Arbeids- og sosialminister Robert Eriksson (FrP) har gått til mediene med klar beskjed til landets uføretrygdede om ta seg sammen og begynne å jobbe. For å motivere oss latsabber tar han fra oss penger, ikke mye selvsagt, bare sånn cirka 20 000 – en dråpe i havet for sånne rikinger som lever på staten.
Jeg har bare en ting å si deg, Eriksson; du har rett! Det er penger som kan få meg ut i jobb igjen!
Jeg er supermotivert for å jobbe og det har jeg vært lenge. Her jeg sitter foran pc-en på mitt stille vis leker jeg at jeg jobber, det går meget langsomt. Jeg imiterer en arbeidshverdag andre har, men som i mitt liv er en drøm. Om denne lille virksomheten jeg driver med er arbeid, kommer an på hvordan du definerer det, men så langt har ingen tilbudt meg penger for de tekstene jeg skriver. Jeg kunne like gjerne mumlet off-line. Hvis penger var poenget.
Jeg er supermotivert for å jobbe, Eriksson, men jeg mangler altså penger for å kunne realisere drømmen. Pengene skal jeg ikke putte i min egen lomme, men til forskning.
Du skjønner det, Eriksson, det eneste som virkelig kan få meg tilbake i jobb er penger til forskning. Jeg sitter ikke hjemme hver dag fordi jeg ikke gidder noe annet. Jeg sitter ikke hjemme hver dag fordi jeg elsker formiddags-tv eller realiserer meg gjennom morsrollen. Jeg sitter heller ikke hjemme fordi det lønner seg.
Jeg sitter hjemme hver dag fordi den medisinen som kanskje kunne gjort meg frisk ikke fins. Nei, nå lyver jeg. Medisinen fins, den er bare ikke tilgjengelig for meg. Den er ikke ferdig forsket på. Og hvorfor er den ikke det? Kan det handle om statlige bevilgninger, tro?
Hvorfor sørger du ikke heller for penger til forskning som kan gjøre oss friske enn å fremstille det hele som om jobb eller ikke er et spørsmål om motivasjon? Alt som skal til for mange av oss er bevilget penger til forskningsprosjekter som har gitt arbeidslivet mange flere deltakere. Og litt mer tid.
Hvorfor tror du, Robert, at det er pengene som holder meg hjemme og ikke sykdom? Om du virkelig tror at jeg blir friskere med færre penger og at mitt virkelige problem er motivasjonsmangel, vel da inviterer jeg deg hjem til meg i min stue slik at du kan få et bittelite innblikk i mitt liv i min hverdag.
.. men det har du sikkert ikke tid til. Og det har heller ikke jeg. Du skjønner, den tiden et besøk tar, det er den tiden jeg trenger for å bli klar og samle overskudd nok til unger som kommer hjem fra skolen, og forhåpentligvis å spise middag litt senere.
Jeg vil tilbake til en virkelig jobb. Og jeg trenger din hjelp for å klare det!
Hva sier du til det?
Saken ble først publisert på bloggen Med livet på slep: http://melivetpaaslep.wordpress.com/
Flott skrevet! Selv har jeg også utmattelse, faktisk syns jeg DET er hovedproblemet mitt, selv om jeg også har angst og er autist. Jeg har polykondritt, en reumatisk sykdom, som KAN være alvorlig, I fjor ble jeg innlagt med betennelse i hjerteposen, men i år har jeg holdt meg noenlunde frisk. Men våken blir jeg visst aldri! Uansett hvor mye eller lite jeg måtte sove. Og det ER penger og tilrettelagte arbeidsplasser man trenger, etter min mening. For ALLE så ønsker i å yte en innsats, hvis vi bare KAN og makter det. Er man syk, så trenger man allikevel å føle at man betyr noe i den store sammenhengen! Du betyr noe! Og selv om du ALDRI får til å jobbe, så er du uansett verdt hele himmelen!
Kjenner du til fysioterapeut Gitle Kirkesola og Redcordklinikken i Høvik? De kan kanskje hjelpe deg.
Det var ikke så mange år siden FrP lovte å gjøre hverdagen lettere for folk med redusert helse og med handicap.