Islamofobi og kampen mot rasisme

Islamofobi. Foto: Flickr.com/tartanactivist

Barn som vokser opp i dag har ikke opplevd et Norge der muslimer og islam ikke var et dagligdags tema rundt kjøkkenbord, i skolen, på arbeidsplassen, i media og i politikken.

Mariette Lobo
Om Mariette Lobo (1 artikler)
Mariette Lobo sitter i landsstyret til Rødt og jobber til daglig med likestilling og anti-diskriminering.
Muslimer har en hverdag der de stadig blir pekt ut som annerledes. Derfor var det befriende å høre hvorfor Johanna Engen sto i fredsring rundt en moské i vinter. Johanna Engen er en enkeltperson som sammen med noen andre tok initiativ til en fredsring utenfor en moské i Oslo en uke etter at en lignende fredsring ble holdt foran synagogen. Hun begrunnet markeringen slik:

Vi ønsker å vise støtte til vanlige muslimer. Muslimer som står opp på morgenen, spiser frokost, leverer barna i barnehagen og går på jobb. Muslimer blir utsatt for mye urett, hets og rasisme. Mange definerer muslimer ut ifra hva de tror på, og ser ikke på dem som enkeltpersoner. Det er ikke religionen som skal definere et menneske, men hvem du er som person og hva du står for.

Så enkel er kjernen i anti-rasismen.

Muslimer og jøder, hånd i hånd
I februar i år arrangerte unge muslimske nordmenn en symbolsk fredsring ved synagogen i Oslo for å vise solidaritet med jøder etter terrorangrepet i Paris som også var rettet mot en jødisk kosherbutikk. Fredsringen var et viktig taktskifte i den antirasistiske kampen fordi det markerte en enhet mot hets, hat og vold på tvers av de to religiøse minoritetene som er mest utsatt for rasisme og diskriminering i Europa. Det markerte også en enhet mot rasisme og diskriminering på tvers av hvilket syn man har i Palestinakonflikten. Krig skaper fiendebilder, og det eksisterer fiendebilder av jøder og muslimer på begge sider. Den israelske staten bruker kampen mot islamsk terrorisme som et retorisk grep i sine maktdemonstrasjoner overfor den palestinske frigjøringskampen. Med fredsringen viste de unge med muslimsk bakgrunn at det ikke kan settes likhetstegn mellom muslim og antisemitt. Rabbineren viste i sin appell at det heller ikke kan settes likhetstegn mellom jøde og islamofob.

Rasismen definerer folk inn i grupper, og rangerer oss i et hierarki. Muslimer, jøder, rom, samer, asylsøkere, arbeidsinnvandrere med flere er utsatt for rasisme og diskriminering. Venstresiden må selvfølgelig bekjempe alle former for rasisme, uansett hvem som utøver den og hvem den rammer. Mistenksomheten og nedverdigelsen av muslimer har skilt seg ut de siste ti-årene fordi den er massiv og nesten altomfattende, og har blitt så normalisert at selv sosialister og anti-rasister risikerer å ikke se den. Derfor er det viktig å avkle islamofobien i alle dens former, og ikke gå seg vill i at den spiller på verdier som både liberalister og sosialister forsvarer. Muslimer og islam hevdes å true ytringsfriheten, likestillingen, sekularismen og demokratiet. Samtidig beskyldes venstresiden for å svikte disse verdiene ved å forsvare alle sider ved islam i multikulturalismens navn. Politisk korrekthet brukes som et skjellsord mot folk som forsvarer rettigheter til muslimer og andre minoriteter. Anti-rasismen i dag er derfor mer kompleks enn for eksempel på 1980-tallet da kampen sto mot nynazister og deres åpenbare rasisme.

LES OGSÅ: Jødehat og islamkritikk

Frykter muslimer mer enn klimakrise
I et NRK-program kalt ”Sofa” tas man inn i stuen til ulike folk mens de ser på TV. Like etter Paris-terroren fikk vi et lite innblikk i reaksjonene til et ungt norsk par med minoritetsbakgrunn mens de så på en nyhetssending. De sa noe sånt som: ”Før var det pakistanere og somaliere, nå er det bare muslimer.”

Det har ikke alltid vært en slik oppmerksomhet om muslimer og islam. Fram til 1990-tallet ble innvandrere beskrevet med deres landsbakgrunn. Så skjedde det et skifte der pakistanere, somaliere, afghanere, tyrkere, irakere og andre fra muslimskdominerte land ble båset sammen under betegnelsen ”muslim”. I Europa og USA ble muslimer i økende grad pekt ut som ”de andre”.[1] En bestemt del av befolkningen ble og blir definert kun ut i fra deres religion – eller rettere sagt – ut i fra deres hudfarge og antatte religion. Når ordet muslim brukes i den offentlige debatten er det få som ser for seg de bosniske flyktningene som kom hit på 1990-tallet. Ordet muslim assosieres med mørkhudede kvinner, menn, barn og unge med bakgrunn fra muslimskdominerte land.

Da de såkalte fremmedarbeiderne kom til Norge på 1960- og 70-tallet var det fra land som Tyrkia og Pakistan. Mange av dem var muslimer, men det utløste ikke en stor samfunnsdebatt om religion. Det var deres arbeidsvilkår, boforhold og språkopplæring som ble diskutert.[2] Etter hvert som deres familier fulgte etter og ble en del av befolkningen, kunne man se kvinner med sjal over hodet uten at det utløste krav om forbud mot religiøse hodeplagg. Dette betyr ikke at det ikke fantes rasisme og diskriminering, men det var ikke en besettelse av muslimer og islam slik det er nå.

Under overskriften «Frykten slipper ikke» presenterte Dagbladet i mars en undersøkelse gjort av MMI. De målte hva nordmenn mener er de største utfordringene i verden. På forsommeren i fjor var det klimaendringene folk fryktet mest. Nesten over natten endret dette seg kraftig fra 23 prosent til kun 16 prosent som på sensommeren svarte at klimaendringene var det de var mest redde for. Derimellom lå sommerens terroralarm utløst av politiets sikkerhetstjeneste (PST) og regjeringen. En nasjonal øvelse i mistenksomhet mot muslimer, kalte Antirasistisk senter sin leder Rune Berglund Steen det som skjedde. Det ble sendt ut en tynt begrunnet advarsel om at det var ventet et islamistisk terrorangrep i Norge om kort tid, og befolkningen ble anmodet om å si fra hvis de hørte eller så noe mistenkelig. Fordi varselet gjaldt islamister uten noe nærmere konkretisering, var det nærliggende at mange ville tolke det slik at de skulle være oppmerksomme på muslimer generelt. Omtrent samtidig ble det økende mediaoppmerksomhet rundt gruppen ISIL sitt framrykk i Syria og Irak, og om grusomheter begått av dem. Frykten for muslimer og islam fikk ny næring. I mars i år var det religiøse konflikter som toppet hva nordmenn fryktet mest. Hele 23 prosent svarer dette. 14 prosent frykter terrorisme mest, og bare tre prosent svarer at de er mest redd for den økonomiske utviklingen. [3]

I januar i år presenterte Ipsos MMI en annen undersøkelse laget på oppdrag fra Dagbladet. [4] Et utvalg av velgere for hvert av partiene på Stortinget ble stilt følgende spørsmål:

Hvor enig eller uenig er du i at muslimsk innvandring og påvirkning fra islam utgjør  en trussel for det norske samfunn?

Dette var utvalgets svar fordelt på hvilket parti de stemte på: Frp: 88%, Høyre: 49%, Krf: 48%, Sp: 45%, Ap: 33%, Venstre: 19%, De Grønne: 18% og SV: 15%.

Bak disse tallene ligger det hos noen motstand mot muslimer og islam, mens det hos andre er en engstelse og utrygghet i at Norge endres. Det siste handler ikke om at det har kommet flere fra muslimskdominerte land til Norge de siste årene. I så fall skulle den store polske arbeidsinnvandringen ha utløst en engstelse og utrygghet overfor katolikker og katolisismen. Tvert imot klarer folk flest å skille mellom den polske naboen som kanskje er katolsk og den katolske kirken som institusjon. Når det har blitt avslørt at katolske prester har begått seksuelle overgrep, og når den katolske kirken i Norge har begått økonomiske misligheter, klistres ikke det på alle polske innvandrere. Men det kan skje. Rasismen er ikke konstant. Hets og hat mot arbeidsinnvandrere fra østeuropeiske land har økt blant annet i Storbritannia i takt med den økonomiske nedgangen.

Det er ikke rart at klimakrise, økonomisk krise og krig gjør oss alle usikre. Den typen utrygghet bør sosialister ta på alvor, og vi bør gi politiske svar på hvorfor og hvordan vi som kollektiv kan og må endre verden. Men vi må aldri gi lillefingeren hvis noen skylder på arbeidsinnvandrere for at de mister jobben, på antall mørkhudede barn for at skolen er dårlig eller på muslimer for at Norge ikke er et likestilt land. Vi ansvarliggjør arbeidsgivere, politikere, kommunen og staten. Men det er en annen form for utrygghet som også når overflaten stadig vekk, og det handler om at noen ikke vil at Norge skal endres gjennom innvandring, og særlig muslimsk innvandring. Dette er en form for utrygghet som vi ikke kan jatte med, men må avvise.

LES OGSÅ: Når islamofobi dreper, møter media det med en øredøvende stillhet

Med oss eller mot oss – en skapt frykt
George Bush jr innledet hans krig mot terror med å stille et ultimatum: ”Enten er du med oss eller så er du med terroristene.” Den britiske statsministeren Tony Blair sa det slik: ”Dette er en kamp som angår oss alle, hele den demokratiske, siviliserte og frie verden.” Med disse ordene startet de nyere tids vestlige intervensjoner og kriger som vi ennå ikke har sett slutten på i Afghanistan, Irak, Libya og Syria. Bush, Blair og deres allierte, inkludert Norge, tegnet opp en front mellom Vesten og muslimskdominerte land. Det stemmer ikke, slik enkelte hevder i dag, at det er reaksjonære islamistiske krefter som har lansert en sivilisasjonskrig. Det var kristne fundamentalister, sionister og noen intellektuelle krefter i USA som utviklet og spredte ideen om et muslimsk barbari mot vestlig sivilisasjon.

I boken The Islamophobia Industry beskriver forfatteren Nathan Lean hvordan reaksjonene på terroraksjonen 11. september 2001 hentet næring fra en islamofobi som allerede var utviklet, og forsterket den. Slik det har skjedd etter andre terroraksjoner begått av reaksjonære islamister. Mistenkeliggjøringen, overvåkingen, hetsen og volden mot muslimer vokste i etterdønningene av terrorangrepene i Madrid i 2004 og London i 2005, og det samme etter angrepene i Paris og i København i år.

Et muslimsk monster
Lean viser til krefter i USA som i lang tid har skapt et bilde av ”et muslimsk monster”. Det går tilbake til den iranske revolusjonen i 1979 der shahen ble styrtet i en revolusjon ledet an av Ayatollah Khomeini og hans tilhengere. Utover 1980-tallet var det kidnappinger, flykapringer og angrep mot amerikanske mål utført av grupper med muslimsk tilknytning, som Hezbollah i Libanon. Selv om de elitistiske og terroristiske metodene ikke kan forsvares, var dette grupper som førte frigjøringskamper blant annet for Palestina. De drev ikke en religionskrig eller en sivilisasjonskrig. Lean beskriver hvordan terrorangrep skaper frykt, og hvordan frykten utnyttes til å skape monsterbilder, i dette tilfellet islamofobi:

Det islamske skremselet representerer det nyeste kapittelet i Amerikas lange rekke av monsterfortellinger. Gitt de mange hendelsene med vold begått av muslimske ekstremister, er en slik fremvekst nesten uunngåelig. Som med trusselen fra bayerske Illuminati på slutten av 1790-tallet, den angivelige infiltrasjonen av katolikker på 1850-tallet og redselen for en kommunistisk overtakelse gjennom hele 1900-tallet, har faktiske hendelser i verden provosert fram frykt i visse deler av landet, og frykten for islam er intet unntak. Men som med nasjonens tidligere monstre, har også den islamske trusselen blitt kapret av noen, i dette av tilfelle av en islamofobiindustri som bruker uhyggelig symbolikk, et følelsesladd språk, ladede stereotypier og gjentakelser for å forsterke frykten for en større-enn-livet, alltid på lur muslimsk tilstedeværelse. Denne industrien består i stor grad av ideologisk drevne høyrefløyaktivister, hvorav mange av disse identifiserer seg som evangelisk kristne. De har funnet gjenklang i likesinnede entusiaster i Tea Party-bevegelsen og i ulike andre perifere politiske og sosiale grupper. Til tross for deres plassering i det amerikanske samfunnet, har deres rop om en forventet muslimsk overtakelse fått drahjelp fra mer hovedstrøms- og moderate miljøer. [5]

Forfatteren Deepa Kumar beskriver i boken Islamophobia and the Politics of Empire hvordan det i kolonitiden utviklet seg forestillinger om ”den muslimske verden” under en forståelse kalt ”orientalisme”. Orientalisme beskriver Midtøsten og Nord-Afrika som eksotisk og fremmed, sett med vestlige øyne. Slik kunne kolonimaktene fremstilles som mer overlegne og utviklet enn koloniområdene, og dermed legitimere koloniseringen. Parallelt med dette ble det utviklet teorier om utvikling og modernisering, som på sin side legitimerte at land i sør var underutviklede og skulle dras opp av de vestlige utviklede landene. Både orientalismen og modernismen opererer slik med ”oss” og ”dem”, og ble smeltet sammen av statsviterne Bernard Lewis og Samuel Huntington da de på 1990-tallet utviklet konseptet om ”the Clash of Civilizations” eller sivilisasjonskrigen.[6] De hevder at verden etter den kalde krigen har gått inn i en periode med konflikter utløst av kulturelle forskjeller mellom ulike sivilisasjoner, der den islamske sivilisasjonen er særlig truende for Vesten. Av andre fremstilt som islamsk barbari mot vestlig sivilisasjon.

Bildet av ”det muslimske monsteret” sammen med forestillingen om et islamsk barbari i kamp mot vestlig sivilisasjon og et dommedagsprofeti om ”Eurabia”, har skapt grunnmuren for islamofobien vi ser i hele den vestlige verden. 22. juli-terroristen var inspirert av Eurabiatenkerne som mener at Norge og andre europeiske land er i ferd med å bli overtatt av muslimer. Europa er i ferd med å bli til ”Eurabia”. Tidligere leder av Norsk Presseforbund Per Edgar Kokkvold skrev etter terroren i Paris i år:

Vi vet ikke sikkert hvor mange muslimer på verdensbasis som støtter terroren, men det dreier seg om hundretusener, mens de som sympatiserer, utvilsomt kan telles i millioner.Vi står overfor en religiøs fascisme minst like brutal som den politiske vi for 60–70 år siden måtte bekjempe så å si med alle midler. Den voldelige islamismen er forlengst flyttet over fra den muslimske verden til vår egen. Målet er ikke lenger, slik det delvis var, å endre Vestens Midtøsten-politikk. Målet er å endre Vesten selv, som islamistene vil skal styres etter sharialover. De «vantro» skal utryddes.[7]

I etterkant av dette innlegget skrev journalist Elin Ørjasæter en støtteerklæring til Per Edgar Kokkvold, Hege Storhaug og Vebjørn Selbekk.[8] Ørjasæter mener, som dem, at det pågår en verdikamp mellom islamske og vestlige verdier som uforenlige størrelser, og at den kampen også utspiller seg her.

I boken Anders Breivik and the Rise og Islamophobia viser forfatter Sindre Bangstad til antropologen Arjun Appadurai som beskriver Eurabiatenkningen som en angst for små tall. Muslimer utgjør ca fire prosent av den norske befolkningen[9], og ca seks prosent av befolkningen i Europa.[10] Med andre ord en liten minoritet uten makt. Men ifølge Eurabiatenkerne står venstresiden i ledtog med muslimer om å omvelte Europa. Derav hatet mot Arbeiderpartiet og venstresiden, som vi finner hos Breivik og hos rasister på nettet.

Hovedfienden i den ”eurabiske” konspirasjonsteorien, som er veldig pro-Israel og politisk på høyresiden, er ikke overraskende ”venstresiden”: etter kommunismens sammenbrudd i 1989, skal ”tredjeverdenister”, ny-kommunister og islamistene ha dannet ”en innflytelsesrik jihadistkoalisjon mot vestlige demokratier og deres allierte”. [11]

Rosetog og fortsatt rasisme
I oktober i fjor kom Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre ut med boken «I bevegelse», der han skriver at tiden er inne for å ta et oppgjør med 22. juli-terroristens ideologi. Det samme har partisekretær Raymond Johansen sagt i lengre tid. Den tidligere AUF-lederen Eskil Pedersen snakket allerede kort tid etter terrorangrepet om behovet for å ta et oppgjør med rasismen.

Hvorfor ble ikke oppgjøret påbegynt allerede 23. juli 2011? Rosetogene var viktige og samlende i den frykten og usikkerheten som vi alle kjente på. Folk sang «Til ungdommen» og «Barn av regnbuen» side om side med fremmede mennesker. Det var imidlertid en samling i frykt, ikke starten på en folkelig og bred samling mot rasisme og det muslimhatet som Breivik sto for.

Fra første stund ble det klart at terroristens budskap skulle det ikke snakkes om. Det ble raskt skapt en klam «enighet» mellom de største politiske partiene og de fleste mediene om at man skulle opptre verdig og dempe sinnet. 22. juli måtte ikke politiseres. Politikere som nevnte terroristens ideologi ble beskyldt for å bedrive stemmefiske før kommunevalget, og andre igjen ble beskyldt for å være ufølsomme. Statsminister Jens Stoltenberg snakket om åpenhet, demokrati og humanitet. Ordet rasisme ble ikke nevnt.

Tre år etter var Fremskrittspartiet i regjering.
Fremskrittspartiet (Frp) som har fremstilt muslimer som en eksistensiell trussel de siste 25 år, slik det fremgår av Bangstad, ble tatt inn i den politiske varmen. Høyre, Venstre og Krf åpnet døren for partiet inn til landets øverste maktposisjoner. Dermed ble alt Frp hadde stått for av hets og hat mot asylsøkere, innvandrere og særlig muslimer renvasket. Hvis det er lov for et regjeringsparti å mene alt Frp har ment og mener, er det greit for folk flest å mene det samme.

Bangstad minner oss på hvorfor Frp aldri må gis makt. I 2008 foreslo partiet egne flyktningkvoter for muslimer, konkretisert som somaliere, pakistanere og afghanere. Begrunnelsen var at muslimer er vanskelige å integrere. I 2009 sa partileder og nåværende finansminister Siv Jensen at kampen mot radikal islam var vår tids viktigste kamp. På partiets landsmøte samme år lanserte hun begrepet ”snikislamisering”. Forøvrig et begrep utviklet av islamofober i USA, ifølge Lean.[12] Da Jensen ble spurt om å forklare begrepet, viste hun til at muslimer stiller urimelige krav for eksempel om hijab i politiet, halalmat i fengsler og kjønnsegregering i skolen. I 2010 kom kronikken ”Drøm om disneyland”, signert Frperne Christian Tybring-Gjedde og Kent Andersen. Der retter de sterke beskyldninger mot Arbeiderpartiet for å ha utsatt landet for et flerkulturelt eksperiment som vil rasere Norge.[13]

De som måtte tro at bare Frp fikk regjeringsmakt ville de bli ansvarliggjort og legge fra seg rasismen forsto ikke hvordan Frp i lang tid allerede hadde satt altfor mange av premissene i debatten om flyktninger, innvandrere og muslimer. Det er ikke bare unntak og tilfeldigheter når Frpere stadig kommer med rasistiske utspill, mens Siv Jensen og inkluderingsminister Solveig Horne stilltiende samtykker.

Så kunne vi ha gjort hele den antirasistiske kampen til en kamp mot Frp og de organiserte rasistene, i form av Pegida og Stopp islamiseringen av Norge (SIAN). Men fordi mistenksomheten og stimatiseringen av muslimer er så altomfattende må det tas et oppgjør med islamofobien i alle dens former – og i alle politiske leirer. Det gjelder ikke minst i spørsmål om likestilling og sekularisme.

LES OGSÅ: Gjennkjenning av rasisme i antisemittisme og islamofobi

Likestilling som brekkstang i rasismen
”Hvor er de kvinnelige imamene? Hvor er de homofile imamene?” sa en opprørt Pegidademonstrant da de første gang marsjerte i Norge i februar i år.

“Dagens kvinnekamp bør dreie seg om vår solidaritet med våre medsøstre” skrev Frps Sylvi Listhaug i en kronikk rett før årets 8. mars, og etterlyste en kvinnebevegelse som brøler utenfor moskeer og muslimske miljøer.[14]

Verken Pegidademonstranten eller Listhaug har troverdighet når de tilsynelatende er opptatt av likestilling for muslimske kvinner, all den tid den politikken de selv står for handler om å frata muslimer rettigheter. De er begge uttrykk for hvordan islamofobien har tatt opp i seg likestillingsretorikk. Islamofobene har lykkes i altfor stor grad i å sette muslimske kvinners frigjøring på dagsorden, uten at andre kontinuerlig og kontant har avslørt deres islamofobiske premisser. Krigen mot terror ble ikke bare begrunnet med at verden skulle befris for islamistiske terrorister, men med at Vesten skulle skjenke Afghanistan og Irak demokrati og kvinnefrigjøring. Folket skulle befris fra diktatur, og kvinnene fra religionens åk. Det var en fortelling som var uforenlig med bilder av sterke og taleføre muslimske kvinner, som selv uttrykker hva de vil endre i eget land og hvordan. Vi ble heller servert et ensidig bilde av den tause og kuete “muslimske kvinnen”, fullstendig underlagt islam og mannens velde. Altså et bilde som ikke ga en riktig gjengivelse av den kvinneundertrykkingen som også muslimske kvinner faktisk opplever, men som gikk til angrep på hennes tro og muslimske menn på svært generaliserende og unyanserte måter.

Denne fremstillingen av “den muslimske kvinnen” sammen med forestillingen av en sivilisasjonskrig, gjør at muslimske kvinner som synliggjør sin religiøse identitet blir selve symbolet på det tradisjonelle, i motsetning til Vestens modernitet. Hun blir et symbol på alt ved islam som angivelig bryter med såkalte vestlige verdier. Derfor må den muslimske kvinnen reddes eller frigjøres, enten hun vil eller ei, fordi hun inngår i den pågående sivilisasjonskrigen mellom islam og Vesten. Det ultimate er at muslimske kvinner slutter å være muslimer. Derfor handler ikke Pegidademonstrantens utsagn og Listhaugs kronikk om muslimske kvinners frigjøring, men om å understreke at vi står i denne kampen mellom islam og Vesten. Mellom “deres” orientalisme og barbari og “vår” modernisme og sivilisasjon.

For å snu om på et ordtak, innebærer dette at vi på venstresiden noen ganger må holde hodet varmt og hjertet kaldt. Det vil si at vi ikke lar oss rive med av debatter med følelsesladde beskrivelser av kvinneundertrykking som kjønnslemlestelse og tvangsekteskap, uten å være bevisste på de underliggende premissene for debatten. Vi kan enes om at vi vil slik tvang og vold til livs, men aldri på islamofobe premisser. Ellers ender man fort opp med å støtte opp om tiltak som, i stedet for å frigjøre kvinner, gjør det motsatte. I angsten for å bli beskyldt for å svikte muslimske kvinner, må vi holde våre sosialistiske ideer og prinsipper varme.

Vi må ikke legge oss flate for den gjentagende kritikken om at venstresiden har sviktet minoritetskvinner ved å ikke ta opp kampen mot tvangsekteskap og omskjæring. De som fører denne kritikken stiller aldri opp konkrete bevis på at noen på venstresiden har forsvart slike overgrep eller har vært uvillige til å snakke om dette som overgrep som må stoppes. Det man derimot finner er at deler av venstresiden både i Norge og ellers i Europa har vært uklare på hvordan islamofobien spiller på likestillingsretorikk. Derfor har også folk og partier på venstresiden støttet opp om tvangstiltak mot muslimer i en misforstått tro på at tvang kan gi frigjøring. Det gjelder for eksempel tiltak som tvungen underlivsundersøkelse for å avdekke omskjæring eller innføring av 21-års aldersgrense for å kunne gifte seg med en person i utlandet. Begge tiltak rammer tilfeldig og oppleves som svært inngripende. De som forsvarer slike tiltak ville neppe ha godtatt at intetanende barn plutselig hentes på skolen av politi for å gjennomgå tvungen underlivsundersøkelse mens foreldrene holdes i arrest, for å avdekke mulig incest. Eller at det innføres 21-års aldersgrense for å gifte seg i Norge for å forebygge kvinnemishandling.

Forbud mot niqab og burka
Arbeiderpartiets Jan Bøhler gjenreiste i fjor forslaget om et forbud mot niqab og burka som er heldekkende plagg som skjuler også det meste av ansiktet. Frps Mazyar Keshvari hadde en ordbruk som vi kjenner igjen fra de som forfekter at det pågår en sivilisasjonskrig:

Heldekkende plagg som burka og niqab hører ikke hjemme i et sivilisert og moderne demokrati som det norske.” [15]

Jan Bøhler brukte likestillingsargumenter:

(Det er) enkelte grupper som legger et økende press på kvinner, blant annet for å få dem til å kle seg i heldekkende religiøse plagg. Det kan presse kvinner ut av muligheten til å nyte godt av verdier som likestilling og deltakelse.”

Med så ulikt politisk ståsted bygger begge her opp om at det er en motsetning mellom heldekkende muslimsk bekledning og verdier som ansees som viktige i det norske samfunnet. Den muslimske kvinnen er også her en taus og homogen gruppe som det er fritt opp til andre å mene noe om, enten det gjelder hvorfor hun kler seg som hun gjør, hvordan hun selv opplever å være muslimsk kvinne i Norge eller hva hun selv mener er veien til egen frigjøring. Som vi ofte ser, begrunnes forbud og tvangstiltak med at det er til den muslimske jentas eller kvinnens eget beste. Bøhler dokumenterer ikke engang hans påstand om at muslimske kvinner opplever økende press i enkelte grupper. Om det er slik, er det verdt å spørre seg hvorfor. Når menneskers tro angripes samler man seg om egen religion, og da kan folk både bli mer religiøse og mer konservativt religiøse.

Historien har vist oss mange eksempler på at når folk angripes for hvem de er, velger de ulike strategier. Noen velger å avskrive hvem de egentlig er, som da svarte barn prøvde å vaske seg hvite under raseskilleregimet i USA. Andre velger å fremheve det som angripes for å jobbe fram en kollektiv stolthet, som James Brown med hans sang “I´m Black and I´m Proud.” Andre igjen blir politiske aktivister, som Malcolm X og hans bevegelse for de svartes rettigheter. Alt dette finner vi også blant muslimer i Norge i dag. Derfor kan en kvinne med niqab faktisk være undertrykket av sin mann og påtvunget plagget. Eller hun kan være en opprører som tar sin muslimske identitet ut i det ytterste. Og hun kan være en politisk aktivist som mener at også hun har rett til å være en fullverdig borger med like rettigheter, uansett hva hun har på seg. Eller hun kan enkelt og greit være en religiøs kvinne som bare ønsker å leve et fredelig liv i pakt med sin tro, slik hun tolker den.

“Dette er drømmen, her har jeg lyst å jobbe”, sa stavangerkvinnen Keltoum Hasnaoui Missoum da hun i 2009 søkte om å bli politikvinne. Hun ble rystet over den voldsomme debatten hun utløste. Den handlet ene alene om hennes hodeplagg, hijaben. Justisminister Knut Storberget snudde over natten da han så reaksjonene og endte med å ikke tillate religiøse hodeplagg i politiet, fordi han mente at opinionen ikke var klar for det. Rødt og SV gikk mot Ap og støttet Keltoum og andre sin rett til å bli politifolk, også med hijab eller turban. Ap hadde her en glimrende anledning til å skjære gjennom den rasistiske støyen og sette en standard for hva et flerkulturelt samfunn betyr. I stedet feiget de ut. Opinionen ble ikke mer positiv til muslimer etter det. Tvert imot bekreftet Storberget islamofobiens mantra om at muslimer må avskrive sin religion for å tilpasse seg samfunnet, og at muslimer stiller urimelige krav om at samfunnet skal tilpasse seg dem.

Sekularisme og kristne verdier
Hijab, halalmat og ramadan var fremmed for folk flest som vokste opp i Norge for bare femti år siden. Nå inngår disse ordene i folks dagligtale. Det er flott, fordi det viser at mange har en nærhet til muslimer gjennom hverdagslivet i skole og på jobb. Men det bor også hinduer, buddhister og pinsevenner i Norge, og folk flest har ikke særlig kjennskap til begreper derfra. Det skyldes islamofobien som kontinuerlig løfter fram og problematiserer nettopp islam.

22. juli-terroristen gjorde et stort poeng av å være kristen. Han er ikke alene om å sette opp en motsetning mellom islam og kristendom. Igjen en gjenklang av sivilisasjonskrigens logikk. Det er sharia og jihad mot kristne og humanistiske verdier. For venstresiden er det ikke en debatt om kristendom opp mot islam som er interessant, men om religion opp mot sekularisme. Marxister er materialister. Det betyr at vi ikke tror på en åndelig kraft som bestemmer over våre liv, men at vi er formet av materielle forhold og kan påvirke virkeligheten. Vi argumenterer for at arbeiderklassen som kollektiv har makt til å endre verden, ikke en gud. En del folk på venstresiden blir derfor provosert av religion fordi den ikke er rasjonell. Men nettopp av den grunn kan man ikke fremme sekularisme gjennom rasjonelle argumenter eller ved å angripe folks tro. Vi må gjøre noe med årsakene til at religion finnes. Marx uttrykte sin forståelse av religion blant annet slik:

«(Religion) er på en og samme tid et uttrykk for virkelig lidelse og en protest mot virkelig lidelse. Religion er de undertryktes sukk, hjertet i en hjerteløs verden og sjelen i en tilværelse uten sjel.” [16]

Religion er de undertryktes trøst, og kan også være de undertryktes uttrykk for motstand. Men religion brukes også av undertrykkende regimer. Derfor er det ikke selve religionen vi må bekjempe, men undertrykkingen. Og vi må gi politiske svar der religion kommer til kort. Religion kan ikke gi svar på palestinernes frigjøringskamp, krigen i Syria, på den økonomiske krisen, klimakrisen eller på rasismen og diskrimineringen i Norge. I mangel på tydelige og handlekraftige politiske alternativer kan religiøstbaserte grupper vinne oppslutning. Det har vi sett med grupper som Det muslimske brorskap, Hamas og ISIL. Og i Norge med Islam Net og Profetens Ummah.

Når regjeringen, media og PST er opptatt av å hindre radikalisering av unge muslimer, må vårt svar være at vi er for radikalisering. Det er bra at muslimer reagerer på vestens kriger og ikke finner seg i å bli sett på som annenrangs borgere i deres hjemland Norge. Men vi vil at de skal slåss politisk herfra sammen med oss som også vil ha slutt på krig og rasisme. Ved å forene grupper i arbeiderklassen som i dag splittes av rasisme og islamofobi, øker vi vår felles styrke, og vi gjør religion mindre viktig.

 

Teksten er tidligere publisert i Tidsskriftet Rødt.

 

[1] Bangstad s. 49

[2] Norsk innvandringshistorie, bind 3, s. 105-

[3] Dagbladet 12.03.15 papirutgaven

[4] http://www.dagbladet.no/2015/01/26/nyheter/samfunn/politikk/innenriks/frp/37380372/)

[5] Lean, s. 39-40

[6] Kumar, s. 35-39

[7] http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/Kokkvold-Vi-bekjemper-ikke-egen-rasisme-og-islamistisk-terror-ved-a-benekte-fakta-7899726.html

[8] http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Elin-Orjasater-skriver-Per-Fugelli-har-valgt-feil-side-i-verdikampen-7930083.html

[9] Bangstad, s. 39

[10] http://www.pewresearch.org/fact-tank/2015/01/15/5-facts-about-the-muslim-population-in-europe/

[11] Bangstad, s. 151

[12] Lean, s. 57-65

[13] http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Drom-fra-Disneyland-6270375.html

[14] http://www.vg.no/nyheter/meninger/kronikk-du-maa-ikke-taale-saa-inderlig-vel/a/23408636/

[15] http://www.vg.no/nyheter/innenriks/islam-debatten/heldekkende-plagg-kan-bli-forbudt-i-norge/a/23244247/

[16] https://www.marxists.org/archive/marx/works/1843/critique-hpr/intro.htm

 

Litteratur:
Deepa Kumar, Islamophobia and the Politics of Empire, Haymarket Books 2012
Nathan Lean, The Islamophobia Industry, PlutoPress 2012
Sindre Bangstad, Anders Breivik and the Rise og Islamophobia, Zed Books 2014
Liz Fekete, A Suitable Enemy, PlutoPress 2009
Arun Kundnani, The End of Tolerance, Pluto Press 2007
Hassan Mahamdallie, Defendig Multicultaralism, Bookmarks 2011
Gareth Jenkins, Culture and Multiculturalism, International Socialism Journal issue 131, 2011
Hallvard Tjelmeland, Norsk innvandringshistorie bind 3, Pax forlag 2003
Brian Richardson ed., Marxism and the Fight against Racism, Bookmarks Publication 2013

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.