Vi har vel alle, på den ene eller den andre måten, blitt inspirerte av Den arabiske våren som skylte over Sørvest Asia og Nord Afrika fra og med 2010. Folk reiste seg mot undertrykkelse og korrupsjon. Man krevde demokrati og bedre levevilkår.
Også i Syria fant demonstrasjoner og protester sted, men langt senere enn i andre arabiske land. Dette på grunn av at Syria er mer moderne enn de andre landene i regionen. I begynnelsen var det få, eller ingen, som krevde regimeskifte. Man håpet at Syrias president Assad ville stille seg positivt til deres krav om demokratisering.
En stedfortredelseskrig
Men det som begynte som fredelige demonstrasjoner og protester etter mønster fra Tunisia og Egypt utviklet seg raskt til en blodig borgerkrig, eller, ifølge Nobels fredsprisvinner Mairead Corrigan, som nylig har kommet med en rapport om situasjonen i Syria, en stedfortredelseskrig.
På den ene siden er USA, Tyrkia, Israel, Saudi Arabia og Qatar, som både finansierer, trener og bevæpner de hovedsaklig sunni-muslimske opprørsgruppene, inkludert terroristgrupper slik som al Nusra Front og al Qaeda. Disse arbeider for et regimeskifte, men de ulike opposisjonsgruppene har ulike interesser og politiske ståsted og er uten noen enhetlig front.
I tillegg kommer at mange av opprørerne, hvorav mange utfører grove menneskerettighetsbrudd mot den syriske sivilbefolkningen, kommer fra andre land rundt om i verden for å føre jihad i Syria.
På den andre siden er Russland, Kina og Iran, som støtter opp om det syriske regimet, som har et sterkt militært samarbeid med Russland og Iran, samt økonomisk samarbeid med Kina.
Konflikten har med andre ord blitt en krig av et enormt omfang, en krig som ikke kun truer befolkningen i Syria, men som truer med å kaste hele regionen inn i et kaos av ukjente proporsjoner. En internasjonal krig ble med nød og neppe unngått, men krig foregår uansett i aller høyeste grad.
Stormaktsinteresser og minoriteter
Det som utspiller seg er en tragedie som har krevd langt over 100.000 døde, millioner av flyktninger og et enormt tap av kulturarv. Det er et pågående folkemord mot minoriteter, inkludert kristne folk som assyrere, arameere og armenere, samt mot alawitter, drusere og kurdere. Dette samtidig som en hel verden står handlingslammet mens syriske sivile blir massakrert.
Det er en ekstremt kompleks og dramatisk konflikt hvor mange aktører er involvert. Landet er offer for et stormaktsspill hvor stormaktene vil pleie sine egne geopolitiske interesser, samtidig som konflikten har forsterket motsetningsforholdene mellom de ulike etniske og religiøse gruppene i det multikulturelle syriske samfunnet.
Minoritetene, som har levd forholdsvis trygt under Assad regimet, har nå havnet mellom barken og veden, ettersom begge sider er ansvarlige for brudd på menneskerettighetene. De frykter derfor for hva som vil skje hvis andre krefter tar over makten. En løsning på konflikten er bare mulig dersom alle grupper i samfunnet får sine rettigheter sikret.
De kryssende stormaktsinteressene og det delte synet på konflikten blant den syriske befolkningen gjør at krisen kan trekke ut i lang tid. Vi er vitne til et økt nivå av vold og militarisering, men til tross for dette, fortsetter de som startet opprøret ved å kreve demokrati og bedre levevilkår sin ikkevoldelige kamp. Disse utgjør på mange måter en tredje vei og en løsning ut av konflikten.
Syrian Revolutionary Youth
En bred sosial bevegelse som har fortsatt den ikkevoldelige kampen og som kan sies å utgjøre ansiktet til dagens syriske sivile ulydighetsmotstand er Syrian Revolutionary Youth (SRY), som består av mennesker som tar avstand fra de ulike politiske gruppene med sine spesifikke ideologier, samt fra den tradisjonelle opposisjonen.
Gruppen består av unge aktivister som kom sammen for å få sin stemme hørt den 1. mai 2012. Kvinner er særlig fremtredende, noe som står i kontrast til narrativet om at militariseringen av den syriske kampen har forårsaket en nedgang i kvinnelig deltagelse. Gruppen inkluderer en sosio-økonomisk faktor i sin kamp, nemlig de fattiges kamp mot det utbyttende regimet, noe de hevder mangler blant de revolusjonære gruppene.
Gruppen, som krever ytringsfrihet og det syriske regimets avgang, hevder at selv om den militære løsningen vil føre et stykke på vei, så vil den ikke fullføre alle revolusjonens krav. Den fredelige kampen vil derfor fortsette frem til resten av kravene har blitt innført. Målet er en sivil, demokratisk stat og sosial rettferdighet.
For å kunne beholde sin uavhengighet har gruppen nektet å motta finansiell støtte, noe som har begrenset deres aktiviteter ettersom de ikke har finansene som skal til. I tillegg kommer mangelen på internett, noe som har forhindret deres aktiviteter å nå journalister, samt at de fleste medieplattformene krever at gruppen tilslutter seg deres ideologi, noe gruppen nekter å gjøre med det til resultat at andre protester får mer mediedekning.
De er uansett bestemte på å fortsette sin ikkevoldelige sivile motstand som et svar til de som hevder at hele revolusjonen har blitt militarisert og at det ikke lenger er noe rom for fredelig protest.
Syria first – We are the Moral Alternative
Men denne gruppen er ikke alene. Syria first – We are the Moral Alternative hevder at moralen kommer før et politisk alternativ og at målet ikke helliger midlet, og forsøker å inspirere til en revolusjon innad i revolusjonen på grunn av den mangel på moralske standarder som de mener karakteriserer deler av opposisjonen.
Initiativet, som insister på at militarisering ikke kan skifte ut behovet for sivil motstand og sivile ulydighetstaktikker, adresserer både den politiske opposisjonen og visse grupper av Free Syrian Army (FSA), som blir beskyldt for grove menneskerettighetsbrudd, for å minne dem om at revolusjonen skal være en revolusjon for det syriske folks verdighet.
Det er også en sterk anti-sekterisk diskurs involvert, da man insisterer på å beholde det samme mottoet som syrierne sang i demonstrasjoner i begynnelsen av opprøret i mars 2011: «One, one, one: The Syrian people are one.» Man forsøker med andre ord å forsøker å samle syriere rundt det som startet selve opprøret, samt dets opprinnelige verdier: verdighet, frihet, demokrati og sosial rettferdighet.
Rom for ikkevold og demokratisk aktivisme
Det er med andre ord, på tross for situasjonens brutalitet, ennå rom for ikkevoldskamp og sivil ulydighet i Syria. Problemet er kun at den ikkevoldelige kampen som foregår drukner i den pågående volden. Vi bør derfor gi ikkevoldsaktivistene en sjanse til å komme ut med hva de står for og hvilke aktiviteter de utfører, noe som kan høyne sjansene for en fredelig løsning og bærekraftig stabilitet.
Les også: Assad må styrtes nedenfra – ikke med bomber.
