Irak-krigen og Enhedslisten i Danmark

Foto: Blueshade

27.august stemte Rødts danske søsterparti, Enhedslisten, sammen med de andre partiene i Folketinget for at Danmark sulle bidra til USAs krig mot IS i det nordlige Irak. Hva gjør krigsmotstanderne og Enhedslistens venstrefløy nå?

Bo Stefan Nielsen
Om Bo Stefan Nielsen (1 artikler)
Bo Stefan Nielsen er far, malersvend, revlutionær, socialist og altid imot den næste krig.
Et transportfly bemannet med 50 soldater skulle transportere våpen og ammunisjon til Irak. En måned senere er Danmark igjen i krig og deltar med F-16 jagerfly. Før beslutningen ble tatt i Enhedslistens hovedstyre, hadde det vært tvil og intern uenighet om hvorvidt partiet skulle gi forslaget støtte, av frykt for at bidraget ville være i strid med folkeretten, og at mandatet ville kunne brukes til å sende danske kampfly og soldater til Irak. At et mandat for deltagelse i militære operasjoner kan bli brukt som carte blanche til videre opptrapping er nemlig ikke nytt for Enhedslisten.

I mars 2011 sa Enhedslisten Ja til at Danmark skulle delta i opprettholdelsen av et flyforbud (no-fly zone) mot Gadaffi, som man mente var på vei til å begå ‘folkemord’ i Libya. Enhedslistens ledelse kalte beslutningen for en av de vanskeligste i partiets historie, og begrunnet blant annet tilslutningen med at det hadde vært avgjørende at FN (i siste øyeblikk) hadde gitt grønt lys til den såkalte «humanitære operasjonen». Likevel var det stort opprør på grasrota i Enhedslisten da ledelsen stemte for dansk deltagelse i det som ble oppfattet som en krig. Diskusjonene stoppet heller ikke, da Enhedslisten 18 dager senere trakk støtten, da det stod klart at «operasjonen [hadde] endret karakter», som det fremgikk av forklaringen. Tvert imot ble krigsdeltagelsen senere et dominerende tema på Enhedlistens landsmøte, hvor partiledelsen var like ved å bli nedstemt i en avstemning om hvorvidt tilslutningen til Libya-aksjonen i første omgang hadde vært feil. Bare 13 stemmer skilte og Libya-krigen ble et symbol på den voksende uenighet i partiet mellom ‘fornyere og tradisjonalister’, som det ofte heter i den borgerlige pressen – det vil si en høyre- og en venstrefløy. Selv om også deler av partiets venstrefløy viste seg å stå splittet omkring spørsmålet.

Med denne historien kunne man tro at Enhedslisten ville avholde seg fra igjen å stemme for nye militære operasjoner. Men i august 2014 lød det nok en gang at Enhedslisten måtte være med på å forhindre et ‘folkemord’, denne gang i det nordlige Irak. Igjen skulle man stemme for en ‘humanitær innsats’. Altså nøyaktig de samme begrunnelser og betegnelser som ble brukt for tilslutningen til Libya-krigen. Og igjen utviste flertallet i partiledelsen en forbausende grad av tillit til regjeringen: «Vi har fått et klart svar fra forsvarsministeren til Folketinget. Det vil kreve en ny beslutning om danske kampfly eller kampsoldater skal settes inn i Irak, og på den bakgrunn stemmer vi for», uttalte Enhedslistens forsvarsordfører Nikolaj Villumsen 27. august til pressen.

Intern splittelse rundt beslutningen

Beslutningen om å støtte en militær operasjon i Nord-Irak har revet opp såret fra Libya i Enhedslisten. Debatten raser og flere partiavdelinger har vedtatt protestuttalelser. Ikke bare fordi sporene fra Libya og den etterfølgende splittelsen i partiet skremmer, men også fordi Enhedslisten er et parti som rommer en sterk tradisjon for anti-militarisme, antiimperialisme, ja sågar en del pasifister.

Et av de mest sentrale stridsspørsmålene mellom tilhengere og motstandere av Enhedsliste-støtte til dansk deltagelse har vært partiledelsens påstand om at støtten handler om å bevæpne de kurdiske opprørsgruppene PKK og YPG, som kjemper for en selvstendig demokratisk stat i Kurdistan, og som også deltar i kamper mot IS. Påstanden om bevæpning av PKK er blitt en parole som stadig gjentas av så vel partiledelsen som av andre tilhengere i partiet av militær intervensjon. Det til tross for at forsvarsminister Nicolai Wammen (S) uttrykkelig har forsikret om at ”Danmark arbeider tett sammen med amerikanerne og Iraks regjering for å sikre at våpnene ender i de rette hender”, med henvisning til at PKK slett ikke bør bevæpnes, da PKK av både den danske og den irakiske stat og av amerikanerne betraktes som en terrororganisasjon. «Det er ikke noen leveranser, verken fra danske fly eller amerikanske fly, til PKK. Våpnene går til kurderne i det nordlige Irak», uttalte forsvarsministeren 27. august.

Enhedslisten mellom ‘rød terror-støtte’, spinn og opportunisme

Likevel fremsettes argumentet om at vi er nødt til å hjelpe våre ’kurdiske kamerater’ hele tiden. Toneangivende folk på partiets høyrefløy og omkring partitoppen er særdeles aktive i å kjempe for dette argumentet blant grasrot og velgere. Partiets mest markante ‘fornyer’-ideolog de siste årene, Pelle Dragsted, insisterer på at Enhedslisten ved sin tilslutning til våpentransportene faktisk er i gang med å bevæpne PKK og YPG i Irakisk Kurdistan, som han for øvrig mener holder på å innføre en slags sosialistisk stat. Uenighet avfeies med henvisning til at kurderne nok vet bedre selv – at de har den rette antiimperialistiske analysen.

Noe må gjøres-logikken forsøkes solgt til tvilere og motstandere som en antifascistisk kamp for ‘våre sosialistiske kamerater’ mot ‘fascistene’. Men det er tross alt stadig et mindretall som avviser analysen av det dypt reaksjonære og fanatiske IS som en fascistisk organisasjon. Påstanden om at islamistiske bevegelser skulle være «vår tids største fascistiske trussel», er mildest talt søkt – og i marxistisk analyse noe sludder. Men i disse islamofobe tider er det et effektivt argument. De røde krigstrommene blander seg i kakofonien.

Hvis sannheten er det første offeret i enhver krig, så er det i høy grad spinn som skal selge krigen til sosialister. Pelle Dragsted, folketingskandidat og spindoktor i Enhedslisten, skriver i en facebook-gruppe for partimedlemmer at «den rekke spørsmål som er stilt sannsynliggjør at våpnene skal gå til kurderne og ikke sentralregjeringen.» Selv om dette nettopp ikke er sannsynlig i og med at det ikke er det som er avtalt mellom Danmark og Irak/USA, og fremfor alt fordi både USA og Iraks regjering som sagt oppfatter PKK som terrorister. Nikolaj Villumsen forsøger i en debattartikkel på Modkraft ved hjelp av en dobbelt negasjon å snu tingene på hodet, så et nei skal bli til et formentlig: »[F]orsvarsministeren anerkjenner at styrkene fra PKK har vært avgjørende i kampen mot IS, og at verken statsministeren eller utenriksministeren kan garantere at PKK ikke vil få del i de våpen som Danmark transporterer til den kurdiske regionalregjeringen i Nord-Irak«.

Om det er tale om naivitet og uvilje mot å lære av egne feil, eller et bevisst forsøk på å rødmale et knefall for Danmarks aktivistiske utenrikspolitikk overfor grasrot og velgere, avhenger av hvilke kritikere en spør. Faktum er at Enhedslistens tilslutning til en militær operasjon, uansett spørsmål til ministere og forbehold mot ytterligere eskalering av innsatsen, aldri levde opp til partiets egne kriterier, akkurat som den ikke har brakt partiet nærmere innflytelse på våpenleveranser til kurdiske hærer.

Legitimering av imperialisme og militaristisk utenrikspolitikk

Statusen her en måned etter, hvor krigen allerede har endret karakter og har spredt seg til luftbombardementer i Syria, er at Enhedslistens forbehold mot en eskalering av innsatsen selvfølgelig ble ignorert i Folketinget som det mindretallsstandpunkt det er. Tilbake står at regjeringen har stor oppbakking til krigsinnsatsen, og at formuleringen «et enig Folketing» nå er blitt en del av det krigsnasjonalistiske vokabularet.

Sagt rett ut: Det er ikke oss kritikere som hadde oraklers evne til å se inn i fremtiden. Det er derimot Enhedslistens ledelse, som ennå en gang med åpne øyne unnlater å representere krigsmotstand og antiimperialisme og deltar på systemets premisser. Det hjelper ikke at man etterpå uttrykker ‘bekymring’ over at USA, som alltid, gjør det som passer dem. Enhedslisten har selv legitimert USAs comeback som myndighet i regionen ved sitt Ja til en USA-ledet militær operasjon. Enhedslistens en gang så klare kritikk av USA-imperialismen og NATO virker stadig fjernere, spesielt i lys av reaksjonen på at Danmark 5. september ble del av en såkalt ‘kjerneallianse’, bestående av ni NATO-land. I den forbindelse kunne man lese i dansk presse at «forsvarsordfører Nikolaj Villumsen (Ø) er trygg på at Danmark nå er med i en kjerneallianse.» Og at «… hvis USA og andre vestlige land nå vil legge press på dem [Islamsk Stat], så synes jeg bare at det er positivt».

Altså oppbakking til en NATO-operasjon igjen. Libya-krigen var ikke Enhedslistens første. I 2010 støttet Enhedslisten å sende et krigsskip til Somalia for i NATO-regi å beskytte multinasjonale selskaper mot lokale pirater. Den gang måtte støtten riktignok raskt trekkes tilbake, da et flertall i hovedstyret var imot. Det var da. Nå er det rett og slett «positivt» med USA-NATO-kjerneallianser, sier Enhedslistens forsvarsordfører, og hovedstyret er stille. Men hvem skal så fremføre argumenter om at kapitalismen skaper krig, og at den suverent største trussel mot kurderne og alle folkene i regionen ikke er islamister, men imperialismens splitt-og-herskpolitikk? Og nåja, en ‘kjerneallianse’ er forresten et annet ord for en koalisjon of the willing. Need I say more?

Et politisk problem

Enhedslistens støtte er et bilde på et langt mer grunnleggende problem. Enhedslisten har forlatt sitt tidligere standpunkt som konsekvent antiimperialistisk og anti-militaristisk parti. Uansett om man så uttrykker ‘bekymring’. For under bekymringen ligger det en forestilling om at ‘humanitære operasjoner’ og R2P er en del av ‘virkeligheten’, som sosialister må ‘forholde seg til’. Det er altså ikke imperialistisk krig i seg selv, men konkrete bombardementer, som Enhedslisten ikke har bakket opp om, som kritiseres. Libya og Irak er bilder på et ‘fornyet’ og ‘moderne’ Enhedslisten, som prioriterer å fremstå pragmatisk og forhandlingsvillig, så vel når det forhandles finanslov som når den imperialistiske duks Danmark blir ringt opp av USA og NATO.

Enhedslistens politiske problemer stikker dypt. Uviljen mot å ta beslutinger på bakgrunn av seriøs antiimperialistisk analyse henger uløselig sammen med en ditto manglende evne til å forstå hva staten er. Ser man ikke staten som borgerskapets redskap for den herskende klasse, så vil man også feile i forståelsen av militær og internasjonale samarbeider. Uenighetene om Irak og Libya er på den måten en høyre-venstre-uenighet, som også ble åpenbar under de forutgående diskusjonene frem mot Enhedslistens vedtak av nytt prinsipprogram i år. De debattdeltakerne som representerte Enhedslistens høyrefløyflertall viste en totalt fraværende innsikt i statens klassekarakter. Konklusjonen blir sosialisme fra oven, gjennom staten. En klassisk sosialdemokratisk forestilling om den offentlige sektor som ekvivalent med staten, og som ‘demokratisk’ og bærende ‘elementer av’ eller ‘kimen til sosialisme’. Vedtaket av et prinsipprogram som har trimmet det gamle programmets revolusjonære deler ut, dvs henvisninger til dobbeltmakt, arbeiderråd, nedlegging av militæret og politiet, er et redskap til et parti som vil forandre med små skritt på den parlamentariske veien, og derfor kommer til å bevege seg innenfor systemets rammer.

Det er tydelig hvilken vei vinden blåser for øyeblikket Det er ikke bare sosialdemokratiene som dreier til høyre, det er også de venstrereformistiske partiene som Enhedslisten. Tsipras i Hellas, hvis parti Syriza stormet inn på scenen som resultatet av store folkelige protester og en lang rekke generalstreiker, har lenge stått i meningsmålingene til å bli største parti etter et kommende valg. Hellas er krise-kapitalismens eye of the storm, og med en så sterk venstrefløy i et land hvor tiltroen til systemet er rystet, ligger det innenfor rekkevidde å vinne store deler av arbeiderklassen for radikale svar og et systemoverskridende program, men Tsipras vil danne regjering, og han vil forhandle. Stem på oss, så ordner vi det for dere, er grunnleggende slike partiers beroligende budskap til arbeiderklassen.

En spredt venstrefløy er en svak venstrefløy

Historien har vist oss at det er bruk for skarpe ideologiske krefter som kan tilby ledelse, når vreden på bunnen av samfunnet begynner å søke eksplosive uttrykk. Opprøret har allerede ulmet i over tre år i Sør-Europa og Nord-Afrika, og de foreløpige erfaringene er at arbeiderklassen og folkelige bevegelser kan få tingene til å eksplodere, men at ledelse og demokratisk organisering i bevegelsen mangler i de avgjørende øyeblikk. Det mangler et revolusjonært parti. Et slikt parti gjorde forskjellen da bolsjevikene førte den russiske arbeiderklassen til seier i 1917. Omvendt var mangelen på et revolusjonært parti en avgørende faktor for den tyske revolusjonens nederlag få år senere.

Enhedslisten og lignende partier har en sterk tiltrekning på radikaliserte arbeidere og på folk som søker alternativer til nyliberal krisepolitikk. Likevel er Enhedslisten ikke en organisasjon som vil kunne bli en slik ledende kraft. Enhedslisten er den største plattformen for aktive sosialister i Danmark, men er i praksis først og fremst et moderne velgerforeningsparti, som kun har en ganske liten praksis på arbeidsplassene og på gaten. Den aktivismen som er, skjer på initiativ av enkelte aktivister og små, løse nettverk blant partiets venstrefløy.Enhedslistens venstrefløy utgjør en minoritet i partiet. Langt de fleste partimedlemmene er ikke aktive, og tendensen er at disse stemmer på de kjente ansiktene ved valg til partiets ledelse. 

Det er mange gode og hardtkjempende sosialister i Enhedslisten. Men det indre styrkeforholdet er til stadig større fordel for høyrefløyen, som har satt seg tungt på partiet. De senere års storm mot høyre har vist seg å svekke og spre venstrefløyen; noen er til og med blitt blåst over ende og av gårde med vinden. Partiets venstrefløy har likevel langt mer å by på sammen enn individuelt. En venstrefløyfraksjon i Enhedslisten, definert på enkelte klare fellesnevnere, ville eksempelvis i den konkrete situasjonen, kunne ha tatt en demokratisk beslutning om hvilke mottrekk som måtte tas til ledelsens ja til deltaking i Irak, og den ville ha hatt aktivistene og midlene til det. Et slikt ‘parti i partiet’ ville være det største fremskritt for venstrefløyen i Danmark akkurat nå.

I stedet er protestene svake og spredte, og mange har meldt seg ut av partiet pga støtten til Irak-operasjonen. Dessverre har forslag til dannelsen av en fraksjon blant annet som reaksjon på støtten til Libya-krigen, vært stort sett for døve ører. Også derfor blir den seneste Irak-krigen ikke Enhedslistens siste knefall for imperialismen, eller for systemets logikk.

 

 

 

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.