Filmen Svenskjävel har fremprovosert en debatt mellom kommentatorene Marte Michelet og Elin Ørjasæter. Michelet hevdet både i Dagbladet og Aftonbladet at filmen, som handler om den svenske arbeidsinnvandreren Dino, iscenesetter konflikten mellom svenske arbeidsinnvandrere og det norske arbeidslivet som en etnisk konflikt. Som en kamp mellom nasjoner, noe som gjør at filmen bare tilsynelatende retter et kritisk søkelys på sitt eget tema. I stedet for å tematisere forskjellene mellom bemidlede og ubemidlede direkte, går filmen en omvei ved å definere svenskene som fattige og nordmennene som rike. Vips så har konflikten mellom fattig og rik blitt til en konflikt mellom svensker og nordmenn.
Psykologisk drama
Ørjasæter på sin side hevder i Dagbladet at Michelet ser bort i fra at filmen først og fremst er et psykologisk drama, og dermed ikke kan forlange å få se en dokumentar om svenskenes arbeidsinnvandring til Norge. Filmen blir med andre ord ikke bedømt på sine egne premisser.
Greit nok. Det blir den heller ikke i denne teksten.
Selv om undertegnede i utgangspunktet er positiv til Michelets standpunkt, er filmens fremste prestasjon å få frem hvorfor klassetematikk taper til fordel for nasjonalitet i konkurranse om oppmerksomheten. For å belyse dette tas først en kort avstikker til Det tredje rikes propagandaminister, Joseph Goebbels.
LES OGSÅ: Dette er mine tanker, og de står jeg for
To måter å punktere en middagssamtale på
Joseph Goebbels skriver i Knowledge and Propaganda at om en ide skal resonnere i en befolkning er det viktig at de som blir eksponert for ideen føler at det som blir sagt stemmer. At man føler at det er dette man har lengtet etter og håpet på. Dersom ideen resonnerer godt i befolkningen kan den danne grunnlaget for en hel verdensanskuelse ifølge Goebbels.
Goebbels hevder videre at ideen om folket er sterkere enn ideen om klasser (omtalt som den marxistiske ideen). Implisitt fordi ideen om et folk, om nasjonalitet, i større grad spiller på følelser, mens klasse er tørt og kjedelig. Omformulert i sjargongen til debatten i etterkant av filmen: Klassetematikk er egnet for saklige dokumentarer mens temaet nasjonalitet er egnet for psykologiske dramaer. Selv om det kan være greit med dokumentarer i blant, er det ikke tvil om at dramaene har større potensiale for å bli blockbustere.
Klasse er tørt og nasjonalitet spennende
At klasse er tørt og nasjonalitet spennende kommer også til uttrykk i filmens mest interessante scene der seks personer spiser middag sammen. En av middagsgjestene begynner å snakke om at ulikheten i Norge har økt de siste 30 årene. Hun snakker ikke lenge før hun fremstår som slitsomt snusfornuftig, noe som gjør at bablinga om økt ulikhet og forsøket på å anlegge et klasseperspektiv på arbeidsinnvandringen til Norge resolutt blir avbrutt fordi det kjeder de andre gjestene. Det er en grunn til at Piketty har lagt store deler av tallmaterialet til Kapitalen i det 21. århundre i en teknisk appendiks. Ulikhetsempiri uten drama blir fort langtråkig.
Når en av middagsgjestene styrer samtalen over på temaet nasjonalitet skjer derimot det stikk motsatte. Dette temaet blir raskt følelsesladet og når middagsgjesten begynner å legge ut om svensker må noen på ny gripe inn i samtalen. Men denne gangen er det altså ikke fordi temaet er for kjedelig, men fordi det er for engasjerende! Den sosiale sanksjoneringen av samtaletema blir gjort av stikk motsatte grunner når det gjelder klasse og nasjonalitet. Klasse er for tørt og nasjonalitet er for følelsesladet. Det er derfor debatter om klasse sporer av så fort spørsmål om nasjonalitet blir brakt på banen, fordi nasjonalitet fenger mer.
LES OGSÅ: Europas redning ligger i en kravstor arbeiderklasse
Late grekere og den nasjonalistiske festkomite
Det beste eksempelet på at nasjonalitet er egnet til å avspore debatter om klasse er diskusjonen om den økonomiske krisen i Europa som i stor grad diskuteres med nasjonalitet eller kultur som rammeverk. Grekere settes opp mot tyskere, nord-europeere opp mot syd-europeere, protestanter opp mot katolikker. Slagordet proletarer i alle land foren dere kunne ikke virket fjernere. Det til tross for at krisen i stor grad er et spørsmål om fordeling av økonomiske byrder og goder, noe som burde være klasseforståelsens spesialfelt. Vi må et stykke tilbake i tid for å antyde en årsak til hvorfor det har blitt slik.
Klasse som fellesskapside har siden Marx sin tid vært basert på at felleskapet konstitueres i kraft av et fravær eller en mangel. Proletariatet er klassen som skapes ved at den blir fratatt alt. Proletarene er uten eiendom, uten fritid og etter en stund også uten fedreland. Kapitalismen fører i følge Marx og Engels til at «[a]lt standspreget og stillestående damper bort, alt hellig vannhelliges, og menneskene tvinges endelig til å se på sin livssituasjon, sine gjensidige forbindelser med nøkternt blikk»[1]. Å konstituere et fellesskap på bakgrunn av mangler og fravær er en god ide for et kollektiv som skal slåss for høyere lønn, kortere arbeidstid og arbeidsledighetstrygd. Men det lyser ikke akkurat festkomite av sitatet over, noe som kanskje kan forklare rekrutteringsproblemene til dette fellesskapet i perioder hvor fraværet ikke føles prekært. Det blir tross alt ganske tæmt å være nøktern hele tiden.
Når det kommer til feststemning har nasjonalitetsfellesskapet mye mer å by på. Her får du flagg, fotballag, felles språk, mattradisjoner og Melodi grand prix. Og selv om du skvises inn i en gjeng med radikalt andre økonomiske interesser enn deg selv, er det lett å glemme dette når alle står der ferdig pyntet til 17. mai. Nasjonalitetsfellesskapet er i motsetning til klasse definert positivt. Man er med i klubben på grunn av det man har til felles, ikke fordi man mangler eller har blitt fratatt de samme tingene. Nå bør det nevnes at hvis man begynner å grave i nasjonenes opprinnelse så finner man ikke noe evigvarende som skiller svensker fra nordmenn, men pytt, pytt.
LES OGSÅ: Vi må snakke om klasse, lytte til stemmene som ikke blir hørt
Lotto slår bedre an enn LO
Problemet med å velge felleskap på bakgrunn av nasjonalitet er at det gjenstår en del elementære ting man må fikse på egen hånd, som ikke løses av et kollektiv basert på nasjonalitet. Om vi tillater oss en liten forenkling og grovt misbruk av marxistiske kategorier kan vi si at der klassefellesskapet gir oss økonomisk basis i bøtter og spann, men er gjerrige på kulturell overbygning (aka feststemning), gir nasjonalitetsfellesskapets litt vel mye kulturell overbygning og null og niks i økonomisk basis.
Da er det godt at man kan ordne opp selv, eller i det minste tillate seg å håpe på bedre økonomiske utsikter via egen innsats. Driftsinntektene til Norsk Tipping økte fra 12.760.000.000 kroner til 21.670.000.000 kroner i perioden 2009 til 2013. Driftsinntektene til LO økte fra 479.340.000 kroner til 532.620.000 kroner i samme periode. Hvis vi forutsetter at det norske folk putter penga sine på det de har mest tro på, hadde de i 2013 40 ganger så stor tiltro til lottokupongen som til Landsorganisasjonen når det gjaldt muligheten for å bedre egen økonomi.
Dinos primære identitet
Som allerede antydet har filmens hovedperson Dino flere kjennetegn hun kan velge å identifisere seg som. Hun er svensk, kvinne, ung, lønnsarbeider osv. Spørsmålet er hvilken av disse identitetene hun mener er primær. Man kunne foreslå at hun burde ha to tanker i hodet samtidig. Men kampen her står om Dinos instinktive reaksjon i møte med ymse problemer. Det er ikke en kamp mellom hva som danner grunnlaget for gjennomtenkte standpunkt i enkeltsaker, men hvilken verdensanskuelse som ligger til grunn og fungerer som den instinktive forklaringsmodellen på fenomenene hun møter. Er hun eksempelvis mest tilbøyelig til å tro at en arbeidsgiver forsøker å få henne til å jobbe raskere fordi han norsk, mann, sjefen hennes eller noe annet. Trolig følger dette av hva hun primært definerer seg selv som. Er hun først og fremst svensk fortrenger det identiteten hennes som lønnsarbeider. Ja, hun kan attpåtil bli fristet til å drømme seg bort til en fremtid hinsides lønnsarbeidet. Det er dette filmen legger opp til når hun avslutningsvis blir tatt opp på kunstskole. Akkurat på dette området har imidlertid undertegnede nylig observert positive tendenser i populærkulturen, så i tråd med egne råd avsluttes innlegget i en festlig tone.
LES OGSÅ: Nok snakk om kulturell kapital nå
En svensk arbetare
I TV-serien Paradise Hotel har det skjedd en utvikling i hva de forskjellige deltakerne oppgir som yrke. I de tidligste sesongene hadde de fleste deltakerne alltid en eller annen tittel i tillegg til sine vanlige yrker. Deltakerne var butikkmedarbeider/glamourmodell, bartender/musiker osv. Deltakerne identifiserte seg først og fremst med det de var på vei mot, og ikke det de var. Imidlertid er det ingenting som tyder på at modell- eller musikerkarrierene slo til all den tid man ikke så noe mer til deltakerne etter at sesongen var ferdig. Etter et par sesonger begynte deltakerne å si det som det var. De var barnehageassistenter, salgsmedarbeidere og butikkansatte. Med 2015-sesongen har serien nådd sitt høyeste nivå av klassebevissthet med deltakeren Pierre, som beskriver seg selv som ”arbetare”. Et mer nøkternt blikk på arbeidslivet skal man lete lenge etter. Pierre selger tiden sin for penger, ferdig med det. Forhåpentligvis kan han inspirere flere til å påta seg den samme identiteten. Han er for øvrig svensk, uten at det har noe med saken å gjøre.
[1] Karl Marx og Friedrich Engels, Det kommunistiske manifest, Falken Forlag, s. 15.
