Er Aker sykehus vunnet?

Jeg får enkelte skulderklapp for tiden, med kommentarer som «er det ikke godt å få rett?» og «du skal vel bli direktør for Aker lokalsykehus, du nå da». I tillegg til å svare at jeg har det helt fint i jobben jeg har, så kjøler jeg mine skulderklappende venner ned. Det er ingen grunn til å feire. Ennå.

På mandag gikk partiveteran Carl I. Hagen (Frp) ut og krevde gjenåpning av Aker som lokalsykehus innen et år. Hagen vil at bystyret i Oslo skal kreve at regjeringen, som sykehuseier, skal instruere Oslo universitetssykehus (OUS) om dette.

Tirsdag kontret byrådslederkandidat i Oslo, Raymond Johansen (Ap) med krav om at foretaksstyret i OUS «gjenåpner noen plasser på Aker», som han sa til NRK. Han la til «dess raskere jo bedre».

Carl I. Hagen har snakket om Aker lenge. Raymond Johansen gjør det for første gang. Begge utspill har selvfølgelig det kommende kommunevalget for øyet, der kampen om velgerne i Groruddalen fort kan komme til å avgjøre om det blir et politisk skifte i hovedstaden eller ikke. Både Hagen og Johansen vet at Aker sykehus betyr svært mye for denne delen av Oslo. Det er likevel en viktig forskjell på de to utspillene, som jeg kommer tilbake til.

LES OGSÅ: 7 myter om sykehusene

Mange markeringer for Aker

Oppslagene denne uka føyer seg inn i lang rekke politiske markeringer til fordel for Aker det siste halvåret, som omfatter så å si hele det politiske spekteret. I vinter gikk byrådsleder Stian Berger Røsland (H) overraskende klart ut mot OUS’ planer om en storstilt sentralisering i det såkalte Campus Oslo-prosjektet. Byrådets høringssvar la i praksis de mest ytterliggående utslagene av gigantomanien som preger sykehusskandalen i Oslo i graven. Byrådets hovedargument var nettopp at utbyggingsplanene ville sperre for å gjenåpne Aker som lokalsykehus for Oslo.

Seinere har også Senterpartiet markert seg med ny tydelighet i saken, mens Rødt stadig har gjentatt sitt prinsipielle syn på nødvendigheten av Aker som lokalsykehus. Av Oslo-partiene er det, så vidt jeg vet, bare Miljøpartiet De Grønne og SV som så langt har unnlatt å mene noe offentlig om saken – hvis vi da antar at byrådspartiene Venstre og KrF står bak byrådslederens positive innstilling til Aker. Vi snakker altså om det politiske flertallet i Oslo her.

Så da er vel alt greit, og Aker-saken vunnet? Så enkelt er det ikke. Det er flott at partiene nå snakker pent om Aker sykehus. Mange av dem har holdt munn lenge. For en gammel aktivist er det også gledelig at så å si alle nå ser ut til å kappes om velgerne som ønsker Aker sykehus tilbake. Det er likevel en helt annen sak om Oslo-politikerne er villige til å kreve av sine landspartier at de utfordrer sykehusenes styringsstruktur, den strukturen stortingsflertallet stilte seg bak da Lov om helseforetak ble vedtatt i 2001. Det er denne viljen, eller mangelen på den, som etter alle solemerker vil avgjøre Aker sykehus’ skjebne.

Dommen faller i desember

Etter planen fattes ikke vedtaket om hva som skal skje med Aker før i desember i år – tre måneder etter kommunevalget. Det skjer ikke i Oslo bystyre, det skjer i styret for helseforetaket OUS.

Direktør Bjørn Erikstein og hans folk i OUS har «utredet» den framtidige sykehusutviklingen i Oslo i mange år. Noen av planene har vært nærmest galimatias, og er derfor presset tilbake. Jeg har allerede nevnt Campus-ideen, som ville innbefattet sammenslåing med Universitetet i Oslo, Ringveien i 800 meter tunell, nærmest en ny bydel i Oslo og opp mot ufattelige 50 milliarder i kostnader. Dette blir det nå ikke noe av, og det puster de aller fleste lettet ut for. Under røykteppet fortsetter imidlertid direktøren og hans folk å utrede strukturer som, om de ikke er like stormannsgale, i svært liten grad omfatter noen reetablering av Aker sykehus.

Det er i så måte symptomatisk at et forslag fra to av de ansattes styrerepresentanter om et mer forpliktende vedtak om et atskilt lokalsykehus ble nedstemt under behandlingen av saken i april. Foretaksledelsen skyr også begrepet «Aker» som pesten. På tross av en ganske allment akseptert oppfatning om at også hovedstaden trenger et lokalsykehus og at dette ikke kan ivaretas i dagens sykehuskoloss, så nevner nesten aldri direktøren det eneste aktuelle sykehuset ved navn. I stedet for å framheve Akers utmerkete tomtearealer og egnete, om enn slitte bygninger, eller den ideelle plasseringen i Oslos tettest befolkete område, så har Erikstein i ramme alvor lansert planene om å bygge et nytt lokalsykehus fra grunnen av på en naturtomt et sted i Søndre Nordstrand.

Lokalsykehuset utfordrer fusjonen

Det er vanskelig å ikke se dette som en bevisst strategi for å unngå å måtte stykke opp gigantfusjonen av Ullevål, Rikshospitalet, Radiumhospitalet og Aker. Selve ideen om et lokalsykehus utfordrer grunntanken om at «størst er best» som ligger bak sykehusfusjonen i Oslo. Først og fremst tror jeg likevel direktørens vegring er uttrykk for en innbitt kamp for å unngå å innrømme den fatale feilbeslutningen det var å vedta Aker nedlagt i 2010.

Her står åpenbart mye på spill. For å forstå hva dette er tror jeg det er nødvendig å vite mer både om systemet som sto bak Aker-nedleggelsen, og om sykehusdirektøren som nå forsvarer den.

Aker som symbolsak

Aker er blitt en symbolsak av nasjonalt omfang. Det har for lengst gått en enorm prestisje i saken i det vi kan kalle foretaks-Norge – en massiv størrelse spredt på 20 helseforetak og fire regionale foretak, med avgjørende makt over de viktigste delene av det norske helsevesenet. Foretaks-Norge har sitt utspring i og fortsatte sterkeste støtte i sentrale deler av embetsverket i det mektige Helse- og omsorgsdepartementet. Nedleggelsen av Aker forsvares aktivt, på tross av en lang rekke alvorlige feil, mangler og halvsannheter i beslutningsprosessen. Utviklingen etter 2010 har avslørt skandalen for offentligheten, blant annet fordi prognosene for befolkningsveksten var gale, Ahus var bygget for lite og Ullevål viste seg å være av langt dårligere bygningsmessig beskaffenhet enn Aker. Nedleggelsen av Aker har i praksis heller ikke kunnet la seg gjennomføre. Sykehuset har i stedet blitt drevet videre på halv maskin for å avhjelpe det som ellers hadde blitt en total kollaps i sykehussystemet i hovedstadsområdet.

Tore Tønnes usynlige hånd

Foretaks-Norge nekter fortsatt å innrømme de massive feilvurderingene i Aker-saken. Det henger sammen med interessen mange lokale ledere har av å vedlikeholde det gamle motsetningsforholdet mellom Oslo og resten av landet, der det å spille på en primitiv refleks om at Oslo får mer enn byen fortjener ofte har fungert som en effektiv demper på solidaritet og felles front mot generelle budsjettkutt i foretakene. Uviljen mot å innrømme feil har også å gjøre med at foretaksdirektørene er redde for signaleffekten en seier for Aker-forkjemperne vil ha for motstanden de selv har utløst gjennom de mange lokalsykehusraseringene landet rundt.

Men ikke minst henger den inngrodde motviljen mot å innrømme feil sammen med et system som i sin tid ble konstruert for å representere et brudd med tidligere tiders forvaltningsstyre, lokale demokratiske prosesser og det som ofte foraktelig refereres til som «omkampskulturer» – i praksis evnen til å justere retningen når virkeligheten viser at det trengs. Helseminister Tore Tønnes foretaksreform fra 2001 skulle bygge bro over folkevalgt innflytelse og folkelig påvirkning på sykehuspolitikken. Foretakene skulle være arenaer for profesjonelle ledere og styres etter målbare kriterier og konkurranse mellom sykehusene om å oppnå flest behandlings- og inntektspoeng. Tønnes visjoner for foretakenes ufeilbarlighet lå i realiteten påfallende tett opp til den skotske økonomifilosofen og liberalismens far Adam Smiths ideer om markedets «usynlige hånd», beskrevet i The Wealth of Nations fra 1776. Tønnes – og Jens Stoltenbergs – grunnidé var å la næringslivets modeller regulere sykehusene uten folkelig eller politisk påvirkning. Det er det samme tankegodset som styrer foretakenes avvisende holdning til debatt og kritikk i dag.

LES OGSÅ: Politikkens abdikasjon i sykehusene 

Bjørn Erikstein – foretakenes general

Direktøren i OUS er en interessant mann. Mange har stilt spørsmål ved hvor smart Bjørn Erikstein var da han med fynd og klem gikk inn i rollen til Siri Hatlen, som i 2011 kastet kortene etter å ha innsett det umulige i å fullføre Oslo-fusjonen. Men Erikstein er mer enn direktøren som nekter å slutte å stange i hodet i veggen. Han ble tidlig en av de sentrale helsebyråkratene etter at Tore Tønne ekspressbehandlet foretaksorganiseringen – den såkalte sykehusreformen – i Jens Stoltenbergs første regjering. Først som viseadministrerende, seinere administrerende direktør for daværende Helse Sør RHF. Deretter som ekspedisjonssjef i spesialisthelsetjenesteavdelingen i Helse- og omsorgsdepartementet. Vi må derfor anta at Erikstein har et ganske personlig forhold til systemet han jobber for.

Eriksteins nåværende rolle ser da også ut til å være å holde den mest framskutte forsvarsposisjonen i foretaks-Norge. Som OUS-direktør etablerte han seg raskt som langt mer toneangivende og innflytelsesrik enn direktøren for hans overordnete nivå, Helse Sør-Øst RHF. Vedkommende er det i dag få andre enn de innvidde som vet hvem er (dvs. etter at direktør Bente Mikkelsen ble tvunget til å gå i 2012). Sin framskutte posisjon benytter Erikstein til å benekte at systemet han jobber for har tatt, og stadig tar, feil. Sykehusfusjonen i Oslo anses som helt vesentlig å forsvare, mens Aker-saken oppfattes som en trussel.

At de iherdige Aker-aktivistene aldri gir seg å demonstrere, oppleves kanskje ikke som direkte truende (selv om det selvfølgelig er plagsomt). Den brede folkelige støtten til å gjenopprette Aker som lokalsykehus oppfattes heller ikke som veldig utfordrende i det daglige – foretaksdirektørene stiller som kjent ikke til demokratiske valg.

OUS nedlegger Aker i desember

Det er heller ikke grunn til å tro at det politikerne måtte mene tillegges særlig betydning i foretaket. I de mest sentrale beslutningene har OUS-ledelsen tydelig demonstrert at de blåser i hva Oslo-politikerne mener. Glem ikke at det bare gikk et par uker etter at et samlet Oslo bystyre anbefalte å bevare Aker i januar 2010, før foretaksstyret vedtok å nedlegge sykehuset. Det vil derfor være naivt å nære forhåpninger til at formaninger fra aktivister, folkeflertallets syn eller medieutspill fra hovedstadspartiene vil bli vektlagt når sykehusstyret skal vedta ny struktur for hovedstaden i desember. Vi bør i stedet gå ut fra at styret i sitt desembermøte vedtar å vrake Aker.

Det eneste som virkelig kjennes truende for Erikstein og hans folk – og i realiteten for hele foretaks-Norge – er situasjonen som oppstår om det folkelige engasjementet beveger politikerne til faktisk å gjøre noe annet enn å snakke pent om Aker, og i stedet begynner å kreve begrensinger i foretakenes beslutningsmyndighet. Om slike begrensninger innføres, trues systemet. Da vil viktige deler av myndigheten som i dag er overlatt til de udemokratiske foretaksstyrene, overtas av folkevalgte – helt i tråd med fornuften, men på vesentlig bekostning av foretakenes makt.

Hagens farlige utspill

Det er nettopp dette Carl I. Hagen har åpnet for ved sitt utspill om at regjeringen skal benytte sin instruksjonsmyndighet overfor Oslo universitetssykehus. Hagen skjønner at dette presser ledelsen i Arbeiderpartiet på det de er mest sårbare på – sin rolle som sykehusreformens konstruktører og forsvarere. Partileder Jonas Gahr Støre var en sentral rådgiver for Jens Stoltenberg ved innføringen av reformen i 2001, og har på ingen måte åpnet for endring.

At Hagen selv var av reformens varmeste forsvarere i Stortinget den gang, betyr mindre for ham. Carl I. Hagen har tvunget Ap på banen, og samtidig avslørt partiets svakhet. Han har selvsagt også sett at Oslo Aps leder, Jan Bøhler – en tydelig forsvarer av Aker i mange sammenhenger – heller ikke tør å utfordre partiledelsen og foretakssystemet. På spørsmål fra Akers Avis Groruddalen i april om han mener helseministeren skal «gjøre det Arbeiderpartiet ikke gjorde, å overstyre OUS og gjenåpne Aker», svarte Bøhler: – Nei, men jeg vil at han skal ta et overordnet ansvar for at pasientene i Groruddalen ikke har et fast sykehustilbud.

Hagen har også satt Høyre under press, ved å utfordre helseministeren, som så langt ser ut til å ha resignert overfor foretaks-Norge. I stedet for å bli styrt av Bent Høie, styrer foretaks-Norge ham. Høyres helsebyråd i Oslo, Øystein Eriksen Søreide har da også rykket ut og kalt Hagens forslag om en gjenåpning innen et år for «urealistisk».

I alt dette er det selvsagt mye politisk spill. Hagen har også gitt sin egen partileder Siv Jensen hodebry, der hun sitter i regjering med Høyre. Det gjenstår i høy grad å se om Hagens parti følger forslaget hans opp. Men uavhengig av dette har Hagen gitt direktør Bjørn Erikstein og foretaks-Norge grunn til engstelse. Spillet kan være i ferd med å endres.

Hva svarer venstresiden?

Vi som ønsker seier i Aker-saken bør i denne sammenheng heie entusiastisk på Carl I. Hagen, og for øvrig håpe at venstresidens partier forstår hvor vinden blåser. Det er på tide å velge endelig side i Aker-saken.

Skal Raymond ha sjans til å vinne byrådsmakt, tyder mye på at han må stille seg på linje med Hagen, selv om det kan bety at partiet hans må vinke farvel til Jens’, Jonas’ og Tore Tønnes sykehusreform. Han bør i så fall si som engelskmennene: Good riddance.

Det er ingen grunn til å vente til desember med å overstyre Erikstein og foretaks-Norge. Aker-saken kan vinnes før valget, og Carl I. Hagen har vist en måte å gjøre det på.

LES OGSÅ: Maner til opprør mot korrupsjon i Oslo kommune