Når vi nå legger grunnlovsåret 2014 bak oss, har jeg noe jeg ønsker å få oppklart. Men først skal jeg ta med meg Halvar Pettersen, havnesjef ved Tromsø havn 200 år tilbake i tid.
Da samlet seg det 112 menn på Eidsvoll verk. De var dritt lei av at Norge ikke var et selvstendig land og bestemte seg for at hvis vi skal få en egen grunnlov, så måtte de lage den sjæl. Den var klar 17. mai 1814. Vi feirer den hvert år. Is, brus, bunad, pølser og topp stemning.
I den grunnloven, Halvar, står det at alle som bor i Norge har ytringsfrihet. Dette innebærer at man har lov til å si meningen sin og kritisere staten i hytt og gevær, uten at noen for eksempel arresterer deg. Det finnes nok av land i verden som skulle ønske at de hadde den samme muligheten.
Plutselig kom politiet
Med vissheten om at ytringsfriheten min er verna av grunnloven, tok jeg meg en tur ned på kaia di 4. november. Jeg oppholdt meg på det området du har gitt oss tillatelse til å aksjonere på, og jeg ante fred og ingen fare til politiet kom.
Da hadde de fått nok en begjæring fra deg om å fjerne oss, og valgte nok en gang å følge den. Det ble så bestemt at de skulle stille med 20 politifolk for å løse opp den alvorlige og ampre stemningen. På kaia stod det 17 streikevakter som oppførte seg fredelig. De nøyde seg ikke med kun å be de på innsida om å fjerne seg. Denne dagen skulle visst alle, uansett hvor de sto, bringes inn til det statlige hotell i Grønnegata, hvis de ikke huta seg til helvete vekk fra kaia.
Ingen mangel på politi
I den anledning har jeg noen spørsmål til Pettersen. Hvilken lov brøt jeg den dagen, utgjorde jeg noen trussel for havnesjefen, eller fant du ut at politiet likeså godt kunne fjerne alle mens de først var i gang? Politiet i Tromsø har gang på gang gitt uttrykk for at de har mangel på ressurser, men de har tydeligvis mulighet til å stille opp med 20 politifolk for å fjerne fredelige streikevakter. Hvor hentes disse ressursene fra, og hvem er de som ikke får hjelp når politiet blir nødt til å bruke tiden sin på kaia?
Som nevnt tidligere i innlegget, har vi ytringsfrihet i Norge. Jeg har brukt de siste syv årene av livet på å kritisere staten opp til flere ganger, uten problem. Men den 4. november, kneblet din begjæring min ytringsfrihet. Det kommer jeg aldri til å tilgi verken deg eller politiet for. Den kneblet også havnearbeidernes streikerett. Det kommer jeg heller aldri til å tilgi. Du har også løyet om at vi har brutt oss inn på kaia, ødelagt gjerder og brukt vold mot en vekter. Man gjør ikke sånt i Norge anno 2014!
Du knebla ytringsfriheten min
Da eidsvollsmennene vedtok grunnloven vår for 200 år siden tok de hverandre i hånda og sa: “Enig og tro til Dovre faller.” Hva er de din versjon av denne, havnesjef? “Enig og tro til sjauerne, streikeretten og ytringsfriheten faller?“
Ja, jeg vet at grunnloven vår er et sårt tema. Det ligger mye stolthet i den, og det norske folk setter virkelig stor pris på sin frihet og selvstendighet. Selvstendigheten er et av hovedargumentene for hvorfor vi for eksempel ikke er med i EU. Men hvilke virkemidler foreslår havnesjefen at ei 21 gammel jente skal bruke for å bli hørt? Min sinte, lyse stemme? Det fungerer jo ikke. Jeg kunne sikkert sagt du ikke kødder med framtida, at kidsa alltid har rett. Men jeg velger heller å anklage deg for å ha knebla ytringsfriheten min, fordi det var akkurat sånn jeg opplevde situasjonen på kaia den kalde novemberdagen.
– Jeg stopper ikke
Havnesjefen kan begjære meg fjerna så mange ganger han vil. Jeg har ingen planer om å la meg stoppe. Jeg kommer til å forlate område, sette meg ned, og skrive nok et innlegg hvor jeg kommer med kritikk av begjæringen. Sånn kan jeg holde på lenge, jeg er ung og skal leve i mange år. Det får være opp til havnesjefen å vurdere hvor mye kritikk det er ønskelig at jeg skal gi ham.
Jeg skal avslutte innlegget med å sitere en klok mann. Han formulerte grunnen til at jeg står på den kaia lenge før jeg ble født. Han het Arnulf Øverland og sa:
Du skal ikke sitte trygt i ditt hjem og si:
Det er sørgelig stakkars dem.
Du skal ikke tåle så inderlig vel
Den urett som ikke rammer deg selv.
Jeg sier med siste røst av min stemme:
Du får ikke lov til å gå der og glemme.
