinne å motstå det tilsynelatende uimotståelige. Det er bare slik vi kan bevege oss i riktig retning.
LES OGSÅ: Stopp den jævla kriginga – så enkel er løsninga på flyktningkatastrofen
Så nei, Cambadélis. Nei, Sarkozy. Nei, Hollande. ’Vi’ er ikke i krig.
Dette er ikke min krig, ei heller vår krig. Det er deres krig.
Men det er våre døde. Akkurat som i Madrid i 2004, London i 2005, Egypt for to uker sida, Beirut tidligere denne uka.
Og slik som i resten av verden, der dere sår terror.
Deres kriger, våre døde.
Deres kriger, men ikke mer.